2015 begynte med en svær politisk generalstreik til forsvar av arbeidsmiljøloven, den første på 16 år. Folk var mer enn villige til å slåss mot legalisering av løsarbeidersamfunnet, men hovedorganisasjonene LO, YS og Unio bøyde sjølsagt av for den hellige parlamentarismen så snart noen timers utblåsning var unnagjort.
Brakseieren til Syriza ved valget i Hellas var en trøkk i trynet på EU. Men det gikk dessverre som vi spådde, det reformistiske Syriza har ikke innfridd og fungerer nå som rein administrator for EUs kuttpolitikk.
Heller ikke grekernes oxi ved folkeavstemninga i juni har løsnet strupetaket til Brussel. For det greske folket har situasjonen gått fra vondt til verre.
Mot sosial dumping og privatisering
Havnekonflikten fikk en ny opptrapping da Norsk Transportarbeiderforbund innledet boikott i Oslo Havn i februar. Bryggesjauerne har fortsatt kampen mot Yilport og det kommunale havnestyret med nesten daglige markeringer. Forventingene til et nytt Ap-byråd med Rødt som støtteparti, har så langt ikke gitt særlig uttelling. Både i Norge og internasjonalt har mange vist solidaritet med den tøffe kampen som havnearbeiderne fører. Men Transportarbeiderforbundet har blitt presset på defensiven av flere ytre og indre forhold. Ved utgangen av året tyder stadig mer på at havnekonflikten står ved et avgjørende veiskille.
Også i andre bransjer har det vært tøffe kamper mot sosial dumping. En flere uker lang streik blant pilotene i Norwegian ga til slutt en delseier i kampen mot sosial dumping i luftfarten.
Kamp mot jernbanereformen sto i sentrum på forsommeren. I juni sto alle tog stille i tre timer da Jernbaneforbundet og Norsk Lokomotivmannsforbund sa nei til konkurranseutsetting av persontrafikken. Med reformen får privat kapital et nytt sugerør inn i offentlige kasser.
Tidenes mest tafatte LO-ledelse?
Da Erna Solberg stokket om på regjeringa si før jul, ga den nye arbeidsministeren beskjed om at regjeringa ga opp kampen for søndagsåpne butikker. Denne ideologiske kampsaken har liberalistene sett seg tjent med å utsette, av hensyn til støttepartiene og enda mer på grunn av den massive motstanden i hele opinionen. Dessverre må dette oppsummeres som omtrent den eneste delseieren på den faglige fronten i året som gikk.
LO-ledelsen har demonstrert at den stort sett bare har det i kjeften, og knapt nok det. I forhold til havnearbeiderne snakker vi om regelrett forræderi som burde ha ført til mistillitsforslag. Etter obligatoriske pressemeldinger og fanemarkeringer, har fagtoppen resignert i alle faglige kampspørsmål og utsatt dem til neste valg. Med sitt parlamentariske fokus og sitt siamesiske forhold til Arbeiderpartiet er LO-ledelsen i ferd med å underminere fagbevegelsen som en sjølstendig kraft. Fagbevegelsen blir redusert til hurragjeng foran kommune- og stortingsvalg, og mellom valgene prøver man tvistesakene for borgerskapets klassedomstoler.
Mye kan sies om tidligere LO-ledelser, men det er lenge siden vi har sett en så tafatt LO-ledelse under ei Høyre-regjering. Den har for sikkerhets skyld forberedt medlemmene på reallønnsnedgang allerede flere måneder før hovedoppgjøret 2016. Snakk om å føre kamp med fynd og klem!
EØS-kamp og kommunevalg
Ved årets utgang viste ei meningsmåling at hele 72 prosent av folket er imot norsk medlemskap i EU. Sjøl i EU-partiet Høyre er bare 28 prosent for!
I august ble det lansert et kjendisopprop mot EØS-avtalen. Samtidig gikk startskuddet for underskriftsaksjonen Ut av EØS som ved årets utgang nærmer seg elleve tusen underskrifter. Fellesforbundet var nær ved å bli det fjerde LO-forbundet som sa nei til EØS-avtalen. Det skjedde ikke, men det største forbundet i privat sektor vedtok særs EØS-kritiske uttalelser på landsmøtet i høst.
Kamp mot EØS, kombinert med den folkelige motstanden mot TISA og TTIP, vil komme til å prege det kommende året i enda større grad enn tilfellet var i året som gikk.
Ved høstens kommunevalg fikk høyrepartiene en kraftig smekk fra velgerne. Rødt er tatt inn i det gode selskap som koalisjonspartner eller støtteparti for høyresosialdemokratiet i flere byer, blant annet i Troms, Bodø og Oslo.
Valgresultatet viste frustrasjon med den cyanidblå regjeringa, men det var langtifra en venstrevind. Valgvinneren Miljøpartiet de Grønne har inntatt mange kommunestyrer. Partiet hater alle utslipp som ikke kommer fra cannabis, det vet ikke hva det skal mene om EU og synes det er flott med lønnsnedslag.
Framfor alt viste valgresultatet at stadig færre gidder å avgi stemme. I enkelte bydeler i Oslo var det bare en av tre som så noen grunn til å oppsøke et valglokale.
Flyktninger og «Godhetstyranni»
EU-konstruksjonen har blitt alvorlig rystet i året som gikk. En million flyktninger har søkt seg til Europa, mange gjennom en livsfarlig ferd over Middelhavet. De har møtt nyreiste murer og piggtråd når de først har ankommet det «åpne» Europa. EU-statene krangler innbyrdes og Schengen-systemet knaker i sammenføyningene.
I løpet av et halvt år har den norske regjeringa funnet ut at «medmenneskelighet» var misforstått «godhetstyranni», og skal nå innføre Europas strengeste innvandringspolitikk. Med justisdepartmentet bekledd av FrP-ministre som Anders Anundsen og Sylvi Listhaug kan både flyktninger og andre se fram til et Annus Tyrannicus hva rettsprinsipper angår.
Terrorangrep i Tyrkia , Tunisia, Libanon, Danmark og Frankrike har gitt makthaverne påskudd for drakoniske unntakslover og mer massiv overvåking. Mange slike tiltak var forberedt lenge før de siste terrorangrepene. Også i Norge har sjefene for PST og E-tjenesten forlangt full tilgang til stordata for å kunne overvåke alt og alle til enhver tid. Og politiets midlertidige bevæpning er i praksis gjort permanent.
Imperialistmaktene posisjoner seg
Den økonomiske verdenskrisa har forsterket den ujevne utviklinga mellom de imperialistiske hovedsentraene. Europa har opplevde de største og mest aggressive militærøvelsene på mange tiår, og Jens Stoltenberg har vært særdeles flink gutt i jobben med å suge Sverige og Finland inn i NATOs malstrøm. Både i Østersjøen og Middelhavet har de imperialistiske alliansene oppvist en voldsom militær aktivitet. NATO har med øvelsen Trident Juncture spesialisert seg i «hybrid krigføring», det vil si skjult og uerklært krigføring, noe alliansen ikke på noen måte unnslår seg.
USA har delvis klart å gjenvinne økonomisk styrke, mest på bekostning av EU og Russland. Det dramatiske fallet i oljeprisen i løpet av 2015 har betydd et kraftig økonomisk tilbakeslag for Russland (som det også har gjort for Norge). Til gjengjeld har Russland markert militær handlekraft og tydelig vist muskler gjennom sin intervensjon i Syria.
EU viser få tegn til å komme seg ut av den økonomiske bakevja, og Brussel har i løpet av året hatt mer enn nok med å prøve å hindre unionsprosjektet fra å falle fra hverandre. Monopolkapitalens voktere i Brussel møter stadig støtte motstand fra de europeiske folkene.
Året begynte med Syrizas valgseier i Hellas, fortsatte med at Ungarn egenhendig bygde grensegjerder i det «åpne» Europa og med britiske utmeldingstrusler, før året ble rundet av med det danske nej i desember. De reaksjonære politikerne i enkeltstatene møter protestene fra eget folk ved å skylde på Unionen, mens EU-kommisjonen på sin side legger skylda for problemene på nasjonalstatene og hevder at det rustne unionsprosjektet beveger seg for langsomt framover. EU-kritiske partier på både høyre og venstre fløy øker sin oppslutning i mange europeiske land, fra Finland til Portugal.
Kina har styrket sin posisjon som imperialistisk utfordrer, men bygger opp en bobleøkonomi som kan velte landets rolle som verdensøkonomiens siste redningsplanke. Den kinesiske valuten renminbi (yuan) er godkjent av Pengefondet IMF som en av de internasjonale reservevalutaene ved siden av dollar, euro og yen.
Både i Latin-Amerika og Afrika setter Kina sine fotavtrykk. Særlig i Afrika spiller Kina en hovedrolle som investor og utbygger av infrastruktur. Handelen mellom Kina og Afrika er på over 220 milliarder dollar årlig, og skal etter planen øke til 400 milliarder innen 2020. Som motytelse for sletting av gjeld, innførte Zimbabwe yuan som offisiell valuta kort før årsskiftet. Den kinesiske nykolonialismen overfor Afrika fører til stadig mer desperate mottiltak fra USA og EU, mottiltak som gir seg utslag i en voldsom opptrapping av «lokale» kriger og konflikter over store deler av det ressursrike kontinentet.
Klimafarse i Paris
CO2-utslippene fra 40 000 tilreisende til klimatoppmøtet i Paris har antakelig påvirket klimaet i større grad enn de uforpliktende utslippsbegrensningene som deltakerkanda ila seg sjøl.
Parisavtalen som hylles unisont er fullstendig uforpliktende: Det er enkeltlanda sjøl som frivillig legger inn sine klimamål og de står dessuten fritt til å trekke seg fra hele avtalen etter tre år!
Mens alle verdens medier forteller folket at klimaspørsmålet og klimatoppmøter er «det viktigste spørsmålet i vår tid», overskygger de bevisst det langt mer akutte spørsmålet for menneskeheten: Faren for stadig nye imperialistiske kriger, og i verste fall: verdenskrig.
Ny omdreining i terrorkrigen
Norge posisjonerer seg for krig. Den store vinneren i statsbudsjettet for 2016 er Forsvaret, mens velferden kuttes ned. I suveren forakt for FN-pakten og Syrias suverenitet, forbereder regjeringa Solberg norsk militær innblanding i nok et fremmed land. Det skjer selvfølgelig etter en «forespørsel» fra USA. Men de fagmilitære advarer mot norsk deltakelse i et nytt ragnarokk à la Libya.
Den eneste forespørselen som ville ha folkerettslig legitimitet, ville være om den kom fra den syriske regjeringa. Men for NATO er det uaktuelt å samarbeide med Damaskus for å knekke terroristene og fremmedkrigerne som er NATOs og de reaksjonære arabiske regimenes eget produkt. NATO-landet Tyrkia er tvert imot en av terroristenes viktigste sponsorer, som også allierer seg direkte med Nusrafronten og Daesh for å knuse den kurdiske frigjøringsbevegelsen og all progressiv opposisjon i Tyrkia.
Faren for at en verdenskrig kan bli utløst med utgangspunkt i kampen for innflytelse i Syria og Midtøsten er reell og større enn noen gang i nyere tid. Psykologisk er vi i krig med Russland allerede, det gjennomsyrer også kulturlivet. Serier og hørespill på TV2 og NRK levner ingen tvil om at Russland når som helst vil overfalle oss, og at NATO er vår beste venn.
2016 vil by på nye omdreininger med krigsforberedelser, rasisme, krisepolitikk og velferdskutt. Imperialisme betyr reaksjon over hele linja. Det eneste som kan stagge katastrofen som imperialismens reaksjonære politikere styrer oss mot, er at arbeiderklasen og folk organiserer seg og gir et motsvar som ikke er til å misforstå.
Perspektivene er dystre, men folkene og arbeiderne gjør motstand. Det er i denne organiserte motstanden at framtidshåpet ligger. Kommunistenes oppgave er som alltid å være del av denne motstanden og tålmodig fronte revolusjon og sosialisme som den eneste farbare vei ut av kapitalistisk krise, elendighet, krig og miljøødeleggelser.