Tunisierne vil ikke la seg stoppe på halvveien

Etter fire uker med masseprotester har det tunisiske folkeopprøret mot regimet til president Zine El Abidin Ben Ali høstet de første fruktene. Men seieren er langt fra vunnet, og den har kostet ofre. Minst 78 mennesker er drept ifølge offisielle tall.

Folket ikke lot seg ikke avspise med de første smulene det ble tilbudt av makthaverne. På det første regjeringsmøtet etter presidentens sorti ble derfor kravet om å løslate alle politiske fanger, oppheving av sensuren og legalisering av alle forbudte politiske partier imøtekommet.

Ett av disse partiene er Tunisias kommunistiske arbeiderparti (PCOT), som har spilt en sentral rolle i opprøret til tross for at partiet har vært illegalt siden stiftelsen i 1986. PCOT har i en årrekke vært medlem av Den internasjonale konferansen av marxist-leninistiske partier og organisasjoner, der også ML-gruppa Revolusjon deltar.

Partiets talsmann Hamma Hammami og hans kone Radhia Nasroui har gjennom flere tiår blitt forfulgt, trakassert, fengslet og torturert for din kamp for frihet, demokrati og sosialisme. (revolusjon.no har skrevet om dette i en rekke oppslag det siste tiåret.)

PCOT var det første og eneste partiet som utvetydig krevde Ben Alis avgang, partiet var avgjørende for å sørge for at opprøret spredte seg til flere deler av landet. Nå går partiet i spissen med krav om at ingen form for kamuflert videreføring av det gamle regimet og dets representanter må aksepteres av folket. PCOT krever derfor at også den midlertidige regjeringa, som stort sett består av folk med bakgrunn fra det gamle regimet og presidentens forhatte parti RCD, må gå av.

Ved siden av (klikk på fanen til høyre) gjengir vi partiets politiske linje for overgangsperioden, slik den ble presentert av Hamma Hammami i en erklæring på partiets nettsted albadil.org (Hamma ble arrestert på ny midt under opprøret, men løslatt som resultat av folkerevolusjonen).

Video: Hamma Hammami leser opp erklæringen.   Ser du ikke videoen, klikk her 
Nå med norsk undertekst! Klikk på cc-symbolet og velg språk hvis norsk ikke vises automatisk.

1. Det som er oppnådd så langt er bare halve etappen, den andre halvparten er å oppnå den demokratiske endringa og sørge for at den blir satt ut i livet.
2. Demokratisk forandring kan ikke komme fra de samme partier, figurer, institusjoner, apparater og lovverk som opprettholdt diktaturet og fratok folket grunnleggende rettigheter i mer enn et halvt århundre, 23 år av disse under Ben Ali.
3. Interimpresidenten Fouad Mebazaa tilhører klikken til Ben Ali. Han er president i et oppnevnt organ som ikke på noe vis representerer folket, og planen om å holde presidentvalg om 45-60 dager har ingen annen hensikt enn å sikre fortsettelsen av det diktatoriske regimet gjennom en av dets tidligere ledere.
4. Det farligste som kan skje er at det tunisiske folket blir frarøvet seieren, at folkets legitime ambisjoner om frihet og et verdig liv og uten hensyn til deres ofre, blir fravristet dem ved at Ben Alis regime blir videreført uten Ben Ali og pakket inn i en ny demokratisk fasade.
5. Demokratisk forandring, med alle de politiske, økonomiske, sosiale og kulturelle dimensjoner det innebærer, krever at det blir satt reell sluttstrek for det undertrykkende regimet gjennom direkte skritt for å danne en provisorisk regjering, eller et annet organ med utøvende makt, som påtar seg oppgaven med å organisere frie valg til en grunnlovgivende forsamling som legger fundamentet for en virkelig demokratisk republikk der folket vil kunne nyte frihet, sosial likhet og nasjonal verdighet.
6. Alle krefter som har spilt en viktig og avgjørende rolle i å velte diktatoren, enten de er politiske organisasjoner, fagforeninger, menneskerettighetsgrupper eller kulturelle organisasjoner, organiserte eller uorganiserte, så vel som folk flest, har oppgaven med å bestemme Tunisia framtid. Intet parti eller institusjon kan ta deres plass når det gjelder forhandlinger eller kommunikasjon med myndighetene.
7. Det er tvingende nødvendig at de demokratiske kreftene danner et nasjonalt og enhetlig organ til å sette demokratisk forandring ut i livet. Et slikt organ må ha til oppgave å forsvare seirene til det opprørske tunisiske folket og til å føre forhandlinger med autoritetene, slik at sistnevnte overlater makta til folket på fredelig vis.
8. Alle landets demokratiske krefter må forene seg i organisasjoner, komiteer, eller lokale, regionale og bransjeråd i organiseringen av den folkelige bevegelsen, for å undergrave manøvrene til de reaksjonære kreftene og for å stoppe plyndring og hærverk som blir utført av hemmelige grupper som ønsker å spre frykt blant innbyggerne, true deres sikkerhet og skremme dem fra demokratisk endring og tvinge folket til å bøye av for undertrykkingsapparatet.
9. De væpnede styrkene, som i hovedsak består av folkets sønner og døtre, blir bedt om å ivareta sikkerheten for folket og for fedrelandet, og å respektere folkets valg og ambisjoner for frihet, verdighet og sosial rettferdighet, noe som krever at unntakstilstanden heves så snart som mulig, slik at den ikke blir en unnskyldning som hindrer det tunisiske folket fra å fortsette sin kamp og oppnå sine mål.

For en provisorisk regjering
For en grunnlovgivende forsamling
For en demokratisk republikk

Hamma Hammami
Tunisias kommunistiske arbeiderparti
Tunisia, 15. januar 2011