21 juni 2024

Abonnér for kr 150,–

Vipps til 114366 eller bruk betalingskort

Foto: <a href="https://unsplash.com/@the_don_photography?utm_content=creditCopyText&utm_medium=referral&utm_source=unsplash">Don Jackson-Wyatt</a> på <a href="https://unsplash.com/photos/grey-chinook-fighter-plane-sbhubyl7lWI?utm_content=creditCopyText&utm_medium=referral&utm_source=unsplash">Unsplash</a>   Illustrasjonsfoto: Don Jackson-WyattUnsplash

Baseavtalen mellom USA og Norge er bilateral (tosidig) og ikke en avtale mellom Norge og NATO. Samtidig er det hevet over tvil at avtalen inngår i en overordna NATO-strategi og har eksplisitt hjemmel i SOFA-avtalen til NATO av 1951.

Den 30. mai behandler Stortinget endring av vedlegget til tilleggsavtalen (Supplementary Defense Cooperation Agreement (SDCA)) som ble inngått med USA i 2021. Fire baseområder («omforente områder») skal nå utvides til 12 militære og sivile flyplasser, militærleire og andre anlegg. Av stortingspartiene er det bare SV og Rødt som har tydelige reservasjoner. Mens MDG var imot den opprinnelige avtalen om opprettelse av fire baseområder under amerikansk kontroll, vedtok plutselig partiets landsstyre i mars 2024 at «MDG går inn for å opprette flere omforente områder, så fremt man baserer det på samarbeid med flere andre europeiske NATO-allierte». Det kan vanskelig forstås på annen måte at MDG ønsker å overføre norsk myndighet til et større utvalg av NATO-stater.

Suverenitetsavståelsen til USA er i praksis total. Avtaleteksten inneholder formuleringer om at norske regler og lover skal respekteres et stykke på vei på de såkalte omforente områdene. Men alt dette blir innholdsløst i og med at USA kan sette norsk regelverk til side dersom det ikke anses som «forenelig med amerikanske tjenstlige behov».

Hva betyr egentlig suverenitetsavståelse eller myndighetsoverføring?

Regjeringa forklarer det slik i sitt høringsnotat om de åtte nye «omforente områdene» som endrer vedlegg A i tilleggsavtale mellom Norge og USA om forsvarssamarbeid av 16. april 2021: «(M)yndighetsoverføring innebærer at vedkommende stat eller sammenslutning gis rett til å utøve myndighet med direkte virkning i Norge. Det vil si at myndighetsutøvelse av en fremmed stat eller internasjonal sammenslutning vil gjelde umiddelbart i Norge, uten krav til konkret gjennomføring eller aksept av norske statsorganer.

Konsekvensen er at rettssubjekter i Norge, enten det er tale om fysiske eller juridiske personer, må innrette seg etter fremmed stats myndighetsutøvelse uten at denne er gjenstand for noen ytterligere godkjenning fra norske statsorganer i det konkrete tilfellet.»

Ingenting med NATO å gjøre?

Nei til atomvåpen, Leger mot atomvåpen, Antikrigsinitiativet og Stopp NATO er blant organisasjonene som tydelig og skarpt har uttalt seg mot baseavtalen i sine høringsinnspill. Nei til atomvåpen minner om at «Natos fokus på kjernefysisk avskrekking og deling av atomvåpen (“nuclear sharing”) har vært økende. Dette innebærer utplassering av flere amerikanske atomvåpen i allierte land som ikke selv besitter atomvåpen, og involvering av allierte land i planlegging av mulig bruk av atomvåpen i tilfelle krig. Økt fokus på deling av atomvåpen bidrar også til økt press for utplassering av atomvåpen i Norge.»

I en ellers god uttalelse fra sitt landsmøte 25. mai sier Nei til Atomvåpen at «basene USA nå har i vel 80 land, 47 av dem i Norden, har ingen ting med NATO eller norsk NATO-medlemskap å gjøre». Det samme hevder Antikrigsinitiavet i sitt høringssvar.

Dette er i beste fall en upresis påstand. Tilleggsavtalen SDCA er formelt en folkerettslig bindende bilateral avtale mellom USA og Norge, og ikke en avtale mellom Norge og NATO-alliansen der Norge formelt sett har medinnflytelse. Myndighetsoverføringa skjer ensidig til en fremmed makt og er dermed et brudd på opptil flere paragrafer i Grunnloven (Grl. § 1, Grl. § 25 m.fl.).

Sånn sett har avtalen «ingenting med NATO-medlemskapet å gjøre». Den er derimot et supplement til medlemskapet i alliansen, som avtalens navn nettopp understreker.

SDCA er et supplement til medlemskapet i alliansen, noe avtalens navn nettopp understreker.

«SDCA legger til rette for videreutvikling av samarbeidet mellom Norge og USA innenfor rammen av NATO», skriver Forsvarsdepartementet innledningsvis i høringsnotatet. Avtalens artikkel 1 presiserer at avtalen «utfyller vilkårene fastsatt i NATO SOFA som regulerer amerikanske styrkers og medfølgendes tilstedeværelse på norsk territorium».

Det er følgelig utvilsomt at avtalen grunngis med NATO-rammeverket og at den inngår i en større NATO-kontekst for nordområdene, noe som er uttrykkelig poengtert flere steder i høringsnotatet.

SOFA-avtalen ligger i bånn

SOFA står for Status of Forces Agreement. Det er en avtale mellom vertslandet og en annen stat som utplasserer militære styrker i landet. USA har slike SOFA-avtaler med flere titalls land utenfor NATO, for eksempel med Japan og Sør-Korea. Disse avtalene er bygd over samme lest som SOFA-avtalen til NATO, men de er bilaterale og ikke multilaterale som NATO SOFA. Sistnevnte er den eneste SOFA-avtalen som er etablert som del av en traktat.

Regjeringsnotatet minner om at NATO på toppmøtet i 2023 vedtok nye regionale planverk for forsvaret av Europa, der det legges økt vekt på betydningen av regionale samarbeidsformer mellom allierte. Flere bilaterale avtaler er altså en modell NATO oppmuntrer til, særlig regionalt, og som SOFA-avtalen gir hjemmelsgrunnlag for.

«Flere omforente områder i Norge vil bidra til en harmonisering av antall og typer omforente områder i de nordiske landene, hvilket vil styrke anvendbarheten av nasjonalt, bilateralt og regionalt planverk, herunder NATOs regionale forsvarsplaner.» (Forsvarsdepartementets vurdering, høringsnotatet side 20.)

stoppnato logo

Avtalen er eksplisitt forankra i NATO SOFA-avtalen av 1951, en klareringsavtale mellom NATO-partnernes styrker på hverandres territorium. Tilleggsavtalen SDCA «verdsetter avtalen mellom partene i traktaten for det nordatlantiske område om status for deres styrker, undertegnet i London 19. juni 1951 («NATO SOFA»), som trådte i kraft 23. august 1953, herunder avtalens bestemmelser om særskilte tilleggsordninger til NATO SOFA», står det i avtaleteksten.

Det er denne multilaterale SOFA-avtalen mellom NATO-stater som ligger til grunn for at Norge ikke har rett til å kontrollere pass, visum osv. eller motsette seg at de utenlandske styrkene bærer våpen på norsk jord. «Medlemmer av en styrke kan inneha og bære våpen, forutsatt at de etter sine ordrer har rett til det. Senderstatens myndigheter skal ta under velvillig overveielse anmodninger fra mottakerstaten angående dette spørsmål» (NATO SOFA artikkel VI).

Også NATO-tilhengere kan – og bør – av gode grunner være imot den ensidige myndighetsoverføringa til USA som ligger i tilleggsavtalen SDCA og dens vedlegg.

Likevel er det ingen grunn til å underslå at den særlige karakter av de bilaterale avtalene mellom USA og Norge (og andre nordiske land) inngår i NATOs overordna strategi for nordområdene, atomvåpenstrategien inkludert, og at de er hjemlet i SOFA-avtalen for NATO-land.

Gjeldskrise i det kapitalistiske Kina
Storbyen Guangzhou. Illustrasjonsfoto: Huramaul fra Pixabay Et av verdens største...
Les videre
Strømopprøret: Et rop om planøkonomi
Industriaksjonen, Nei til EU, Motvind Norge og andre krefter står sentralt i folkeopprøret mot...
Les videre
Kontinuerlig monopolisering i bank og finans
I norsk målestokk er Den norske Bank (DnB) en finanskjempe. Bankens oppkjøp av en brysom utfordrer...
Les videre
Fiktiv pengekapital og kryptovaluta
For mange framstår kryptofenomenet som mystisk og nesten uvirkelig. Vi tar en nærmere titt bakom...
Les videre
Finanskapitalen setter den globale politiske...
Lenins definisjon av imperialisme blir bekreftet til overmål når man observerer størrelsen og...
Les videre