Erik Skare er på Vestbredden. Han har har møtt revolusjonære palestinske marxister og skrevet denne reportasjen for Nettmagasinet Revolusjon. Du finner flere av hans artikler og reportasjer ved å skrive Palestina i søkefeltet.Den revolusjonære bevegelsen i Palestina
Lederen for Jifna Culture Center, Rajaei Mansour, ble medlem av det palestinske kommunistpartiet i 1980 og forteller om arbeidet de gjorde på 70- og 80-tallet: «På denne tiden var vi først og fremst en studentbevegelse, men vi hadde også mange doktorer og akademikere. Vi jobbet også mye i undergrunnen hvor vi hadde hemmelighold om medlemskap og aktiviteter, men dette endret seg på slutten av 80-tallet under den 1. intifadaen». Dette var en utvikling som de har til felles med de andre politiske, palestinske partiene – også de borgerlige. «Mye endret seg etter den 1. intifadaen da ting begynte å gå imot oss, så vi bestemte oss for å bruke fredelige midler for å oppnå målene våre».
For i motstandskampens historie mot Israel har den kommunistiske bevegelsen en stolt historie. – Vi kan med stolthet si at det var vi som startet den væpnede motstanden mot sionistene. Husker du angrepet i 1922? Det var oss.
Angrepet førte til en enorm popularitet hos den palestinske befolkninga og de holdt på å ta makta på 40-tallet. Likevel falt bevegelsen sammen pga. motsigelsene i partiet og økt sekterisme, men Mansour forteller at de holder på å bygge seg opp igjen ved at de yter helsetjenester, landsbrukstjenester m.m. – Mange har nå meldt seg inn og vi blir større for hver eneste dag. Da er det ikke bare snakk om personer som leser Marx og de andre store, men også personer som ser at det arbeidet vi gjør fungerer og tjener folket.
Israel som imperialistisk marionettstat
«Det er ingen hemmelighet at USAs støtte kommer pga. at jødene utgjør en stor del av den amerikanske økonomien som betyr at også den politiske makta er betydelig. Se på Howard Schultz i Starbucks som er en aktiv sionist». Han forteller også hvordan USA trenger en «øy» i Midt-Østen for å destabilisere regionen og utøve politisk makt via Israel. «Hvert tiende år er det krig, og USA selger våpen med kjempeprofitt».
Han fortsetter om hvordan Europa, som også uforbeholdent støtter Israels okkupasjon, fortsatt er avhengig av handelsforbindelsene med USA, og hvordan man nå ser hvordan USA og EU kjøper seg opp i den arabiske verden, først og fremst i Jordan og Qatar. – Vi ser desverre at det etter 11. september har vært en stor høyrebølge i Europa sammen med en økt islamofobi. Dette har ikke på noen måter tjent vår sak mot sionistene.
Alle rundt bordet flirer høyt når en av kommunistene bryter ut: – Israel er den 51. staten i USA.
En tredje intifada og revolusjonen
– Snart kommer den tredje intifadaen.«Snart kommer den tredje intifadaen». Jeg har ikke nevnt temaet en eneste gang, men får plutselig den samme bekreftelsen på utviklinga i Palestina som jeg har fått fra alle andre palestinere på Vestbredden. «Det kommer til å skje fort, som en eksplosjon og det er derfor vanskelig å si når, men mye kommer til å skje iløpet av de neste seks månedene. Det som er viktig nå er å forberede og organisere det palestinske folket».
For i motsetning til den første intifadaen da motstanden var organisert og målrettet, kan Oslo-krigen beskrives som en katastrofe for palestinerne. Den 1. intifadaen i 1987 ble spredd til hele verden med bilder av små barn som kastet stein mot de israelske soldatene. Kommunistene forteller om viktigheten av at det ikke var noen autoritet som la retningslinjer, men at motstanden ble organisert på grasrotnivå innad i hver landsby og lokalsamfunn. «Under den 2. intifadaen begynte partiene å blande seg inn fra utsiden og det skapte splid i den palestinske befolkninga. Fatah sa en ting, mens Hamas sa noe annet. Vi hadde ingen enhet i fronten mot Israel, og vi ble bokstavelig talt knust. Samtidig var det stormaktsinteresser i bildet. Syria gikk i mot Abu Amar (Yasser Arafat), Iran støttet opp om Hamas og USA stod bak Israels kamp mot det palestinske folket».
Rajaei Mansour fortsetter med intifadaen som en revolusjonær situasjon med muligheten for en økonomisk omveltning: – Vi jobber for revolusjonen, men vi vet ikke hvordan veien ser ut. Kanskje vil kampen være med steinen i hånda. Kanskje vil kampen være med Kalasjnikoven i hånda. Det spiller ingen rolle.
Samtidig påpeker han det problematiske ved at lesningen av Marx, Engels og Lenin har gått ned etter 2000, og viktigheten av teori som veiledning for praksis: – Før 2000 leste nesten alle Marx, Engels og Lenin i hemmelighet og vi publiserte nyhetsbrev, men hvis man ble tatt av israelerne i å lese progressiv litteratur ble man fengslet. Dette har vært et problem for oss.
Erik Skare publiserer også stoff fra sitt Palestina-opphold på bloggen Radikalfront.