Tunisia velger president 15. september. Folkefrontens kandidat er Hamma Hammami, kommunist og nøkkelfigur i den tunisiske revolusjonen i 2011.
Etter den seierrike folkeoppstnaden er Tunisia fremdeles splitta i tre hovedleire: Islamistene i og omkring partiet Ennahda; de pro-vestlige arvtakerne etter diktatoren Ben Ali og de progressive, revolusjonære og sekulære kreftene.
Hamma Hammami var med på å grunnlegge Tunisias kommunistiske arbeiderparti (PCOT) i 1986. Partiet straks tok fatt på å slåss mot Ben Ali-diktaturet i kampen for nasjonal og sosial frigjøring. Det kosta dyrt. Partiet var sjølsagt forbudt. Hamma tilbrakte tilsammen mer enn ti år i fengsel og opererte i like mange år under jorda i periodene han var på frifot.
Hele Tunisia og store deler av araberverdenen knytter nettopp navnet hans til den tunisiske revolusjonen. Også kona hans, menneskerettsaktivisten, advokaten og nobelpriskandidaten Radhia Nasraoui har en høy stjerne blant vanlige tunisiere.
Den tunisiske revolusjonen innleda den «arabiske våren», men til forskjell fra land som kom etter, var den ikke prega av islamister. Først etter at revolusjonen var et faktum, kom Ennadha-partiet aktivt på banen. Det er et såkalt moderat islamistisk parti, men med stor innflytelse. Tunisia er det landet som har eksportert flest islamistiske terrorister til land som Syria, flere av disse er i ferd med å vende hjem. Tunisia har opplevde flere islamistiske terrorangrep. Ett av dem kostet Folkefrontens tidligere leder livet.
Hamma Hammami stilte også til valg i 2015.PCOT endra navn til Tunisias arbeiderparti (POT) etter revolusjonen. Partiet deltar aktivt i Den internasjonale konferansen av marxist-leninistiske partier og organisasjoner, og er dessuten hovedkrafta i Folkefronten som er en allianse av en rekke sekulære, progressive og nasjonale partier.
For Folkefronten er det en hovedoppgave å rotfeste revolusjonen enda sterkere i massene. Målet for valgdeltakelsen er å styrke venstrekreftene og kampen for folkemakt. TV-debatter og stor medieomtale øker Folkefrontens popularitet, ikke minst når Hammami avkler flere kandidater for åpen skjerm, slik for eksempel arabiske al-Monitor beskriver.
Siden revolusjonen har Tunisia fått en progressiv forfatning, tross iherdig motstand fra islamister og Vestens nikkedokker. Men revolusjonen må konsolideres, den nasjonale suvereniteten er langt ifra sikra. Få tunisiere vil ha tilbake enmannsveldet og militærstyre. Samtidig synker tilliten til den politiske eliten i takt med at utenlandsgjelda vokser. Mangelen på økonomisk utvikling, forsterka av færre turister, gjør at pro-vestlige og bakstreverske krefter prøver å gjenopprette ydmykende bånd til imperialismen for å «redde økonomien».
For Folkefronten dreier årets valg seg særlig om å forsvare suvereniteten. I det inngår kamp mot nye, slavebindende frihandelsavtaler med EU (DFCTA) og lån fra Det internasjonale pengefondet (IMF) på nyliberale vilkår.
