Fornybare EU-trusler mot Norge

Fornybardirektivet skal rydde vei for resten av EUs fjerde energimarkedspakke.

Utenriksdepartementet, Klima- og miljødepartementet og Energidepartementet, alle styrt av Ap-statsråder, har voldsomt hastverk med å innføre direktivet for å etterkomme krav fra EU. Dermed vil de også binde Senterpartiet til masta, og åpne slusene for resten av fjerde energimarkedspakke.

Kollektiv EU-forpliktelse

Fornybardirektivet inngår blant åtte direktiver og forordninger i den fjerde energipakka fra EU. Direktivet er allerede kommet i en ny og mer detaljert utgave siden EU innførte energimarkedspakka i 2019. Alle land i EU/EØS får kollektivt ansvar for å oppfylle EUs fornybarmål. Målet er at 45 prosent av energien i unionen som helhet skal komme fra fornybare kilder. I Norge kommer 75 prosent av energien, og hundre prosent av vår egenproduserte strøm, fra fornybare kilder allerede. Likevel skal altså Norge være forplikta til å utvikle – og eksportere – enda mer såkalt «ren energi», det vil i praksis si vindkraft på land og til havs, for å tette kraftsluket i Unionen. I tillegg kommer den energisløsende satsinga på grønt og blått hydrogen som energibærer. Når elektrisitet omdannes til hydrogen og tilbake til elektrisitet via brenselceller, forsvinner minst halvparten av energien.

Brussel blåser bokstavelig talt i hva vindparker i hopetall betyr for sårbare naturområder og lokalt demokrati. Medlemslanda i EU (og i EØS hvis direktivet tas inn i EØS-avtalen) får pålegg om å kartlegge land- og havområder til produksjon av fornybar energi innen midten av mai neste år. Innen februar 2026 skal de vedta konkrete planer for å framskynde produksjonen og innfri EUs mål innen 2030.

7000 høringssvar

Protestene har vært og er omfattende. Etter kraftig press måtte regjeringa forlenge høringsfristen til 19. april. Det kom inn over 7000 høringssvar på tross av et mildt sagt mangelfullt høringsnotat. For eksempel er direktivteksten ikke engang oversatt til norsk. Det foreligger heller ikke noe på såkalt posisjonsnotat fra regjeringa eller informasjon om hvilke andre norske lover og forskrifter som må endres.

Kommunenes vetorett kan forsvinne

Kommunenes vetorett mot nye vindkraftprosjekter vil trolig forsvinne dersom direktivet blir vedtatt og innlemmet i EØS-avtalen. Direktivet vil dessuten kreve lovendringer i energiloven, konsekvensutredningsforskriften og sektorlovgivningen for vannkraft, blir det påpekt i høringsuttalelsen fra NVE.

Fornybardirektivet betyr kraftig nedkorta konsesjonsprosesser og hurtiggodkjenning av planlagte vindparker. Fristene er fra seks måneder til to år, tre år for havvind. I dag tar arealplanlegging, høringsrunder og konsesjonsprosesser gjerne 6–7 år. Det har sine gode grunner. «Mye av tidsbruken i konsesjonsbehandlingen i Norge skyldes lovbestemte og velbegrunnede krav om saksbehandling, utredninger og høringer», sier NVE diplomatisk i sitt høringssvar.

Tre nye utenlandsforbindelser

I motsetning til f.eks. den reviderte ACER-forordningen som ligger i samme pakka, innebærer ikke Fornybardirektivet direkte myndighetsoverføring til EU-organer. På overflaten høres og ser det derfor «snillere» ut. Ingen kan vel være imot fornybar energi!

Men ACER og EU-kommisjonen følger med på lasset når unionen strømlinjeformer energipolitikken. Det er særlig disse to organene som skal sørge for at en rekke direktiver og forordninger følges til punkt og prikke, uansett hva nasjonale myndigheter måtte mene.

Fornybardirektivet betyr i praksis krav om tre nye utenlandsforbindelser innen 2033, eventuelt også i form av hybridkabler offshore. I den nye artikkel 9 gis medlemsstatene pålegg om å etablere minst to fellesprosjekter med andre stater innen 2030, og et tredje innen 2033. Planene skal være på plass allerede i 2025. Reglene for flyten i slike forbindelser er det som kjent ACER og EU-kommisjonen som overvåker, i overenstemmelse med elmarkedsforordningen.

Protestene i Norge har særlig vært konsentrert mot at direktivet innskrenker det lokale sjølstyret og vetoretten mot vindkraftanlegg som kommunene oppnådde etter bråket rundt NVEs nasjonale rammeplan for vindkraft. I 2019 ble Høyreregjeringa til Erna Solberg nødt til å skrinlegge hele rammeplanen, stilt overfor en voldsom folkelig motstand. I 2023 fikk kommunene en form for vetorett gjennom endringer i Plan- og bygningsloven. Arealplaner og akselerasjonsområder for landbasert vindkraft utpekt av NVE var dermed avhengige av kommunal aksept.

Overkjører lokaldemokrati og urfolk

Bremseklosser som lokaldemokrati og «seindrektig saksbehandling» vil EU og vindkraftbransjen ha vekk. Direktivet stiller krav om at medlemsstatene i EU/EØS skal utpeke såkalte akselerasjonsområder for én eller flere typer fornybar energiproduksjon, det vil i praksis si vindkraft. I disse områdene skal det gå ekstra fort unna.

Fristene for utredninger og demokratiske behandlingsprosesser kortes drastisk ned, til ett og to år. I såkalte utpekte områder får kommunen 30 dager på seg til å starte søknadsbehandlinga. Rekker ikke kommunen fristen, skal en prosjektsøknad betraktes som godkjent.

Det er rein overkjøring av det kommunale sjølstyret. «Konsekvensene av det reviderte Fornybardirektivet som nå er på høring, er blant annet at det utfordrer det lokale selvstyret og handlingsrommet, dersom det tas inn i norsk rett», skriver Kommunenes sentralorganisasjon (KS) i sitt høringssvar.

NVE skriver at «(D)edikerte områder for energiformål er ressurskrevende å identifisere og det er en rekke hensyn som må avveies. For å avgjøre om et område kan kvalifisere som akselerasjonsområder, kan arealet måtte utredes uten at det finnes konkrete prosjektplaner. Dette kan bidra til at mer areal enn nødvendig utredes for kraftproduksjonsformål.»

KS oppfatter for sin del «at direktivteksten om akselerasjonsområdene i en norsk kontekst vil innebære et stort skritt i motsatt retning av hva Norge har tatt, med å tilrettelegge for fornybar energi gjennom Plan- og bygningsloven. Tidligere var arealavklaringen en del av konsesjonsprosessen som skjer hos NVE. Plan- og bygningsloven er nå endret, slik at arealavklaringen for vindkraft, og snart også solenergi, er løftet ut av konsesjonsprosessen og tatt inn i loven som er mer i tråd med arealavklaring til andre formål.»

«Sametinget registrerer at det ikke er tatt høyde for å avsette tid til prosesser som sikrer at folkeretten og urfolksrettigheter respekteres»

Med Fosen-saka i friskt minne, ser også samene farene som truer på ny. Samediggi (Sametinget) skriver blant annet dette i sitt høringssvar:

«Sametinget anser at direktivets regelverk for raskere saksgang for kraftkonsesjoner, er illevarslende i sin mangel på innsikt og interesse i ivaretakelse av urfolksrettigheter, her under naturgrunnlaget for samisk kultur og næringer i møte med kraftutbygginger. Sametinget registrerer at det ikke er tatt høyde for å avsette tid til prosesser som sikrer at folkeretten og urfolksrettigheter respekteres, samt at staten heller ikke sikrer at urfolks materielle menneskerettigheter og prosessuelle bestemmelser ivaretas.»

Og videre: «Sametinget avviser at samiske interesser skal vike og bli skadelidende for at eksterne aktører skal kunne profittere på båndlegging av viktige bruks- og naturområder.»

Helikoptersafari med trusler

Hurdalsplattformen mellom Arbeiderpartiet og Senterpartiet sier at det ikke skal bygges flere mellomlandsforbindelser i denne stortingsperioden. Det gjelder også hybridkabler til havs. Og Senterpartiet har vært tydelige på at det er uaktuelt å innføre fjerde energimarkedspakke i Norge.

Men etter at energikommissær Kadri Simson fløy på helikoptersafari over norske vannkraftverk i mars, har pipa fått ny lyd. Simson ga Norge frist til august med å innføre EUs nye energiregelverk innen august i år. Hvis ikke, ville det få «konsekvenser». Det er sjølsagt tomme trusler, fordi en suspensjon av energivedlegget i EØS-avtalen bare ville skade EU. Men skremmeskuddet – som det ikke ville falle oss inn å antyde var avtalt spill – brukes av norske politikere for alt det er verdt.

Med sedvanlig dyktighet fikk Ap inn formuleringer i Hurdalsplattformen som åpner for å lystre EU. Som disse kulepunktene:

«Regjeringen vil:

• Legge til rette for en storstilt satsing på havvind gjennom en ambisiøs nasjonal strategi for havvind som blant annet inkluderer satsing på norsk leverandørindustri, et godt regelverk og utvikling av nettinfrastruktur på norsk sokkel.
• Tillate utbygging av vindkraft på steder der det er gode vindforhold og lokal aksept. Vi skal ta behørig hensyn til å ivareta viktige naturverdier.
• Sørge for et helhetlig og harmonisert regelverk for omsetning, produksjon og distribusjon av kraft på land og til havs.»

Ordet «nasjonal strategi» bør man ikke ta altfor alvorlig. Utvikling av nettinfrastruktur på norsk sokkel utelukker på ingen måte hybridkabler. «Lokal aksept» sier ingenting om rimelig tid til saksbehandling. «Behørig hensyn» til viktige naturverdier er et begrep som kan tøyes som en gummistrikk. Og det helhetlige og «harmoniserte» regelverket kan vanskelig forstås som annet enn regelverket i energiunionen som Norge allerede er blitt del av.

Senterpartiet velger taburetter

Signalene fra Ap er nå at Norge vil «føye seg» for energikommissær Simson, og Senterpartiet later plutselig som om fornybardirektivet ikke er så viktig. Det er resten av pakka partiet er imot, ifølge parlamentarisk leder Marit Arnstad. Partiets medlem av energikomiteen, Ole Andre Myhrvold, sa noe helt annet i september 2022, gjengitt på Senterpartiets egne nettsider. Forslaget til endringer i fornybardirektivet i REPowerEU, med mindre krav til lokal forankring, «er motsatt retning av hva Senterpartiet jobber for», sa Myhrvold, og han la til at «slike overstyrende tiltak er uaktuelle å gjennomføre i Norge».

Når EU serverer pakkeløsninger, er det fordi ting henger sammen. I stedet for å la Stortinget behandle alle rettsaktene i EU-pakka under ett, går regjeringstaktikken etter alt å dømme ut på å velge ut enkeltdirektiver som kan svelges unna i tur og orden. Helt til bordet plutselig fanger. Mange av direktivene og forordningene henviser nemlig til hverandre.

«Kompromisset» mellom regjeringspartnerne ser ut til på være at Senterpartiet går med på å godta Fornybardirektivet (og kanskje Energieffektiviseringsdirektivet?), mot at resten av pakka utsettes og overlates til det som ser ut til å bli en blåsvart høyreregjering etter valget neste høst.

I mellomtida vil Utenriksdepartementet «fortsette innsatsen for å redusere etterslepet av regelverk som venter på å bli innlemmet i EØS-avtalen», som utenriksminister Espen Barth Eide sa i sin redegjørelse om EU/EØS-saker for Stortinget den 24. april.

Nytt forvaltningsprinsipp

Paragraf 16 i fornybardirektivet slår fast at utbygging, drift og overføringsnett for fornybar energi er å betrakte som en «vesentlig samfunnsmessig interesse». Det betyr at vanlige krav om konsekvensutredninger av hensyn til natur og miljø kan settes til side. Det gir også utbyggerne mulighet til å kjøpe seg fri fra lovpålagte hensyn til artsmangfold og natur ved å betale en «økonomisk kompensasjon» for ødelagt natur.

KS uttaler seg kritisk også til dette:

«EU ser ut til å innføre et nytt forvaltningsrettslig prinsipp i direktivets art. 16. f, som går ut på at det er en presumsjon for at utbygging av fornybar energi i seg selv har overveiende samfunnsinteresse. KS stiller spørsmål ved hvordan dette vil slå ut i praksis, særlig dersom nasjonale interesser kommer i konflikt med lokale interesser.»

Det kan være grunn til å minne om at en av forutsetningene som lå til grunn da Stortinget godkjente EØS-avtalen i 1992, var at avtalen ikke skulle kreve endringer i EFTA-statenes interne beslutningsprosesser. Etter 30 år med EØS høres dette kanskje ut som en aprilspøk, men dette var faktisk det som sto i proposisjonen det daværende stortinget tok stilling til (Stortingsproposisjon nr. 100 (1991-1992)).

Planen om å lirke fornybardirektivet gjennom Stortinget og inn i EØS-avtalen i løpet av seinsommeren og høsten, betyr at kampen om EUs fjerde energimarkedspakke er i gang.

Da må ikke minst Fellesforbundet våkne og presses til å forsvare sitt landsmøtevedtak. Forbundet vedtok som mål å ta et oppgjør med dagens «markedsbaserte kraftregime» og melde Norge ut av EUs energibyrå ACER.