Tunisia står midt i ei økonomisk krise med en vanvittig ungdomsledighet.

Tunisia. Kart fra WikiCommons.17. desember helte den 26 år gamle Mohammad Bouazizi bensin over seg og tente på. Han døde senere på sykehuset på grunn av brannskadene. Den dramatiske handlingen var en protest mot den enorme arbeidsledigheten og det korruptet regimet til diktatoren Zine El Abidine Ben Ali. Dødsfallet førte til at de tunisiske massene våknet opp, først i Sidi Bouzin, og siden har det vært flere demonstrasjoner over hele landet.

Gjennom gatene har det blitt sunget: «Farvel Mohammad, vi vil hevne deg. Vi gråter for deg i dag, og vi vil få de som forårsaket din død til å gråte». Demonstrasjonene har blitt slått hardt ned på med tåregassgranater, batonger og skarp ammunisjon, og det er blitt rapportert titalls drepte.

Bakgrunnen for ildpåsettelsen er Bouazizis historie. Han var en utdannet akademiker, i et land hvor arbeidsledigheten er historisk høy, som var tvunget til å selge grønnsaker på markedet. Da politiet konfiskerte vogna med varene, på grunn av manglende tillatelse til å selge grønnsaker, smalt det.

Et diktatur med arbeidsledighet, fattigdom og nød

Etter det ublodige kuppet i 1987 hvor Habib Bourguiba ble erklært uegnet til å styre videre, har det politiske systemet blitt reformert flere ganger uten at det har blitt noen steg nærmere demokrati. Dette til tross for Ben Alis taler, hvor det er blitt fremholdt viktigheten av demokrati og frihet. Både menneskerettighetsgrupper og konservative aviser som The Economist har kritisert det autoritære styret i landet. Et eksempel er farse«valget» i 2009 hvor de opposisjonelle ble forsøkt tvunget til taushet av regimet, og hvor utenlandske journalister ble kastet ut av landet.

En av de fremste opposisjonelle mot diktaturet er Hamma Hammami, offentlig talsmann for det tunisiske kommunistiske arbeiderpartiet, som er blitt trakassert og fengslet i 2002 på grunn av sin politiske virksomhet.

I dag står Tunisia midt i ei økonomisk krise med en vanvittig ungdomsledighet. Uten personlige forbindelser eller bestikkelser er man dømt til et liv i fattigdom.

Tidligere, i den tunisiske statssentraliserte økonomien, var utdanningen en garanti for senere arbeid, men i post-Borguibaperioden har ting endret seg med en enorm øking av arbeidsledigheten på 1990-tallet. Med en stor fødselsrate i et land hvor den største bestanddelen av befolkninga er mellom 20-29 år er ungdomsledigheten nå på linje med Algerie. Som en fransk forretningsmann fortalte Le Monde Diplomatique:

«Her er det ikke uvanlig at du får utført en tjeneste ved en bensinstasjon av en person med master i sosiologi. Vaskere med en universitetsgrad i engelsk, fruktselgere med en doktorgrad i matematikk, og så videre».

Mye av skylda har IMF, Verdensbanken og EU som har diktert den nyliberale økonomiske politikken til imperialistlandenes kjæledegge i Nord-Afrika, hvor nesten 80 prosent av Tunisias økonomi er avhengig av inntekter og investeringer fra EU-land og -selskaper.

I løpet av 1990-tallet ble landet satt under press fra disse for å privatisere flere statsbedrifter slik at internasjonal kapital kunne ta over. I IMF-rapporten om Tunisia ble det skrevet: «Tunisias vekst og sysselsettingsytelse kan øke ytterligere ved å trappe opp liberaliseringsprosessen med en overgang til en full og åpen markedsdrevet økonomi».

Bedrifter for 409 millioner dinarer (2,8 milliarder kroner) ble solgt – mer enn hele det totale salget det foregående tiåret. Et eksempel er da egyptiske mobiltelefonleverandøren Orascom kjøpte opp Tunisias GSM-lisens for 454 millioner dinarer (3,4 milliarder kroner). Samtidig har arbeidsledighetsprosenten stått på stedet hvil på rundt 15 prosent.

Et undertrykt opprør

Mens opprør er svært uvanlig i det rolige ferieparadiset har batongene den siste måneden vært rødglødende etter å ha gått løs på demonstrantene. 11. januar fortalte presidenten i FIDH, International Federation for Human Rights – en paraplyorganisasjon med 164 menneskerettighetsgrupper, at de hadde en liste med over 35 stykker som hadde blitt drept av voldsapparatet under demonstrasjonene. Han fortalte videre at de regnet med at det kunne være opp mot 50 drepte, men at dette kun var et estimat. Amnesty International anslår rundt 23 drepte etter angrep fra «sikkerhetsstyrker».

Hvis opprørene er et tegn på en tendens i den arabiske verden har de autoritære regimene mye å grue seg til.

Tunisiere selv forteller selv at det har vært så mange skadde at «det har vært umulig å telle». Belgacem Sayhi, en lærer og fagforeningsaktivist, fortalte til al-Jazeera at ofrene var rundt 17 og 30 år og at ofrene hadde blitt drept da politiet skjøt med skarp ammunisjon inn i menneskemengden.

Samtidig har presse- og ytringsfriheten blitt innskrenket ytterligere. Ved å blokkere flere sider som Facebook og e-posttjenester prøver regimet å hindre organiseringen av flere demonstrasjoner. Journalister og opposisjonelle har siden fortalt at deres kontoer er blitt hacket og tatt over. Al-Quds al-Arabi skrev på Facebook: «Det er en artikkel om den pågående tunisiske krisa, men de tunisiske leserne kan ikke få tak i den. Kan noen publisere den (på facebook)? Takk».
Ben Ali er spesielt bekymret for de siste Wikileaks-avsløringene som angår Tunisia. For mens de vestlige maktene viser en klar støtte til det tunisiske regimet i det offentlige, har de i det private malt et knusende bilde av regjeringen. Amerikanske diplomater skrev, ifølge Wikileaks: «Mens vi deler noen viktige verdier, og landet har en sterk historisk utvikling, har Tunisia store problemer. President Ben Ali er aldrende, regimet hans har stivnet, og det er ingen klar etterfølger [...]».

Sprer opprøret seg?

Nå har også opprøret spredd seg til nabolandet Algerie, som har mye tilfelles med Tunisia, etter at det første offeret, 18 år gamle Azzedine Lebza, ble skutt etter å ha forsøkt å bryte seg inn i en politistasjon. Det andre offeret, Akriche Abdelfattah, ble truffet i ansiktet av en tåregassgranat i byen Bou Smail. Også der bunner opprøret mot den økonomiske situasjonen i landet – et svar på regjeringens økning av prisene på sukker, mel og matolje. Siden da har regimet bestemt seg for å kutte skattene på varene uten at demonstrasjonene har gitt seg.

I begge tilfellene har styresmaktene svart med voldeldig undertrykkelse. For demonstrantene protesterer mot tre enkle ting som karakteriserer de arabiske regimene: fattigdom, arbeidsledighet og politisk undertrykkelse.

For øyeblikket øker nemlig bekymringen i borgerskapet, media og det internasjonale diplomatiet for hva dette opprøret kan bety. For den økende fattigdommen rundt om i verden, uten møtende tiltak, er noe arbeidere over hele verden opplever akkurat nå, og om opprørene er et tegn på en tendens i den arabiske verden har de autoritære regimene mye å grue seg til. Som det ble skrevet i Saudi Arabias Arab News’ leder Varselstegn:

«De som ser på disse forstyrrelsene som et lokalt nordafrikansk problem bør tro om igjen. Håpløsheten som drev denne unge tunisieren (Mohammad Bouazizi) til døden, som har bedt flere tusen av sine landsmenn å gjøre den sjeldne tingen – å gå ut i gatene og gjøre opptøyer – og som har sett unge algeriere plyndre og demonstrere denne uka mot priser som stiger, dette er et sammenbrudd av lov og orden som var ventet å skje. Det kan skje andre steder i den arabiske verden. Det er ikke bare i Nord-Afrika at spekteret av arbeidsledighet ulmer».

Tidligere fikk Tunisia skryt fra IMF og Verdensbanken for å ha motstått resesjonen som nå vandrer gjennom det globale markedet som et spøkelse. Hvis Tunisia kan eksplodere, hva med alle de andre landene i Afrika og Midtøsten som er blitt rammet mye hardere? Dette er ikke bare noe som kan spre seg videre i Midtøsten, men også til Europa med store grupper av undertrykte nordafrikanske immigranter. I Marseille, Frankrike var det f.eks. store demonstrasjoner hvor tunisiere og algeriere deltok.

Samtidig ser vi dobbeltmoralen i de imperialistiske sentrene USA og EU i behandlingen av regimer i Midtøsten. Da USA-støttede Mirhossein Mousavi ikke klarte å ta makta i Iran, fordømte USA og europeiske regjeringer det iranske regimets undertrykkelse av protestene.

Nå er det ikke noe annet å gjøre enn å håpe at opprøret bærer frukter og at andre undertrykte gjør det samme.