Denne regjeringa, om aldri så rødgrønn, er et kabinett av krigsforbrytere. At SV er juniorpartner i regjeringa og «må bøye seg», er ingen unnskyldning. Så lenge SV er med på ferden, er partiet også en direkte håndlanger for imperialismen. Dette må sies åpent, uavhengig av at en rekke menige SV-medlemmer og -velgere er frustrerte og fortvila over sitt eget parti. Nettopp i kraft av sitt falma image som gammelt freds- og antikrigsparti er SV sin rolle den farligste og skitneste.
15 såkalte 'Taliban-soldater' er drept av norske styrker i Badghis-provinsen i Afghanistan i midten av mai. Etter at dette ble kjent for den norske offentligheten, la Forsvarsnett ut en journalistisk klasebombe den 28. mai:
«Profesjonelle og dyktige soldater som løser oppdrag med minst mulig vold møtte Generalinspektøren for Hæren i Afghanistan forrige uke.»
Overskriften på oppslaget er «Et minimum av vold». Det er det vi kaller journalistisk timing.
«Minimal voldsbruk»
Når 15 drepte afghanere er minimal voldsbruk, begynner krigsscenariets omfang å avtegne seg.
Men det spiller ingen rolle, for alt kan rettferdiggjøres med NATO-humanisme. Målet med operasjonen er ifølge hærledelsen å gjøre det mulig for hjelpeorganisasjoner å gå inn i området for å kunne yte bistand.
Det hjelper så lite at Flyktningehjelpen og andre humanitære organisasjoner gang på gang i full offentlighet har frabedt seg omfavnelsen og er opprørt over sammenblandinga.
Gisler for NATO
«Det er overraskende at representanter for det norske forsvaret fortsatt ikke skiller klart mellom militært og humanitært arbeid. Tidligere har Forsvaret blant annet på afghansk TV vist frem skoler som Flyktninghjelpen har bygget som 'sine'. Flyktninghjelpens skoler er ikke Forsvarets prosjekter, selv om Flyktninghjelpen har UD blant sine donorer», skreiv for eksempel Elisabeth Rasmusson , generalsekretær i Flyktninghjelpen, i Dagbladet i januar.
Her skal vi la ligge at Flyktningehjelpen før har involvert seg med NATO og dermed til en viss grad har seg sjøl å takke for at de blir gjort til NATO-gisler. Men hjelpeorganisasjonene har all mulig grunn til å være opptatt av faren som norsk militær aggresjon og den militær-sivile krigspropagandaen steller i stand for de norske hjelpearbeiderne.
Sannheten mellom linjene
Krigsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen har for en gangs skyld har nærmet seg sannheten bak Norges og USAs «engasjement» i Afghanistan i en kronikk i Dagbladet 26. mai. Hun skriver:
«Vi må heller ikke undervurdere den betydningen et fremtidig stabilt Afghanistan vil ha i en region preget av store utfordringer. Landet ligger i et krysningspunkt mellom Kinas og Indias fremvekst som økonomiske og militære stormakter, Pakistans store indre uroligheter, tidligere sovjetiske randrepublikkers store utfordringer og et Iran med ambisjoner om å bli en fremtidig kjernevåpenmakt. Det denne regionen minst av alt trenger er et ustabilt Afghanistan i sentrum.
VÅR REGJERING er tilhenger av et fortsatt sterkt militært nærvær i Afghanistan.»
Som transittland for olje og gass mellom stater som er høyst upålitelige og potensielle rivaler for Vesten og USA, er det avgjørende å sikre kontrollen over dette strategiske knutepunktet. Dét er kjerna i hele ISAF-operasjonen. Det har vi nå krigsminsterens ord for.
Vår regjering er som kjent også SVs regjering.
Kristin Halvorsen og Bjørn Jacobsen har i to år presentert folkemeninga for usammenhengende tøv om at Norge driver et slags fredsoppdrag i Nord-Afghanistan mens USA og resten av ISAF-NATO driver krig i sør. SV har alltid hatt stempel som Norges mest naivistiske parti, men det går ei grense for hvor lenge partiledelsen kan håpe på folket bærer over med at SVs blå øyne leder dem til å handle mot bedre vitende.
SV-talsmannen Bjørn Jacobsen kommenterer den nyeste norske afghanerslakten ved å slå fast at «det høres ut som om soldatene gjør det de skal, nemlig hjelpe den afghanske hæren til å gjenvinne afghansk autoritet i området». Bjørn Jacobsen ser verden opp ned, på samme måte som han formodentlig leser sitt eget partiprogram: Den viktigste ikke-afghanske autoriteten i området er så langt vi veit kobbelet av NATO-styrker og den USA-oppnevnte konsulen Karzai.
Gunnar Ballo, også stortingsrepresentant for SV, er for sitt vedkommende i særdeleshet uroet over de norske soldatenes krigstraumer. Vi ville kanskje tro at afghanerne lider av krigstraumediagnosen i vel så stor grad, men man kan jo ikke ha omtanke for alle, bevares!
Still SV til ansvar!
Norge fører aggresjonskrig. Denne regjeringa, om aldri så rødgrønn, er et kabinett av krigsforbrytere. Ministrene fra SV er verken mer eller mindre ansvarlige enn resten av dette kapitalens kollegium. Så lenge SV er med på ferden, er partiet også en direkte håndlanger for imperialismen.
Dette må sies åpent, uavhengig av at en rekke menige SV-medlemmer og -velgere er frustrerte og fortvila over sin egen regjering. Sjølsagt er SV en juniorpartner i regjeringa, som bukker og bøyer seg for de to NATO-partiene. Men nettopp i kraft av sitt falma image som gammelt freds- og antikrigsparti er SV sin rolle derfor den farligste og skitneste. I den aktuelle situasjonen er SV den aller beste hjelperen for NATO-imperialismen for å rettferdiggjøre en kolonikrig overfor det norske folket.
Derfor har vi full sympati for aksjonene som i det siste er retta mot partikontorene til SV, og som ledelsene i Rødt og Rød Ungdom velger «å ta avstand fra» fordi mange SV-ere er aktive i Hent soldatene hjem. Det er også Ap-veteranen Reiulf Steen. Skal vi derfor holde tyst om Arbeiderpartiet som monopolkapitalens og NATOs favorittparti i Norge?