13 april 2024

Abonnér for kr 150,–

Vipps til 114366 eller bruk betalingskort

kronesedler

Inntil ganske nylig framsto Rødt som motstander av frontfagmodellen og moderasjonslinja til LO og Arbeiderpartiet. Sånn er det ikke lenger.

Partiets nestleder Marie Sneve Martinussen omfavner modellen i KK 28. april, i en Fokus-kommentar med tittelen «Ingen grunn til strafferente».

Hennes ærend er å imøtegå trusler fra Norges Bank om nye renteøkninger som straff for et «for dyrt» mellomoppgjør. Martinussen beroliger sentralbanksjefen med at den særnorske norske modellen for lønnsutvikling ikke er kobla til prisstigning og inflasjon: «LO og NHO forhandler ikke basert på prisvekst, men om fordeling av verdiene som skapes mellom arbeid og kapital.»

Det bekymrer ikke Martinussen at prisveksten er av helt underordna betydning for LO sine lønnskrav. Økt kjøpekraft er bare forsvarlig hvis industrikapitalen «tåler» det. «Frontfagsmodellen sikrer at det er lønnsomheten i industrien som legger føringer. Går det godt i industrien, skal også arbeidsfolk ha sin del av kaka», forklarer Rødt-politikeren som et ekko av Peggy Hessen Følsvik og LO-økonom Roger Bjørnstad.

Når det derimot går dårlig og profittmarginene synker, så skal arbeidsfolk etter frontfagmodellen holde kjeft og ta til takke, uansett hvor mye prisene spiser opp reallønna.

Frontfagmodellen og inflasjon

Martinussen er, i likhet med LO-økonom Roger Bjørnstad, derfor opptatt av å vise at frontfagsmodellen ikke fører til inflasjon og at Norges Bank ikke har noen grunn til å dra inn mer kjøpekraft gjennom nye rentehevinger. «De samme pengene (som omfordeles ville) uansett eksistert i norsk økonomi – de ville bare vært i andre enn arbeidernes lommer», skriver Martinussen. Inflasjonen skyldes importert prisvekst, mener Bjørnstad.

Påstanden er riktig hvis en ser vekk fra at frontfagmodellen er basert på at eksportindustrien ikke bare skal være konkurransedyktig på pris og produktivitet, men også ved at den norske kronekursen holdes nede overfor euro og dollar. Hvilket igjen gir mer importert inflasjon.

De samme pengene ville også ha vært i omløp i norsk økonomi dersom arbeiderklassen og fagbevegelsen krevde full kompensasjon for prisstigning og inflasjon, helt uavhengig av «lønnsomheten i industrien» og frontfagmodellen.

Når handlekurven koster ti eller tjue prosent mer enn før, hjelper det lite med en «omfordeling av verdiene som er skapt» som gir fem prosent mer på lønnskontoen. Dersom lønnstillegget var ti prosent – som det godt kunne ha blitt, dersom LO ikke hadde avblåst storstreiken så snart den begynte å merkes i industrien – ville det heller ikke gitt «nye penger» i norsk økonomi, bare mindre utbytte til aksjonærene.

Ikke engang lønnstillegg til stats- og kommuneansatte gir en automatisk inflasjonseffekt, med mindre regjeringa velger å «trykke penger» istedenfor eksempelvis å øke formueskatten eller kutte ned på militærutgiftene.

Den seigliva myten om at høyere lønninger gir høyere priser, har vi tilbakevist ved flere tidligere anledninger. Om det var sant, ville kapitalismen bite seg sjøl i halen.

Norges Bank spiller dobbelt og svekker krona

Inflasjon er et middel for å inndra kjøpekraft. Det er helt åpen politikk at staten skal hente inn 2 prosent fra innbyggernes inntekt og formue hvert eneste år. Det er dette som kalles inflasjonsmålet. Den faktiske inflasjonen er i dag på det tredobbelte.

Norges Bank later som om økte renter skal få bukt med denne innenlandske inflasjonen. LO og Roger Bjørnstad innvender med rette at det meste av prisstigninga i Norge skyldes importert inflasjon fra andre land. Norsk eksportindustri og turistnæringa har interesse av ei svakest mulig norsk krone. Krona er nå på et historisk lavt nivå målt mot euro og dollar, på tross av en brukbar oljepris, i den grad at noen omtaler krona som en søppelvaluta.

En ting er at det gjør utenlandsreiser kostbare, langt alvorligere er at det meste som importeres til Norge er blitt 20 prosent dyrere bare i løpet av et år – utelukkende på grunn av lav valutakurs. I tillegg kommer prisstigninger som følge av økt etterspørsel etter innsatsvarer og energi, samt høyere transportkostnader.

Og hva gjør Norges Bank i denne situasjonen, bortsett fra å øke styringsrenta annenhver måned?

Sentralbanken sørger for å holde den importerte inflasjonen høy

Jo, sentralbanken selger unna 1,5 milliarder norske kroner på valutamarkedene hver eneste dag! Det vil si at den kjøper annen valuta. Effekten er ei enda svakere krone og enda dyrere importvarer. Altså sørger sentralbanken for å holde den importerte inflasjonen høy mens den prøver å legge skylda på arbeidsfolk sine lønnstillegg.

En del av kronesalget balanseres ut når Equinor og andre oljeselskaper veksler inn sine dollarinntekter i kroner for å kunne betale skatter og andre forpliktelser. Men langt ifra alt. Økonomer som makroekspert Andreas S. Larsen mener Norges Banks milliardsalg av kroner har svekka kronekursen så mye som 15 prosent.

Militarisering en hovedårsak

Like inflasjonsdrivende er de astronomiske statsutgiftene til opprustning (Nammo aleine har fått statlige ekstrabestillinger på 4,2 milliarder kroner), planer om dobling av forsvarsbudsjettet og gigantiske «hjelpepakker» til Ukraina. Rødt stiller seg nå bak alt sammen. Merkelig nok tier Martinussen om den militaristiske inflasjonspolitikken hennes eget parti står sammen med Ap og de andre NATO-partiene om.

Og mer skal det bli. Beløpene det blir snakk om «tilhører en annen galakse» enn dagens forsvarsbudsjett, skal vi tro lederen av Forsvarskommisjonen, Knut Storberget (Ap).

I andre land finnes ingen frontfagsmodell og det finnes ingen Roger Bjørnstad som kan hindre at det oppstår såkalte pris- og lønnsspiraler, skriver Martinussen med dårlig skjult beundring.

Rødt vil ha moderasjon når det gjelder lønnsforhandlinger, men ikke når det gjelder inflasjonsdrivende krigsbevilgninger.

Dermed har Rødt levert en uhyre sterk søknad om å bli sosialdemokratisk regjeringspartner til Arbeiderpartiet.

Gjeldskrise i det kapitalistiske Kina
Storbyen Guangzhou. Illustrasjonsfoto: Huramaul fra Pixabay Et av verdens største...
Les videre
Strømopprøret: Et rop om planøkonomi
Industriaksjonen, Nei til EU, Motvind Norge og andre krefter står sentralt i folkeopprøret mot...
Les videre
Kontinuerlig monopolisering i bank og finans
I norsk målestokk er Den norske Bank (DnB) en finanskjempe. Bankens oppkjøp av en brysom utfordrer...
Les videre
Fiktiv pengekapital og kryptovaluta
For mange framstår kryptofenomenet som mystisk og nesten uvirkelig. Vi tar en nærmere titt bakom...
Les videre
Finanskapitalen setter den globale politiske...
Lenins definisjon av imperialisme blir bekreftet til overmål når man observerer størrelsen og...
Les videre