Israel har som mål å omrokere hele Midtøsten og Nord-Afrika. Illustrasjonsbilde: Marek Studzinski på Unsplash
Israel nøyer seg ikke med folkemord i Gaza. Svimmel av framgang og evig straffefrihet går sioniststaten til krig på nye fronter.
Etter uker med hensynsløs bombing av Sør-Libanon og hovedstaden Beirut, er Israel i gang med bakkeinvasjon av Libanon. Flere tusen libanesere er drept. De kommer i tillegg til minst 41 000 myrda palestinere, hvorav 17 000 barn. Også Syria og Jemen er under angrep.
Et omfattende «gjengjeldelsesangrep» mot Iran kan komme allerede på den symboltunge datoen 7. oktober, etter at Iran ved månedsskiftet sendte 180 missiler mot Israel som svar på de israelske attentatene på framstående ledere i Hamas, Hizbollah og den iranske revolusjonsgarden. I motsetning til Israel retta Iran angrepene utelukkende mot militære mål, deriblant to flyplasser.
Israel vil utnytte tidsvinduet
Israel lover hevn. Spørsmålet nå er bare hvor langt Benjamin Netanyahu vil gå for å utnytte situasjonen maksimalt til å ekspandere Israels grenser, med USA på laget. For det handler om mer enn «bare» det okkuperte Gaza, Vestbredden og Golan. Sionistenes ultimate mål er et Eretz Israel som strekker seg fra Eufrat til Nilen. Nå som alt er i spill, ser Netanyahu mulighet for det han kaller en «strategisk realitetsendring» for hele Midtøsten.
I sitt overmot ser sionistene en historisk sjanse til å virkeliggjøre sitt prosjekt. For dem betyr nye ti- eller hundretusener blodige lik, lite fra eller til. Det bryr dem ikke at staten Israel er forhatt av milliarder av mennesker over hele verden. Morderbanden i Tel Aviv vet at de har den vestlige imperialismen i ryggen, med USA i fremste linje. Hovmodet er så ekstremt at FNs generalsekretær António Guterres er erklært persona non grata i Israel.
Uansett hva Israel foretar seg av krigsforbrytelser og brudd på folkeretten, får det ingen andre følger enn en strøm av ord. USAs påståtte forsøk på å holde Israel i tømme, er for det meste bløff. Politico har avslørt at USA ga klarsignal for invasjon av Libanon. Utenriksminister Antony Blinken reagerte på drapet på Hizbollah-lederen Hassan Nasrallah med å si at «verden er et tryggere sted uten ham».
Stormaktene ønsker ikke altomfattende krig
Det eneste som bekymrer USA er at den israelske villskapen kan presse fram en total krig mot Iran, en krig der USA og de reaksjonære araberstatene blir tvunget til å involvere seg. En slik krig kan straffe seg for et USA som ikke lenger har stålkontroll over Midtøsten. Presteskapet i Teheran ønsker heller ikke en storkrig som vil lamme landets økonomi, umuliggjøre en ny atomavtale og i neste omgang true regimet. Iran må samtidig markere seg militært for ikke å miste ansikt i regionen. For både Iran og USA er balansegangen hårfin.
Russland og Kina ønsker heller ingen «fullskala» krig mellom Israel og Iran, av mange grunner. Russland har pleid tette bånd til Israel parallelt med luftstøtten til Syria (der Russland også har en militærbase i Tartus), men etter 7. oktober 2023 og folkemordet på Gaza, har forholdet kjølnet betraktelig.
Beijing og Moskva har gitt Teheran signaler om å vise «tilbakeholdenhet». De kinesiske og russiske imperialistene vil ikke risikere forholdet til Saudi-Arabia og andre nye partnere i BRICS, de vil enda mindre sette sikkerhetssamarbeidet gjennom Shanghai Cooperation Organisation (SCO) på en så alvorlig prøve som en full krig innebærer. Iran ble medlem av SCO i 2023.
Netanyahu har siste ord i Washington
Netanyahu og hans strateger er fullstendig klar over avveiningene til de ulike stormaktene. Han kan se sitt snitt til å utnytte ukene fram mot november til nye, overmodige offensiver. De to amerikanske presidentkandidatene er allerede i full gang med å overby hverandre i forpliktende støtteerklæringer til Israel.
Total krig mellom Israel og Iran vil bety at USA går «all in» for Israel, uansett om neste president heter Harris eller Trump. I tidsvinduet fram mot valget i november er det Israel-lobbyen og kynikeren Netanyahu som har siste ordet. Og han vet det.
For å underbygge mantraet om at 7. oktober 2023 var «starten» på en okkupasjon og en motstandskamp som har pågått i 76 år, er det langt ifra utenkelig at Israel vil gå løs på iranske atomanlegg og infrastruktur på den symboltunge årsdagen. Det kan skje i et omfang som tvinger Iran til å respondere med full styrke, på tross av advarsler fra USA, Russland og Kina. I så fall får Netanyahu storkrigen han ønsker seg. Det vil også vende verdens øyne vekk fra det pågående folkemordet i Palestina.
Arrogansen vil straffe seg
Den arrogante strategien til Netanyahu kan slå feil. Flere tegn peker allerede i den retninga.
Det «utslåtte» Hizbollah biter kraftig fra seg i Libanon mot IDF-styrkene. Minst åtte israelske soldater ble drept allerede første dag av bakkeinvasjonen. Hundrevis av raketter fortsetter å regne over Israel fra nord. Den palestinske motstandsbevegelsen kjemper i Gazas ruiner. Hele motstandsaksen kommer til å intensivere sine angrep hvis og når USA blir direkte involvert i en full krig mellom Israel og Iran.
Hva land som Tyrkia, Irak, Syria og Russland vil foreta seg i en sånn situasjon, er det ingen som tør spå noe sikkert om.
Med sine første missilsvermer mot militæranlegg har Iran påført Israel relativt få skader, men har også avdekket styrker og svakheter i missilforsvaret til Israel og de angloamerikanske hjelperne. Iran har en mengde ballistiske raketter og også hybride krigsmidler på lager.
Sist, men ikke minst, vil folkemassene i flere arabiske land utfordre sine USA-lojale regimer og deres leppebekjennelser om «sympati» med palestinerne. Da henger den amerikansk-sionistiske planen for «normalisering» mellom sioniststaten og araberstatene i en tynn tråd.
