NATO-rådet viser sin «fulle solidaritet» med Tyrkia etter at et trettitalls tyrkiske invasjonssoldater er drept i kamp inne i Syria. Med dette bryter NATO første artikkel i sin egen pakt.
NATO holdt 28. februar en «konsultasjon» etter tyrkisk anmodning. Slike konsultasjoner er hjemlet i Atlanterhavspaktens artikkel 4 og er et forberedende skritt som eventuelt kan utløse artikkel 5 – bestemmelsen om kollektivt forsvar av et medlemsland som er utsatt for angrep.
Det lille problemet er at Tyrkia ikke er «utsatt for angrep», men at tyrkiske hæravdelinger befinner seg på et annet lands territorium etter å ha invadert det nordlige Syria i strid med folkeretten. I New York 29. februar minnet den syriske FN-ambassadøren Al-Jaafari om at Syria slåss mot terrorismen på egen jord, ikke andres, og at landet vil fortsette med å forsvare sitt folk og sin suverenitet mot tyrkisk aggresjon.
Tyrkia har hatt doble motiver for intervensjonskrigen som starta i oktober 2019. Det ene var å knuse kurderne i Rojava, det andre var å hindre den syriske hærens framrykning som varslet at utryddelsen av de islamistiske terroristenes siste rottereir i Idlib-provinsen, var nært forestående. Det er ikke lenger noen nyhet at den tyrkiske hæren opererer sammen med jihadistiske militser i området, flere av disse er knytta til al Qaida. Jihadistgruppene blir brukt til å fremme Tyrkias regionale ambisjoner, ikke bare i Syria, men nå også i Libya.
Ethvert land har folkeretten på sin side når det forsvarer eget territorium mot militære inntrengere. Den syriske hæren har, med russisk luftstøtte, forsvart seg mot tyrkiske troppeforflytninger utenfor soner som har vært midlertidig fredet etter avtale mellom Moskva og Ankara.
Det er ikke syriske tropper som står på tyrkisk jord, men omvendt. Ikke desto mindre presterer generalsekretæren i NATO, Jens Stoltenberg, å be syriske og russiske styrker som forsvarer Syrias suverenitet om å «respektere folkeretten» og avslutte sin «offensiv»! Jihadistene i Idlib er omdøpt til sivile «opprørere». Etter Sotsji-avtalen fra 2018 skulle Tyrkia tilbakekalle flere av disse militsgruppene og avvæpne dem; i stedet har flere kommet til.
Med sitt forsvar for Tyrkia, opererer NATO som logistisk baktropp og direkte støttespiller for al Qaida, det vil si terroristene som NATO påstår at alliansen bekjemper. Mens Israel med sine stadige flyangrep mot Syria utgjør flyvåpenet til al Qaida, tar NATO på seg jobben som materielleverandør og garantist for Tyrkia.
Folkeretten er snudd på hodet, den har NATO gitt blanke i helt siden felttoget mot Jugoslavia i 1999. Men hva med Atlanterhavspakten, NATO-alliansens eget mellomstatlige fundament?
Allerede i paktens første artikkel forplikter medlemsstatene i NATO seg til å «løse enhver internasjonal konflikt de måtte være involvert i med fredelige midler på en slik måte at internasjonal fred og sikkerhet og rettferd ikke settes i fare, og å avstå fra trusler om eller bruk av makt i sine internasjonale forhold på ethvert vis som ikke samsvarer med formålet til De forente nasjoner».
« …løse enhver internasjonal konflikt de måtte være involvert i med fredelige midler på en slik måte at internasjonal fred og sikkerhet og rettferd ikke settes i fare» (A-paktens artikkel 1)
Det er innlysende for enhver at den tyrkiske intervensjonen i nabolandet Syria bryter fullstendig med formålet til FN og at den i høyeste grad har satt den internasjonale fred og sikkerhet i fare.
Vi vet at NATO-puddelen Norge aldri opponerer mot brudd på folkeretten når det skjer i NATOs regi. Men kanskje utenriksminister Ine Eriksen Søreide og forsvarsminister Frank Bakke-Jensen tør kremte frampå til Stoltenberg om at han og NATO med sin støtte til Tyrkias offensiv bryter med NATO-paktens egen bokstav?