23 februar 2024

Abonnér for kr 100,-

Vipps til 634620 eller velg

Nei til økt pensjonsalder!

Arbeiderne og folket står ved et vendepunkt hvor de ikke lenger kan bære de stadige angrepa fra kapitalistene og deres statsmakt. I denne kampen vokser klassens bevissthet og tiltro til egne krefter, uttaler europeiske marxist-leninistiske partier og organisasjoner fra sitt regionale møte i Frankrike nylig.

I 2020 rystet kapitalismens krise med covid-pandemien verdensøkonomien. Millioner av arbeidere mista jobben, alle arbeidere blei ramma av reallønnsfall, arbeidsfolk i samfunnsviktige sektorer blei tvunget til å jobbe under dårlige og farlige forhold. De som sto i første linje, spesielt kvinnene, har blitt «feiret», men de måtte kjempe for å få litt anerkjennelse gjennom en beskjeden lønnsøkning. Borgerklassen utnytta denne perioden til å øke utbyttinga og til å kutte velferdsgoder under påskudd av å «redde» økonomien, mens de sjøl mottok milliarder fra det offentlige.

ikmlpo ny2Da pandemien var over, mante bedriftsledere og regjeringer til å få fart på økonomien. Det betydde i virkeligheten profittøkning og ekstra utbytting. Inflasjonen steig og reallønna sank.

Arbeiderne begynte å organisere seg til motstand, i varierende grad og litt etter litt. Det gjennomgående kravet var høyere lønn.

Invasjonen av Ukraina har på alvorlig vis forverra konfliktene og rivaliseringa mellom russisk og vestlig imperialisme. Prisene på olje, gass og mat har skutt i været, arbeiderne og de breie laga betaler konsekvensene av den reaksjonære krigen. Sanksjoner og militarisering har forårsaket skyhøy inflasjon, som igjen har ført til brutal fattigdom for arbeidere og vanlige folk.

«Nå er det vår tur!»

I alle land har krav om høyere lønn og bedra arbeidsforhold stått sentralt: Mobiliseringer, streiker, demonstrasjoner har tiltatt i styrke. Dette er en tendens, om enn på forskjellig nivå og med forskjellig rytme, i alle land. Klassekampen har vist arbeidernes styrke når de står sammen. Arbeiderklassens avgørende betydning har kommet mer og mer til uttrykk.

Noen eksempler fra land i Europa.

I Tyskland har det i mange bransjer vært en bølge av kraftfulle markeringer og streiker vi ikke har vært vitne til på flere tiår, med skarpere og mer konkrete krav enn før. En «ny ånd» har oppstått blant arbeiderne med mer vilje til å seire, sammen med en utbredt solidaritet med andre som er ute i kamp. Ansatte innen helse, utdanning og offentlig transport fikk kjenne på denne solidariteten, og verken regjeringene eller kapitalistene greide å vende arbeidsfolk i andre bransjer mot de streikende. De reformistiske fagforeningslederne måtte ta hensyn til denne stemninga. De måtte ty til mer radikal demagogi og jamvel gå med på å utvide streikene.

Bedriftsherrene, fagtoppene og koalisjonsregjeringa kom fram til et kompromiss for å stoppe streikebølgen. Kompromisset var et lønnstillegg lavere enn den offisielle inflasjonen. Ikke desto mindre har en ny generasjon kampvillige arbeidere forent seg i denne kampen, de har fått mer sjøltillit og tro på klassens styrke. Det er innlysende at andre kamper vil følge.

I Italia lanserte den høyreekstreme regjeringa i storkapitalens tjeneste et brutalt angrep på arbeiderklassen, på de fattige og på migrantene. Arbeidsmarkedet har blitt mer liberalisert og prekarisert, sosialhjelp er stoppet, minstelønnssatser er kansellert og det særlige vernet for  innvandrere er avskaffa. 

Under disse vilkåra utvikler kampen seg for bedre arbeidsforhold, for å heve lønna og for å stoppe oppsigelsene i for eksempel Stellantis- og Arcelor Mittal-fabrikkene, i logistikk-, transport-, helse- og omsorgssektoren, mens den eksemplariske kampen ført av GKN-arbeiderkollektivet fortsetter.

I Norge er borgerskapet og de store monopolene «krigsprofitører», særlig på grunn av høye gasspriser. Likevel har arbeidernes realinntekt gått ned de siste tre åra. Etter fire dager med storstreik i privat sektor, der 25 000 arbeidere deltok, forhandla den reformistiske fagtoppen i april fram et lønnskompromiss som bare kompenserer inflasjonen for et mindretall. Ikke desto mindre har arbeiderne opplevd sin styrke og evne til å slå tilbake angrepa på deres leve- og arbeidsforhold.

I Spania er inflasjonen 7,5 % og arbeidsledigheten 13 %. Blant ungdommen er den 30 prosent og en firedel av befolkningen lever på eller under fattigdomsgrensa. To store demonstrasjoner med hundretusenvis av deltakere fant sted til støtte for det offentlige helsevesenet, organisert av lokale initiativ. Arbeidere i bransjer som i liten grad var fagorganiserte (som reinholdsarbeidere og hotellansatte), har gått ut i kamp og forsøkt å samordne seg. Nødvendigheten av å organisere motstanden mot planene om privatisering av offentlig sektor står på dagsorden. Med nylige lokalvalg og ved opptakten til parlamentsvalg er det politiske panoramaet ustabilt, og høyrepartiene kan komme i regjeringsposisjon.

I Danmark, hvor de store monopolene høster store profitter, hadde arbeiderne høye forventninger om et reell lønnsløft ved det sentrale tariffoppgjøret. I stedet inngikk arbeidskjøperne og fagbossene en avtale med liten reell økning av de sentrale tillegga og overlot til de lokale forhandlingene å oppnå mer. På denne måten satte de klassens kollektive kampkraft til side. Noen arbeidere begynner å ta kampen for høyere lønn i egne hender, mens arbeidskjøperne stritter imot. Sosial dumping, som innebærer grov utbytting, særlig av migrantarbeidere, er en viktig sak blant arbeiderne, som svarer med å styrke solidariteten seg imellom. Regjeringa har avskaffa en offentlig fridag for å finansiere økte krigsbudsjetter, noe som framprovoserte en stor protestdemonstrasjon.

I Tyrkia har president- og parlamentsvalget dominert den politiske situasjonen. Valgkampen bidro til å dekke over den dramatiske inflasjonen på 100 % i de fire første månedene av 2023 og alle problemene arbeiderne og folket står overfor, som ettervirkningene av jordskjelvet i februar. I Tyrkia, hvor 60 prosent av befolkningen har lite mat og 87 prosent lever under fattigdomsgrensen, hvor sentralbankens aktiva er negative og hvor det er uunngåelig at den stramme pengepolitikken som følges av regjeringa vil føre til at arbeidsløsheten eksploderer, er det åpenbart at alle disse problemene vil stå på dagsordenen etter valget, og landet vil oppleve ustabile politiske forhold.

Frankrike: «Nei til 64 år»

Den kraftige demonstrasjonsbevegelsen (13 landsomfattende demonstrasjoner i alt) og streikene som starta i januar 2023 mot reformen av pensjonssystemet, har mobilisert millioner av arbeidere, ungdom og kvinner. Bevegelsen forente seg rundt kravet: «Nei til 64» (Macrons foreslåtte økning av pensjonsalderen – o.a.). En brei koalisjon av de viktigste fagorganisasjonene, ungdomsorganisasjonene, støtta av et stort spekter av foreninger, venstrepartier og andre, har stilt seg bak kravet. Denne bevegelsen er også en videreføring av tidligere bevegelser mot arbeiderfiendtlige og anti-folkelige reformer, og den finner sted i sammenheng med en bølge av streiker for høyere lønninger, som begynte i 2019. Den bakstreverske reformen av pensjonssystemet utløste ei stemning av «nok er nok, nå sier vi nei! Vi sier nei til utbytting, vi nekter å jobbe helt til vi stuper».

Denne bevegelsen har mange aspekter som sett under ett viste kraft og besluttsomhet, uttrykt i slagordet «vi gir oss ikke». I spissen for denne kampen står arbeiderklassen, som har deltatt i alle byene og industrisentrene over hele landet. Den har dratt med seg store lag blant arbeiderne og massene, og ennå etter at regjeringa har tvunget reformen igjennom, er 90 % av arbeiderne fortsatt imot den. Tvangsmetodene til regjeringa, som å bruke alle knep og smutthull i Grunnloven – mange av dem helt ukjente for massene, og gjennom provokasjoner og politiets brutale framferd, har bare økt besluttsomheten til arbeiderne og ungdommen.

Bevegelsen har ikke lamma økonomien, sjøl om det var kontinuerlige streiker i viktige bransjer. Det å lamme økonomien er en viktig faktor i styrkebalansen for å få regjeringa til å gi etter. Dette er en lærdom mange arbeidende har fått ny bevissthet om.

Allment sett råder følelsen av å ha synliggjort arbeiderbevegelsens kraft, dens evne til å forene seg rundt konkrete krav. Det er mange lærdommer å dele og diskutere, og bevisstheten om at det kapitalistiske imperialistiske systemet er det største hinderet som må overvinnes, vokser.

Bevegelsen i Frankrike har blitt fulgt med stor sympati internasjonalt. Solidariteten har stimulert de kjempende arbeiderne og har styrket dem i overbevisninga om at: «Ja, det er mulig for arbeiderne å kjempe, å forene seg, å ta initiativ» mot kapitalen og dens system.

Noen konklusjoner

De alvorlige konsekvensene av Covid 19-politikkens utarming av arbeidsfolk, følgene av inflasjonen og de enorme kostnadene ved krigen i Ukraina, fører til en oppvåkning av arbeiderbevegelsen i Europa. Det skjer på ulike nivåer og i ulikt omfang, men klassen går i samme retning og ofte med likelydende krav.

Arbeiderne og folket står ved et vendepunkt hvor de ikke lenger kan bære de stadige angrepa fra kapitalistene og deres stat. I denne kampen vokser klassens bevissthet og tiltro til egne krefter.

Som følge av de tiltakende angrepa fra kapitalen og systemets stadig minkende evne til å oppfylle krava og forhåpningene til arbeiderne og folkemassene, vil kampen utvikle seg og intensiveres ved neste korsvei.

Det er vår plikt å utvikle bevisstheten og å bekjempe de reformistiske og opportunistiske kreftenes innflytelse. Vi må vise vei, styrke enheten og bidra til å lede kampen mot kapitalismen som system.

Kapitalismen ødelegger våre liv: Dette systemet er ikke vårt, vi må bekjempe det. Bare sosialisme, et nytt og bedre samfunn uten utbytting, kan løse problemene til fordel for arbeiderklassen og de breie folkemassene.

Frankrike, mai 2023

Regional konferanse av europeiske ml-partier og -organisasjoner, medlemmer av CIPOML.

Arbejderpartiet Kommunisterne – APK, Danmark
Frankrikes kommunistiske arbeiderparti - PCOF
Kommunistisk plattform, Italia
Revolusjon, Norge
Spanias Kommunistiske Parti (marxist-leninistene) PCE (m-l)
Tyrkias arbeiderparti – Emep
Organisasjonen for bygging av Tysklands kommunistiske arbeiderparti (Arbeit Zukunft)
Strømopprøret: Et rop om planøkonomi
Industriaksjonen, Nei til EU, Motvind Norge og andre krefter står sentralt i folkeopprøret mot...
Les videre
Kontinuerlig monopolisering i bank og finans
I norsk målestokk er Den norske Bank (DnB) en finanskjempe. Bankens oppkjøp av en brysom utfordrer...
Les videre
Fiktiv pengekapital og kryptovaluta
For mange framstår kryptofenomenet som mystisk og nesten uvirkelig. Vi tar en nærmere titt bakom...
Les videre
Finanskapitalen setter den globale politiske...
Lenins definisjon av imperialisme blir bekreftet til overmål når man observerer størrelsen og...
Les videre
Elektrosjokket som måtte komme
Det er ingen krise på det europeiske strømmarkedet, mener energibyrået ACER. Markedet virker helt...
Les videre