Uansett hvordan Iran velger å svare på Israels blodige provokasjoner, vil sioniststaten forsøke å dra USA inn i et større krigsscenario.
Det israelske attentatet på Ismail Haniyeh midt i den iranske hovedstaden, beviser to ting: For det første at Israel og krigsforbryteren Benjamin Netanyahu absolutt ikke er interessert i noen våpenhvile i Gaza. Den respekterte Haniyeh ledet forhandlingene i Doha som medlem av Hamas’ politiske byrå. Man likviderer ikke motpartens forhandlingsleder hvis målet er en våpenhvile. Til og med president Joe Biden fikk nok da han i samtale med Benjamin Netanyahu sa at den israelske statsministerens prat om fredsforhandlinger var «bullshit». Altså er Biden ikke helt senil.
For det andre er attentatet ikke bare en folkerettsstridig handling, men en kalkulert ydmykelse av regimet i Teheran, som ikke kunne beskytte Haniyeh under innsettelsen av landets nye president, Masoud Pezeshkian. Det demonstrerer at Mossad har tentakler langt inn i det iranske statsapparatet. Likvidasjonen i Teheran, som skjedde timer etter drapet på den framstående Hizbollah-kommandanten Fuad Shukr i Beirut, gjør det politisk umulig for Iran å forholde seg passiv. Revolusjonsgarden har sverget hevn, en hevn som denne gangen ikke vil bli varsla på forhånd slik som under det massive men ineffektive missilangrepet på Israel i april.
Balanserer på en knivsegg
Det eneste uavklarte spørsmålet, et spørsmål som kanskje er avklart når dette leses, er om Iran gjennomfører et angrep på egen hånd eller om det blir koordinert med Hizbollah i Libanon og Ansar Allah-militsen i Jemen; og hvor omfattende angrepet blir. Et storstilt angrep fra Hizbollah kan være påskuddet Israel venter på for å iverksette en «fullskala» krig mot Libanon. Da blir det også vanskeligere for Syria å forholde seg passiv, noe Russland trolig har insistert på av hensyn til sin marinebase i Tartus. Hizbollah er mer enn en marionett for Teheran, og vil ikke ta hele støyten ved et hevnangrep uten at Iran og Syria også forplikter seg. Det signaliserte Hizbollah-lederen Hassan Nasrallah i en tale etter drapet på Fuad Shukr.
Dersom Iran velger å rette mer effektive missilangrep mot Israel enn forrige gang, kan Netanyahu oppnå å realisere storkrigen mot Iran som han lenge har ønsket seg. Det vil avlede oppmerksomheten fra folkemordet i Gaza og sikre at USA involverer seg aktivt og direkte i en krig som kan sette hele Midtøsten i brann.
Derfor må presteregimet i Iran nøye kalkulere hvordan det skal svare sioniststaten for ikke å miste ansikt i hele regionen, og samtidig begrense hevntoktet såpass at USA ikke intervenerer direkte. Hvordan arabiske regimer som Egypt, Saudi-Arabia og Jordan stiller seg, er også uvisst. Jordan beviste sin lojalitet til USA ved å skyte ned flere av de iranske rakettene som passerte jordansk luftrom under angrepet mot Israel i april. Den jordanske utenriksministeren har vært på en sjelden visitt i Iran for å uttrykke sin «bekymring».
Makthaverne i Teheran balanserer på en knivsegg. USA har sendt et fjerde hangarskip til Persiabukta, hvilket på NATO-norsk omtales som «å ta ned spenningen» i regionen. Den amerikanske militære oppbygginga bidrar nettopp til det motsatte.
Bare Israel ønsker storkrig
I talen Netanyahu holdt til stående applaus fra den amerikanske Kongressen for noen uker siden, oppfordra han åpenlyst til å knuse ikke bare Hamas, men også Iran. «Terroraksen til Iran konfronterer Amerika, Israel og våre arabiske venner. Dette er ikke et sammenstøt mellom sivilisasjoner. Det er et sammenstøt mellom barbari og sivilisasjon», sa Netanyahu.
Et forkjøpsangrep på Iran for å «forsvare Israel mot en eksistensiell trussel» kan ikke utelukkes. Samtidig meldes det at store russiske transportfly med militært materiell er observert på vei til Iran. Høsten 2023 inngikk Iran avtale med Russland om leveranser av angrepshelikoptre og avanserte jagerfly av typen SU-35. Den 5. august var den russiske sikkerhetsrådgiveren og tidligere forsvarsminister Sergej Shoigu på besøk i Teheran. På møtet understreka den iranske militære stabssjefen de «dype og strategiske båndene» mellom Iran og Russland. Shoigu svarte at Russland er beredt til å samarbeide med Iran omkring «regionale affærer».
Det iranske luftvåpenet er likevel ingen alvorlig match for Israel og USA. Teheran har derfor ingen interesse av en eskalering til full krig med Israel. Det har heller ikke Hizbollah i Libanon. Og de reaksjonære arabiske regimene har enda mindre interesse av en krig som vil avsløre dem som sioniststatens støttespillere. For alle disse aktørene er palestinerne offerbrikker i et større regionalt spill. Mer enn noe frykter regjeringa i Teheran et omfattende amerikansk overfall på landet, etterfulgt av en fargerevolusjon og regimeskifte med CIA-stempel. Denne høyst reelle trusselen har hengt over Iran i en mannsalder.
Men heller ikke USA ønsker å bli dratt inn i en altomfattende krig i Midtøsten, i hvert fall ikke på et tidspunkt med innenrikspolitisk kaos og mens Kina posisjonerer seg som den nye tilretteleggeren for forsoning og konfliktløsning også i denne regionen. USA er på vikende front og holder ikke lenger alle kortene i Midtøsten. Konklusjonen er at ingen andre enn den ekspansive sioniststaten Israel og statsminister Netanyahu ønsker å framprovosere en storkrig. Tel Aviv gjør alt som står i deres makt for at det skal skje.
Norge kan bli krigsaktør
Bryter det ut full krig mellom Israel/USA og Iran, er helvete løs i hele Midtøsten. Ingen kan overskue konsekvensene. Regionale stormakter som Tyrkia og Saudi-Arabia har bedra sine relasjoner til Iran og forsøker å løsrive seg fra det amerikanske hegemoniet. Tyrkias president Erdogan, som med sine svulstige fraser om å «gripe inn» overfor Israel har avstedkommet rabiate krav fra Tel Aviv om at Tyrkia må utelukkes fra NATO(!), skaper en svært delikat situasjon for USA og NATO. Tyrkia har allerede nedlagt veto mot at NATO samarbeider med partnerstaten Israel. Saudi-Arabia og Mohammed bin Salman (MBS) går på gummisåler. Eggene MBS forsøker å legge i mange ulike reir, fra Washington og Tel Aviv til Bejing og Moskva, står i fare for å bli knust.
«Fredsmekler» Norge kan fort bli involvert i en slik krig, direkte eller indirekte. Det norske utenriksdepartementet har ikke kommentert, og slett ikke kondolert, drapet på sjefsforhandleren til Hamas. Norske soldater er stasjonert på amerikanske baser i Irak og i Jordan, der de også opererer inne på syrisk territorium. Ingenting tyder på at det foreligger planer om å trekke disse okkupantstyrkene ut, heller ikke etter flere nylige militsangrep på baser i Irak.
Isteden oppfordrer utenriksminister Espen Barth Eide nordmenn til å forlate Libanon. Det kan være et første signal om at norske myndigheter forbereder hvordan Norge skal lystre hundefløyta til USA og tre fram som en utilslørt støttespiller for Midtøstens pitbullterrier.
Et militært svar fra Iran som ikke påfører sioniststaten spektakulær skade, vil oppmuntre Tel Aviv til å fortsette med likvideringer og ydmykende provokasjoner inntil alle røde linjer er krysset for Iran og Hizbollah. Omvendt vil et iransk angrep i stor skala tvinge USA med nære allierte til å handle som sioniststatens garantist.
Og mens en hel verden avventer neste akt, fortsetter masseslakten av det palestinske folket med «verdenssamfunnet» som passive tilskuere.