For revitalisering av partiånden

Kommunistpartiet er hovedmålet for vår tids  anti-kommunistiske kampanje, og slik vil det også være i framtida.

«Revitalisering av partiånden» var hovedparolen på den tredje kongressen som vårt parti, Arbeidets kommunistiske parti (PCT), avholdt i november 1994. Ved å basere seg på denne parolen inntok PCT en stilling som var i opposisjon til tendenser som var dukket opp i rekkene, og som gjenspeilte demokratisme og liberalisme. Partiet vurderte også konsekvensene av den storstilte anti-kommunistiske kampanjen som blir gjennomført av imperialismen og de reaksjonære kreftene. Denne kampanjen er i virkeligheten et frontalangrep på det kommunistiske partiet og dets ledende rolle i samfunnets omformingsprosess.

Borgerskapets angrep representerer ikke noe nytt. Tvert imot er det et systematisk, vedvarende fenomen i strategien til alle kontrarevolusjonære krefter. Våre fiender er klar over at det kapitalistiske systemet, som følge av dynamikken i sin utvikling, uunngåelig fører til at det undertrykte folket reiser seg i protest, og at dette ikke kan forhindres. Men klasseinteressene deres krever at de retter angrepet mot kommunistene. Det er fordi kommunistene gjennom sine bevisste handlinger skaper de subjektive vilkåra for revolusjon. Og selv om de objektive vilkåra er til stede, kan ingen revolusjonær situasjon føre til seier for revolusjonen hvis ikke de subjektive vilkåra er til stede.

Imperialistene og leiesvennene deres gjør store anstrengelser for å skape forvirring, for å hindre at bevissthetsnivået og organiseringa til massene utvikler seg. De bruker alle slags metoder for å hindre at det skapes en organisasjon som er i stand til å forene arbeidernes kamp og overvinne spontaniteten og mangelen på organisering i kampen. De prøver også å hindre at arbeiderne forener seg i rekkene til en fortroppsorganisasjon, der perspektivet er å styrte borgerskapets politiske makt, opprette folkemakt og innføre sosialisme.

Det er ikke overraskende at de reaksjonære kreftenes mest voldsomme angrep rettes hovedsakelig mot det marxist-leninistiske partiet, for partiet er den høyeste formen for organisering av det undertrykte og utbyttede folket. Partiets ledende rolle og politiske handling spiller en avgjørende rolle for revolusjonens skjebne. Klassekampens historie er full av eksempler som viser hvordan kommunistpartiets krefter i mange land har vært utsatt for undertrykkelseskampanjer. Kommunistpartiet er hovedmålet for vår tids anti-kommunistiske kampanje, og slik vil det også bli i framtida.

Våre fiender spiller i dag en falsk helterolle og utstøter seiersskrik. De dramatiske begivenhetene i verden de siste åra -- Gorbatsjovs inntreden på arenaen og perestrojkaen, Berlin-murens fall, Sovjetunionens sammenbrudd osv. -- alt dette betrakter de som bevis for at de har gitt den kommunistiske bevegelsen dødsstøtet.

Imperialistene og deres talsmenn gjennomfører et allsidig angrep på marxismen-leninismen og sosialismen for å hindre at bevegelsen skal reorganisere seg. Det er åpenbart at kommunistpartiet står midt i skuddlinjen for denne offensiven. Målet er å skape mistillit til partibegrepet som en historisk kategori, som en avdeling og et redskap i det utbyttede folkets kamp, og som en ledende kraft i den revolusjonære omforminga av samfunnet. Når kommunistene skal slå tilbake disse angrepene, er det visse ting de må være klar over for å bli dyktigere til å slå dem tilbake, visse faktorer som gjør motstandernes anti-partivirksomhet lettere og som går i vår disfavør. Kommunistene må vurdere disse faktorene. Uansett hvor stor faktisk eller antatt betydning disse faktorene har, så vil det hjelpe oss å samle styrke hvis vi tar hensyn til dem. Det vil bidra til å mobilisere våre krefter og gjøre at vi fra denne vanskelige perioden kommer over i en seierrik posisjon, i stedet for at den forsinker gjennomføringa av oppgavene våre.

Ugunstige faktorer

Den borgerlige ideologien er i dag inne i sin mest ekspansive periode. Individualisme og jakt på individuelle løsninger blir hos mange mennesker et uttrykk for den mest ekstreme formen for borgerlig ideologi. Det blir et framherskende trekk at en låses inne i den trange verden av individuelle problemer, så en blir likegyldig overfor samfunnsmessige problemer og overfor nødvendigheten av å delta aktivt i den politiske kampen. At så mange mennesker står fjernt fra aktiv politisk kamp, har generelt hatt som virkning at de politiske partiene mister troverdighet.

Veksten til den delen av velgerne som ikke deltar i valg, og tendensen til å forkaste de tradisjonelle partiene, tyder på at en vesentlig del av befolkningen i mange land har en følelse av å bli lurt. Den store andelen av hjemmesittere ved valgene i land som Colombia og til og med USA, fører ikke bare til mindretallsregjeringer, men beviser også at velgermassen ikke har tillit til tradisjonelle partier.

Under disse omstendighetene trengs det at makttomrommet på den politiske arenaen blir fylt av nye, alternative krefter som er på folkets side. Det er vårt ansvar å fylle dette behovet.

En annen ugunstig faktor er prestisjetapet på grunn av de degenererte og byråkratiske partiene i de revisjonistiske landa. Selv om de var degenererte, sto disse partiene fram i marxistisk og sosialistisk forkledning og definerte seg selv som kommunister.

Vi vet at ekte marxist-leninistiske partier i mange land i god tid har trukket opp en demarkasjonslinje overfor de revisjonistiske partiene. På et prinsipielt grunnlag har vi gjennom årtier avslørt hvordan politikken deres ikke henger sammen. Vi har rettet oppmerksomheten ikke bare mot de forræderiske elementene i politikken deres, men også mot avvikene de har forårsaket, og mot den uunngåelige undergangen for revisjonistpartiene. Og til slutt brøt de sammen akkurat som vi har forutsett, et sammenbrudd uten verdighet, spesielt fordi de satt med makten -- og det har bevist at våre forutsigelser og vår rettferdige kamp mot deres linje har vært korrekt.

Til tross for denne innsatsen har borgerskapet i de revisjonistiske landa, såvel som det internasjonale borgerskapet, dratt størst nytte av det som har skjedd, fordi de har hatt langt kraftigere midler enn vi har. Borgerskapet har greid å framstille sammenbruddet som et nederlag for marxismen-leninismen som helhet, og ikke bare for de forræderne som vi har kjempet mot i årevis.

Imperialismen ønsker å presentere det dramatiske sammenbruddet som kommunismens død, ved å bruke sine sofistikerte kommunikasjonsmetoder til å spre framgangsrik propaganda. Deres fremste mål er å få partibegrepet til å degenerere. Det er fordi partiet spiller en avgjørende rolle i de utbyttede folkenes kamp for nasjonal og sosial frigjøring.

Borgerskapets storstilte kampanje har hatt synlig virkning på mange grupper, og ført til en økt underkastelse hos en viktig del av de intellektuelle. Det er mange som før i tida hevdet av de var sosialister, og som deltok i kampen i de ekte eller falske kommunistpartiene, men som nå fjerner Marx' og Lenins verker fra bokhyllene sine. De fornekter den troen de hadde tidligere og blir en kilde til og formidler av opportunistiske, pessimistiske og partifiendtlige standpunkter.

Likvidasjonisme

Det ville være en alvorlig feil å tro at disse fiendtlige standpunktene ikke har noen virkning på medlemmene i marxist-leninistiske partier og organisasjoner. Noen av standpunktene og deres talsmenn kan være en alvorlig trussel mot disse partiene. De utgjør en opportunistisk verkebyll innenfor våre egne bastioner, og det er mulig at de kan vokse til større grupper og dermed forsøke å erobre bastionene fra innsiden, for å ødelegge dem eller i hvert fall volde betydelig skade.

Spanias kommunistiske parti (ML) var en organisasjon som ble styrket av ildprøven i kampen mot Franco og andre fiender av folket. Partiet hadde bevist sin kommunistiske besluttsomhet og holdning i kraft av martyrenes blod, og det var prøvd i kampen mot opportunismen og revisjonismen gjennom mange år.

Men til tross for innsatsen til en gruppe som ble organisert under navnet Den kommunistiske oktoberorganisasjonen, ledet av kamerat Raoul Marco, som insisterte på å bevare en revolusjonær holdning og gjorde motstand mot likvidasjonismen, så førte det likvidasjonistiske framstøtet fra en gruppe vaklende intellektuelle til at partiets kamphistorie, og til og med selve partiet, ble lagt i ruiner.

Colombias kommunistiske parti (ML) kjempet heroisk mot angrepene fra den reaksjonære hærens styrker. I denne lange marsjen for revolusjonen har Pedro Leon Arboledo, Ernesto Rojas, Oscar William Calvo og mange andre lidd martyrdøden. Tusenvis av kjempende aktivister har blitt satt i fengsel og torturert. Men alt dette kunne ikke hindre at partiet fulgte sine idealer og prinsipper. Det har vært i stand til å overvinne alle vanskelighetene.

Likevel oppsto det en partifiendtlig fraksjon i rekkene, og partiet ble rammet av harde slag. Noen av fraksjonistene gikk til og med til væpnede angrep mot partimedlemmer.

Selv om de forklaringene som er blitt framført, var forskjellige i de to tilfellene, er det holdningen til partiet og spørsmålet om verdien av et marxist-leninistisk parti som er kjerna i spørsmålet. Mens forrædere og vaklende folk benekter verdien av å ha et marxist-leninistisk parti og den forståelsen det står for, så bekrefter kommunistene partiets verdi.

En aktuell kamp

Borgerskapet finner allierte og lakeier innen vår bevegelses rekker. Derfor vil kampen mot borgerskapet alltid være et spørsmål av førsterangs betydning, og det er nødvendig å føre denne kampen på mange fronter.

På det teoretiske området må vi besvare alle aspekter av borgerskapets angrep, som tar sikte på å skape ideologisk og moralsk degenerasjon. Det er obligatorisk å forsvare partiet, partiets perspektiv og dets ledende rolle i revolusjonen. Vi må også forsvare holdbarheten av Lenins og Stalins teser om partiet, med åpne diskusjoner som utgangspunkt. Det er velkjent at vi har en betydelig teoretisk kapasitet, dersom vi bare finner nye og kreative tilnærmingsmåter.

I mellomtida må vi gjennomføre kampen innenfor partiet. Det er av avgjørende betydning at vi kjemper mot tendenser som svekker partiets indre liv, som forhindrer tillempinga av de leninistiske normene, og som ikke svarer til partiets proletariske karakter. Dette må gjøres samtidig med at vi gir en sterk revolusjonær skolering, som vil skille ekte kommunister fra de andre når vi kommer til viktige korsveier.

Skolering er en ufravikelig oppgave for enhver kommunist som uten forbehold planlegger sitt liv etter partiets retningslinjer, og som forener sitt liv og sin skjebne med partiets liv og skjebne helt fra den dagen han eller hun bestemmer seg for å slutte seg til partiet.

Alle partimedlemmer må uten forbehold handle i samsvar med normene for den demokratiske sentralismen, som er et uttrykk for at individet er underordnet organisasjonen, mindretallet er underordnet flertallet, lavere organer er underordnet høyere og partiet som helhet er underordnet sentralkomiteen.

I sentrum for skoleringstiltakene må partiet sette oppgaven med å puste nytt liv i medlemmenes tillit til sakens rettferdighet, til den vitenskapelige teorien og til revolusjonens uunngåelige seier.

Den kommunistiske bevegelsen har gjennomlevd mange vanskelige perioder i sin historie -- som etter nederlaget for Pariserkommunen i 1871, etter at den 2. Internasjonalen degenererte da Marx og Engels ikke lenger var i live og Lenin enda ikke var blitt Lenin, -- da kapitalismen nådde det høyeste punktet i sin utvikling, da det dukket opp forrædere innen bevegelsens rekker, da en del av de intellektuelle grupperingene forlot bevegelsen og framsto som forsvarere av "ultraliberalisme" og "rent demokrati" osv. Men hver gang har den kommunistiske bevegelsen greid å komme seg gjennom disse vanskelige periodene og blitt fornyet på en framgangsrik måte.

Det er denne ånden vi kommunister må ha. Vi vil marsjere videre idet vi kjemper mot nåtidas og framtidas angrep. Vi skal komme ut av denne perioden i fornyet form, ved å slutte opp om det kommunistiske partiet og dets fane, dets symboler og tradisjoner. Revolusjonens sak vil før eller senere seire.

(ikke-autorisert oversettelse)