Militarisering og krig er i dag trolig verdens aller største miljøproblem. Men dette er et ikke-tema for klima-forhandlerne og miljøpolitikerne, mener artikkelforfatteren.
Innlegget står også å lese i Revolusjon nr. 38 som utkom i februar 2010.
Når gradestokken i januar 2010 viser minus 20 på tredje uka, framstår ikke global oppvarming som det mest presserende problem i hverdagen. Faktisk er vi inne i en global nedkjøling, hvis en skal ta observasjonene i 2009 på alvor: Over hele verden var det nye kulde- og snørekorder. Sjøl i København var det usedvanlig kaldt under klimatoppmøtet. Og ferske forskningsresultater fra Antarktis viser at isen ikke smelter likevel, men holder stand. Den 20. januar 2010 måtte FNs klimapanel også innrømme at påstanden om at isen i Himalaya vil forsvinne innen 2035 fullstendig mangler faglig dekning.
Dette betyr ikke at en skal kimse av spådommene om et varmere klima eller forkaste det fornuftige føre var-prinsippet. Varige klimaendringer lar seg ikke fastslå på bakgrunn av ekstremvær over et relativt kort tidsrom. Mens det ved inngangen til 2010 er ekstremt kaldt i deler av Asia, Europa og Nord-Amerika er det samtidig rekordvarme i Australia. Den kinesiske væreksperten Ren Fumin mener det hele skyldes et El Niño-fenomen som igjen er forårsaket av global oppvarming. De såkalte klimaskeptikerne tar på sin side værutviklinga de siste par åra til inntekt for sin påstand om at økte utslipp har liten eller ingen innvirkning på klimaet og naturprosessene. Videre forskning og naturen sjøl vil om noen tiår gi oss den endelige fasiten.
I mellomtida kan vi ta det som en påminnelse om at vitenskapen ikke er så samstemt som en får inntrykk av, og at utslipp av karbondioksid ikke nødvendigvis er klodens største klima- og miljøutfordring. Så får det heller være at Gro Harlem Brundtland i mai 2007 bastant påsto at det er «umoralsk å tvile». Som kjent er tvil og søken etter ny kunnskap grunnlag for enhver forskning, især når en hypotese på langt nær er verifisert, enn si bevist. Mektige krefter vil åpenbart ha oss til å tro noe annet. Da kan det være lurt å spørre seg hvorfor.
Insentiver for kapitalen
Allerede et halvt år før klimatoppmøtet samlet monopolkapitalens fremste ledere seg i København til the World Business Summit on Climate Change (WBSCC). Al Gore og FNs generalsekretær Ban Ki Moon var også til stede. Sammenkomsten hadde fint lite med miljøvern å gjøre, og møtetittelen la heller ikke særlig skjul på det: The future of your business is being decided. Copenhagen, May 24-26, 2009.
«Ved denne begivenheten vil administrerende direktører drøfte hvordan firmaene deres kan hjelpe til med å løse klimakrisa gjennom nyskapende forretningsmodeller, nye former for partnerskap, og i utvikling av lavkarbonteknologier. De vil sende et kraftig signal til de forhandlende regjeringene om hvordan de skal fjerne hindringer og skape insentiver for iverksetting av nye løsninger innenfor et nytt rammeverk i etterkant av Kyoto».
Næringslivet skal levere løsningene for en bærekraftig utvikling … og samtidig komme seg ut av den økonomiske krisa: «Møtets underliggende ambisjon var å gi svar på den todelte utfordringa som klimaendringene og den økonomiske krisa utgjør. Deltakerne på møtet vurderte hvordan disse faremomentene kan bli vendt til muligheter dersom næringsliv og regjeringer arbeider sammen om hva slags politikk, insentiver og investeringer som mest effektivt kan stimulere en vekst med beskjedne karbonutslipp.»
Motvirkende effekter
Universet og vår planet er i en prosess av evig forandring. Klimaet styres av enormt mange naturgitte faktorer som påvirker hverandre gjensidig, og flere prosesser som det er liten faktisk kunnskap om. Atmosfæren består for det meste av nitrogen og oksygen, bare to prosent er vanndamp, karbondioksid (CO2), metan og KFK-gasser m. m. Det er disse drivhusgassene som gjør planeten levelig ved at de hindrer jordas varmestråling fra å forsvinne ut i rommet. Uten dem hadde gjennomsnittstemperaturen ligget 34 grader under dagens nivå. Vel bekomme!
Internasjonale avtaler som legger til rette for fornuftige og effektive miljøtiltak i det globale samfunnets og klodens interesse er sjølsagt både bra og viktige. Mens COP15 endte i fiasko, er Montréal-protokollen av 1987 et eksempel på en vellykket klimaavtale. Den er etterhvert ratifisert av nesten alle land, og har klart bidratt til å redusere utslippene av klorfluorkarboner som var i ferd med å bryte ned ozonlaget. Ozonlaget beskytter mot farlig ultrafiolett stråling, og svekkelsen har truet både mennesker og dyr. Endringer i ozonlaget i forskjellige deler av atmosfæren har også andre virkninger. Reduksjon av ozonlaget i stratosfæren (området i atmosfæren fra omkring 15 til 50 kilometers høyde) har hatt en avkjølingseffekt, mens økt konsentrasjon av ozon i troposfæren (de nederste 15 km av atmosfæren) har gitt en oppvarmingseffekt.
Noen utslipp har altså en motsatt effekt på klimaet. Ozon er allerede nevnt. Svoveldioksyd (SO2) fra kull- og oljeforbrenning omdannes til partikler. Partiklene reflekterer sollys og reduserer solinnstrålingen. Dette motvirker oppvarmingseffekten av drivhusgassene noe, men den avkjølende effekten er begrensa til visse områder. Partiklene gir også avkjøling gjennom å påvirke skyenes utbredelse og egenskaper. Renseprosjekter for å redusere mengden av helsefarlig svoveldioksid har resultert i en kraftig nedgang i utslippene i Norge og andre industriland.
Vulkanske utbrudd kan også ha stor innvirkning over deler av kloden. Den anerkjente klimaeksperten og nobelprisvinneren Paul Crutzen har foreslått å injisere enorme mengder svovel i stratosfæren for å simulere vulkanutbrudd. Det fins også en rekke andre forslag til såkalt geo-engineering av miljøfaktorer som kan motvirke oppvarming av kloden.
CO2 er ingen giftgass
Med fare for å være høyst politisk ukorrekt: CO2 er ikke en giftgass (i motsetning til CO), men del av det livsnødvendige karbonkretsløpet. For planteriket er karbonet fra atmosfærisk CO2 byggestoffet som gir raskere vekst og større avlinger. Det gjelder riktignok ikke uforbeholdent og for alle vekster. Tyske forskere har kommet fram til at (den av FN forventa) CO2-konsentrasjonen i 2050 vil føre til dårligere kvalitet på hveteavlinger.
Karbondioksid utgjør 0.038% av atmosfæren. CO2 er ikke en gang den viktigste klimagassen: Vanndamp og skyer står for vel to tredjedeler av drivhuseffekten, mens CO2 står for rundt en femtedel. Det aller meste av CO2 fins naturlig, og menneskene bidrar med beskjedne fem prosent. Akkurat hvor stor del som er menneskeskapt, er omstridt, men påviselig økt konsentrasjon av CO2 de siste 100 åra indikerer sterkt at årsaken er forbrenning av fossilt brensel. Imidlertid er det også omstridt hvorvidt en økende mengde CO2 er årsak til, eller en følge av, oppvarminga.
Det store spørsmålet er sjølsagt om utslippene av CO2 fra industri, transport og annen menneskeaktivitet nå er blitt så store at de forrykker den naturlige balansen og fører til en intensivert global oppvarming. FNs klimapanel og Al Gore mener det. Men heller ikke FNs klimapanel er sikre. I 2001 sa de at det var «sannsynlig», nå sier det at det er «meget sannsynlig». Et stort antall forskere er uenige med klimapanelet og mener at betydninga av variasjoner i solas aktivitet, jordrotasjonen, kosmisk stråling, skyansamlinger osv. er langt viktigere enn karbondioksidutslipp. De belegger det blant annet med at gjennomsnittstemperaturen ikke har økt siden 1995 til tross for en 8 prosent økning av atmosfærisk CO2 i samme tidsrom. (Ten facts and myths on climate change.)
Miljøvern som forretning
«Klimaskeptiker» er blitt et skjellsord som brukes om enhver som setter spørsmålstegn ved den rådende konsensus om at vi er inne i en menneskeskapt global oppvarmingsperiode som i hovedsak skyldes CO2-utslipp. En klimaskeptiker er pr definisjon useriøs, kunnskapsløs, dum – eller kjøpt og betalt. Mens FNs klimapanel, Al Gore, den politiske eliten i Vesten og en mer eller mindre samstemt miljøbevegelse altså har vitenskapen entydig på sin side. Praktisk talt hele venstresida har hengt seg på denne politiske korrektheten, og avviser stort sett innsigelser som reaksjonære pr. definisjon. Sjøl etter e-postskandalen som viste at forskere tilknyttet FNs klimapanel brukte uærlige metoder for å underslå at den globale temperaturtrenden er synkende, og ikke omvendt, fortsetter NGO-er som Bellona, Verdens Naturfond WWF osv. å forsvare den såkalte konsensus rundt klimaproblemene. Miljøverndepartementet og Utenriksdepartmenetet snakker om strategisk partnerskap mellom regjeringa og de frivillige miljøorganisasjonene. Dette er organisasjoner som i stor grad baserer seg på støtte fra staten. Hvordan vil det gå det med rammetilskuddene hvis de skulle finne på å utfordre denne konsensusen, enten på politisk eller reint faglig grunnlag?
Mange av miljøorganisasjonene har blitt millionforetak og mellomstore bedrifter med flere titalls ansatte, heftig sponset av kapitalen og av staten. Bellona har forlengst gjort seg beryktet for sin tette allianse med storkapitalen, men de er ikke lenger aleine. Massiv sponsing er nå blitt regelen, ikke unntaket. Greenpeace er et hederlig unntak. Sponsorene er ikke akkurat de grønneste man kan tenke seg: Shell, Wilhelmsen, Volvo, Austevoll Seafood, Avinor, Yara, Exxon og Veidekke, for å nevne noen. Se mer fullstendig liste på http://www.nrk.no/nyheter/1.68937
Miljøverndepartementet aleine gir over 41 millioner kroner i grunnstøtte til frivillige miljøvernorganisasjoner. I tillegg kommer 20 millioner til Tilskudd til kompetanseformidling og informasjon om miljøvennlig produksjon og forbruk og andre typer offentlig finansiering. Naturvernforbundet oppgir nesten 21 millioner i offentlige tilskudd i sitt årsregnskap for 2008, mens regnskapstall for Stiftelsen WWF Norge samme år viser 78,5 millioner kr i offentlige tilskudd (og 13 millioner fra «andre»). Aker Seafoods, Ikea og rederiet Leif Høegh er blant sistnevntes sponsorer. Når «klimalobbyen» skjeller ut «klimaskeptikerne» for å være i lomma på andre interesser er det et spørsmål om de ikke kaster stein i drivhus.
Vitenskap og skepsis
For en som ikke har forskerkompetanse er det uråd å kvalitetsbedømme de ulike og motstridende årsaksforklaringene og klimamodellene. Men påstanden om at nesten alle vitenskapsfolk og forskere er skjønt enige om at det pågår en dramatisk oppvarming av kloden som menneskene har skyld i, er i beste fall upresist, i verste fall rein løgn. FNs klimapanel har 2500 forskere i ryggen. Men skeptikerne (og på langt nær alle er religiøse fanatikere eller konspirasjonsteoretikere) kan skilte med minst like mange fra vitenskapelige miljøer. Sannheten er at praktisk talt alle sider ved klimavitenskapen er gjenstand for intens debatt, ikke minst innen forskermiljøet. Dette gjelder også for en rekke anerkjente norske vitenskapsfolk.
– Det er vår sol, gravitasjon og jordrotasjon – ikke CO2 – som styrer klimaet, mener for eksempel Ole Henrik Ellestad (tidligere forskningsdirektør og prof. II, fysikalsk kjemi), Ole Humlum (prof. fysikalsk geografi, Universitetet i Oslo) og Jan-Erik Solheim (prof. emeritus, astrofysikk, Universitetet i Oslo) – i en kronikk i Dagbladet 30. desember 2009. De hevder at CO2 er en relativt svak klimagass som ikke kan forklare klimasvingningene på den nordlige halvkule. I motsetning til i USA, har norske forskere tradisjon for å holde kjeft i den offentlige debatten, og begrenser seg til fagmiljøene. Og de færreste våger å legge hodet på blokka ved åpent å utfordre de etablerte sannheter og rådende trender i eget forskermiljø. Når folk så å si setter karrieren på spill, bør en i det minste lytte til hva de har å si.
Så kan det innvendes at hvem andre enn storindustrien skulle ha interesse av å avdramatisere at CO2-utslipp har en faretruende innvirkning på klimaet? Her vil sikkert mange trekke en parallell til tobakksindustrien og oppkjøpte forskere som bagatelliserte vitenskapelige hypoteser om helseskader ved røyking helt til de var endelig verifiserte. Et motspørsmål kunne da være: Hvorfor går da storkapitalen i de rikeste imperialistlanda og dens politiske elite tilsynelatende med på klimaargumentasjonen? Er det på grunn av miljøbevegelsens styrke og gjennomslagskraft? Er det fordi kapitalistene «bare er mennesker de også», at fornuften har vunnet over profitt-trangen?
Værer muligheter
Også blant kapitalister fins det utvilsomt miljøengasjerte enkeltindivider. Når miljøengasjementet dessuten kan kombineres med å ligge forretningsmessig «i forkant», er dette helt i tråd med tankene fra World Business Summit i København. Sett fra den ekspansive monopolkapitalens side er det en rekke grunner til å fokusere kraftig på CO2-spørsmålet, også om det vil koste i form av avgifter og mulige skatter.
- Miljøspørsmålet og det folkelige engasjementet rundt klima er ikke til å komme utenom, og ethvert konsern som neglisjerer sin «grønne» profil vil tape anseelse og markedsandeler (les: profitt).
- En skremt befolkning vil oftere være en lydig befolkning som avfinner seg med at myndighetene vet best og vil redde oss fra «klimakatastrofen» og andre «katastrofer».
- Et avgiftssystem for utslipp av blant annet CO2 passer godt i WTO- og EU-sjargongen ettersom det kan brukes for å hindre såkalt «konkurransevridning». Det betyr i praksis å holde land som Kina, Brasil og India i tømme.
- Monopolene i de mest framskredne imperialistiske landa er i spiss når det gjelder ulike former for renseteknologi, som kan påtvinges de mindre utvikla landa.
- Former for «Marshall-hjelp» til innkjøp av vestlig teknologi gjennom billig kreditt og andre «gaver» bidrar til å bremse kriseeffektene i Vesten og til å sikre fortsatt nykolonial avhengighet.
- Kvotesystemet åpner for de facto privatisering av lufta i fattige land, som vil bli gjort avhengige av inntekter fra imperialistenes kvotekjøp.
Kvotesystemet
er et av virkemidlene som skal bidra til at Norge og andre land oppfyller Kyoto-protokollen fra 1997, uten at det skal koste for mye. Det er blitt kalt Jens Stoltenbergs prestisjeprosjekt. Kvotesystemet var i stor grad et norsk påfunn, som først ble avvist av industrilanda. Dermed gikk Utenriksdepartementet og diplomatkorpset løs på u-landa. Etter mange år med norske lokkemidler, prosjekter og diplomati klarte de å få tilslutning blant mange av de fattige G-77 statene. Historikken går tilbake til Brundtland-kommisjonen i 1987 og «den grønne bølgen» rundt 1989, da alle partier snakket om drivhuseffekten og satte miljøet på dagsorden. Norges dilemma har hele tida vært spagaten mellom på den ene sida å skulle være «foregangsland» og på den andre sida spy ut CO2 og metan fra Nordsjøen i enorme mengder. Norske CO2-utslipp har økt med 29 prosent siden 1990.
To journalister i Dagens Næringsliv, Frode Frøyland og Gøran Skaalmo, har skrevet glitrende om dette i artikkelen «Drivhuseffekten». Her skriver de at en av løsningene til Brundtland var å opprette Cicero – senter for klimaforskning, en av de opinionsdannende autoritetene i norsk klimaforskning med 70 (!) ansatte. Her satte Gro sin tidligere statssekretær Ted Hanisch i sjefsstolen. Styreformannen kom ikke heller akkurat fra miljøgrasrota, det var Statoil-toppen Henrik Ager-Hanssen. – Cicero ble opprettet etter en erkjennelse av at klimautfordringen ville bli krevende for Norge, sier Hanisch til Dagens Næringsliv.
Ved å innføre et kvotesystem, kunne Norge få i pose og sekk: full fart ved pumpene – og mulighet til å redusere utslipp billigere andre steder. Løsningen var klimakvoter og bruk av Kyotoprotokollens fleksible mekanismer, her i Miljøverndepartementets framstilling: «Prisen på en klimakvote blir avgjort av markedet og bestemmes av tilbud og etterspørsel. … Norske myndigheter utsteder færre klimakvoter enn det forventede utslippet fra virksomhetene. Derfor må bedriftene enten redusere sine egne utslipp eller kjøpe klimakvoter fra andre som har redusert sine utslipp.»
Det er for lengst utvikla et omfattende og spekulativt derivatmarked for kjøp og salg av slike kvoter, et marked som har fint lite med vern av miljøet å bestille. Den kjente klimaforskeren James D. Hansen ved NASA, var ikke i tvil da han uttalte seg til Dagens Næringsliv: – Kvotehandel fører til storstilt verdipapirspekulasjon, men minimale CO2-reduksjoner, sa han.
Avsporing?
Kan det tenkes at maksimalt fokus på CO2 også er en svært beleilig avsporing fra de største og alvorligste truslene mot miljø og klima? Kanskje vi heller skulle snu på spørsmålet vi stilte tidligere: Hvem har interesse av å skape mest mulig frykt i befolkningen med dommedagsprofetier og krav om strenge statlige inngrep, enten vi snakker om «terrortrusselen», den «livsutslettende svineinfluensa-pandemien» eller «klimakatastrofen»?
Men når Fremskrittspartiet og George Bush inngår blant de såkalte «klimaskeptikerne», så må vel saken være klar for alle progressive! Særlig hvis en leser enkelte blogginnlegg i avisdebattene hvor noen «klimaskeptikere» med liv og lyst visualiserer karikaturen av en hjernedød Bush-tilhenger som hater høye bensinpriser, bompenger og andre «sosialistiske (!) overgrep.
Fullt så lettvint er det kanskje ikke, iallfall hvis en skal angripe problemene vitenskapelig og ikke ut fra føleri og ryggmargs-reflekser. Den internasjonale finanskapitalen består av ulike fløyer med varierende preferanser ut fra hva de mener best tjener imperialismens interesser – eller som skader dem minst. Det Bush og Fremskrittspartiet utvilsomt har rett i, og som sjølsagt er noe av bakgrunnen for standpunktet de inntar, er at strenge reguleringer, skatter og avgifter garantert vil følge med et klimaregime som med rette eller urette gjør alt som står i dets makt for å redusere utslippene av CO2 og andre drivhusgasser. Når vi dessuten vet at US Army er verdens største enkeltsynder på området, er det ikke overraskende at Bush og hans like er bekymret over strenge utslippskrav og dyre kvoter! US Army brenner ifølge offisielle tall av 320.000 fat olje hver eneste dag. Hver eneste amerikansk okkupasjonssoldat i Irak og Afghanistan forbruker 60 – seksti – liter olje om dagen. Krigen i Irak fra 2003 til 2008 var aleine ansvarlig for utslipp av minst 141 millioner tonn karbondioksidekvivalenter (MMTCO2e), ifølge en rapport fra Oil Change International.
USA fikk gjennomslag for at CO2-utslipp fra militær aktivitet blei unntatt fra Kyotoprotokollen, men heller ikke det var nok til at Bush ville ratifisere den.
Manipulering av værforhold
Militarisering og imperialistisk krigføring er i dag sannsynligvis verdens aller største miljøproblem – ved siden av alt det andre krigene fører til. Men dette er et ikke-tema for klimaforhandlerne og miljølobbyen.
Det høres kanskje ut som tatt fra en James Bond-film, men US Air Force er blant dem som jobber intenst med det som kalles «værmodifikasjon», det vil si skjult manipulering med værmønstre, kommunikasjonssystemer og elektrisitet som gir «et vidt spekter av muligheter til å beseire eller undertvinge en fiende» (Air University of the US Air Force, AF 2025 Final Report). Her het det at
«manipulasjon med værmessige forhold trolig vil bli en del av USAs nasjonale sikkerhetspolitikk til anvendelse både nasjonalt og internasjonalt. Vår regjering vil forfølge en slik politikk i tråd med sine interesser, på forskjellige nivåer».
Planer av denne typen utgjør en langt mer akutt fare for miljøet enn CO2-utslipp. Problemstillingen er verken ny eller ukjent. Tvertimot. Allerede i 1977 vedtok FN i en egen konvensjon at det var strengt forbudt å manipulere været for fiendtlige eller militære formål: «Konvensjon om forbud mot militær og annen fiendtlig bruk av teknikker for modifisering av miljøet»
Bakgrunnen var både russisk nervøsitet over det som snart skulle bli amerikanernes romkrigsprogram og Vietnamkrigen, der USA sprayet giftstoffet Agent Orange over jungelen for å avløve vegetasjonen og lettere få has på FNL-geriljaen. I 1966 startet USAF et gigantisk regnmakingsprosjekt i Vietnam. Med partikler «sådde» de skyene over blant annet Ho Chi Minh-veien, for å framprovosere regn og forlenge regntida. Hensikten var å utløse jordras som kunne hindre vietnamesernes troppeforflytninger. Prosjektet varte fram til 1972 under kodenavnet Operasjon Popeye. Siden har det blitt utviklet en rekke prosjekter med såkalte chemtrails som ikke like lett skal kunne avsløres som Agent Orange-programmet. I den grad norske medier nevner eksistensen av denne typen prosjekter, er de opptatt av å melde at de er et avsluttet og tilbakelagt stadium.
Værkonvensjonen av 1977
I FNs «Værkonvensjon» forplikter hver av statene som har undertegnet den seg til
«ikke å engasjere seg i militær eller annen fiendtlig bruk av teknikker for modifisering av miljøet som har omfattende, varige eller alvorlige virkninger som middel til å ødelegge, skade eller krenke en annen konvensjonsstat.»
Konvensjonens artikkel II presiser begrepet teknikker for modifisering av miljøet som
«enhver teknikk for endring – gjennom bevisst manipulering av naturlige prosesser – av jordklodens dynamikk, sammensetning eller struktur, inkludert biota (dvs. alle organismer i biosfæren – E.H.), litosfæren, hydrosfæren og atmosfæren, eller av verdensrommet.»
Konvensjonen til tross: USA, sannsynligvis også Russland, Kina og andre stormakter, jobber på spreng med denne typen teknologisk overstyring av naturprosessene, uten at det tilsynelatende er av interesse verken for klimapolitikere, klimalobbyister eller den alternative klima- og miljøbevegelsen. Sjøl om det fins en mengde relativt usannsynlige konspirasjonsteorier på området, så er det like fullt et faktum at aktiv værmanipulasjon pågår. På det sivile området innrømmes dette offisielt av for eksempel kineserne. Hva som skjer på det militære feltet er streng bevarte hemmeligheter. Men en skal være usannsynlig naiv hvis en antar at perspektivene som her åpner seg for krigføring og forsvar ikke omfattes av den største interesse i stormaktenes (og mindre staters) generalstaber og militære forskningsmiljøer.
HAARP og EISCAT
High Frequency Active Auroral Research Program (HAARP) er et forskningsprosjekt i regi av US Air Force, US Navy, University of Alaska og Defense Advanced Research Projects Agency (DARPA). Prosjektet skal offisielt utforske ionosfæren/termosfæren og finne ut om deler av den kan brukes til kommunikasjon og overvåkingsformål. Norge deltar i et europeisk søsterprosjekt, EISCAT, som bruker radarer på Svalbard og i Nord-Skandinavia for å studere forstyrrelser i ionosfæren og magnetosfæren. På Ramfjordmoen ved Tromsø drives et prosjekt der konsentrerte energimengder blir sendt på utvalgte frekvenser opp i den øverste delen av atmosfæren som kalles ionosfæren. Strålingen reflekteres tilbake til jorda og kan gi forskjellige effekter, både ønskede og uønskede. Gjennom tilstrekkelig stråling kan blant annet elektroner splittes fra sine atomer (ionisering), en prosess som gjør at strøm lettere kan ledes og for eksempel utnyttes til å «kortslutte» forbindelsen mellom jord og skyer, det vil si til å framprovosere lynnedslag. Barium er et av stoffene som brukes for å oppnå disse effektene, det er et stoff som i forskjellige forbindelser brukes til alt fra fyrverkeri til rottegift, altså neppe direkte helsefremmende. En video tatt i januar 2009 hevder å vise fly som «sår» barium over Tromsø (se youtube.com: Barium Chemtrails in Norway).
Nettavisa Pakistan Daily beskyldte den 8. januar 2010 Norge for å ha brukt en høyenergistråle til å skyte hull i termosfæren, dette skal være skyld i ekstremkulda over den nordlige halvkulen. Det er en teori som neppe holder vann, særlig ettersom den ble framsatt samme dag som Aftenposten trykket opp muhammedkarikaturene og har mange religiøse overtoner. Det hele kobles til det merkelige lysfenomenet over Troms i desember 2009, som siden er blitt avfeid som et russisk raketthavari.
Russerne har lenge vært bekymret over HAARP-programmet. Statsdumaen protesterte i 2002 mot USAs utvikling av «integrerte geofysiske våpensystemer som kan påvirke den nære atmosfæren med høyfrekvente radiobølger». I uttalelsen nevnes også en norsk radarstasjon eksplisitt.
Sivilt er sølvjodid lenge blitt brukt for å danne regn. I Russland har metoden blitt brukt i 20 år, og kineserne utvikla en rekke nye teknikker i forkant av OL i Beijing for å sikre en værmessig suksess. I november 2009 oppnådde de det motsatte, og påtok seg ansvaret for to snøstormer etter å ha skutt 186 doser med sølvjodid opp i skylaget over Beijing. Hensikten skulle være å motvirke tørken som hadde rammet hovedstadsregionen. (China Daily 11.11.2009)
Det fins også andre teknikker som er utviklet. Mikrobølger kan brukes til å svekke orkaner eller til å endre kursen til en orkan. Dette er så langt (antakelig) bare simulert av forskeren Ross N. Hoffman og ikke utprøvd på en virkelig orkan.
Det er innlysende at muligheten til å påvirke værfenomener kan være nyttig for det sivile samfunn, men også at det kan føre til de mest katastrofale følger hvis en orkan kan «styres» som et masseødeleggelsesvåpen mot for eksempel en storby.
Utarmet uran
var heller aldri noe tema på klimatoppmøtet. Utarmet uran er et avfallsprodukt fra anrikingsprosessen av uran som brukes i kjernereaktorer og atomvåpen, og som kommer til «nytte» som bestanddel av panserbrytende ammunisjon. USA og Storbritannia har brukt tilsammen 450 tonn med radioaktivt utarmet uranammunisjon i Irak. Områdene rundt byen Basra etter den første Golfkrigen har en stråling tilsvarende 20.000 ganger jordas naturlige radioaktive stråling. Det er påvist en radioaktivitet i golfkrigsområder som er 20–100 ganger den normale bakgrunnsstrålingen, radioaktiviteten i Bagdad er 1000-1900 ganger høyere enn den var før utbruddet av den siste Golfkrigen. Radiologisk tilsvarer Irak-krigen i 2003 250.000 Nagasaki-bomber, ifølge professor Katsuma Yagasaki, forsker ved Ryukyus University på Okinawa.
FNs miljøprogram (UNEP) ba like etter Golfkrigen om at helse- og miljøeffektene måtte bli undersøkt så raskt som mulig, men ingenting har skjedd. Utbrente radioaktive stridsvognvrak og utbomba bygninger står der fortsatt.
En rapport om situasjonen i Fallujah etter angrepet i 2004 viser at 24 prosent av 170 nyfødte ved sentralsjukehuset i Fallujah i september 2009 døde i sin første leveuke og at 75 prosent av babyene født den måneden hadde misdannelser. Tallene for august 2002, 6 måneder før USAs invasjon, var 6 spebarnsdødsfall den første uka samt én misdannelse av 530 nyfødte. Dette er så alvorlig at sjøl kollaboratørene i Bagdad har reagert. I et brev til FNs generalforsamling i New York 12. oktober 2009 skriver kvinneminister Nawal Majeed Al-Sammarai at «unge kvinner i Fallujah, Irak, er livredde for å få barn på grunn av et økende antall deformerte babyer … og at barn i Fallujah er født med kreft og leukemi.»
Under den morderiske israelske offensiven i Gaza mellom 27. desember 2008 og 18. januar 2009, kjent som Operation Cast Lead, etterlot Israel seg hele 75 tonn utarmet uran, ifølge rapporten «Genocide by Depleted Uranium in Gaza». De norske legene Gilbert og Fosse rapporterte fra Shifa-sykehuset at skadene på ofrene tydet på bruk av Dime-våpen (Dense Inert Metal Explosive) som blant annet inneholder wolfram og utarmet uran.
Tid for nytt fokus
Det er mange tunge argumenter for at det faktisk skjer en global oppvarming og at våre CO2-utslipp er medvirkende årsak. Det er uansett russisk rulett å satse alt på at klimapanelet tar fullstendig feil og at klimaskeptikerne har rett på alle punkter.
Det er knapt nødvendig å argumentere for at satsing på fornybar energi er viktig og nødvendig. Sunn fornuft tilsier at tiltak for å redusere utslippene er bra, så lenge arbeiderklassen og verdens folk ikke lar imperialistmaktene bruke dem som påskudd for «grønn» nykolonialisme, despotisk innskrenking av nasjonal suverenitet, økt kontroll og skatteplyndring av eget folk i «miljøets» navn.
Men det er kanskje på tide å slå hull på forestillingen om at det er «venstre» å være på parti med den rådende og offisielle politiske konsensus i imperialismens hovedsentra, mens det er «høyre» og bakstreversk å stille spørsmålstegn ved den underliggende politiske dagsorden og det som framstilles som vitenskapelige fakta, men som ikke nødvendigvis er det. Marxister og revolusjonære skal drive kritisk undersøkelse, ikke etterplapring av makthavernes politiske agenda.
Det er på høy tid å rette mye skarpere fokus mot imperialistenes akutte miljøsynder og deres manipulasjon av naturprosesser til militære formål. Det som skjer i Fallujah, i Gaza, i militære forskningssentre og i våpenindustrien har virkning her og nå, ikke først i 2050.
Det meste av kildematerialet til artikkelen er å finne på: yr.no | wikipedia.org | storm.no | forskning.no | dn.no | globalresearch.ca
Trykt i Revolusjon nr. 38, vinter/vår 2010