Ecuadors venstreorienterte president Rafael Correa vant folkeavstemninga den 15. april om en ny grunnlov med overveldende flertall. Vi gjengir nedenfor lederartikkelen i ukeavisa En Marcha (nr. 1355), organ for Ecuadors marxist-leninistiske kommunistiske parti PCMLE.
Ja-seieren var knusende. 78 % av ecuadorianerne ga uttrykk for sitt ønske om forandring ved å bane vei for innkalling av en grunnlovgivende nasjonalforsamling, som nå vil stå i sentrum for de forskjellige folkelige og politiske organisasjonene.
Sammen med denne seieren for Ecuadors arbeidere og folk, for venstrepartiene og andre demokratiske og progressive krefter som førte ja-kampanjen, inntrådte også høyrefløyens nederlag, representert ved den Kristelig-demokratiske Union, det Kristelig- sosiale partiet, Det patriotiske samfunn og PRIAN, handelskammeret og de store medieselskapene som Teleamazonas, Telecentro, Gamavision, El Comercio og El Universo, som kjørte en omfattende og aggressiv antikommunistisk kampanje. Høyresida håpte i det minste å vinne 20-25 % nei-stemmer, for å kunne utrope en «seier» for å rokke ved legitimiteten ved innkalling av en grunnlovgivend forsamling. Men nå hevder de kynisk at de ikke føler det som et nederlag, og at de er del av de kreftene som ønsker forandring.
Folket stemte for å avskaffe en forfatning som gjør nyliberalismen til den offisielle «utviklingsmodellen». Men så snart resultatet forelå, erklærte høyrefløyen at det er nødvendig å nå fram til konsensus mellom alle sosiale og politiske sektorer for å utarbeide en forfatning som tar hensyn til alles meninger; det vil si som opprettholder de begreper og juridiske konstruksjoner som forsvarer borgerskapets og imperialismens økonomiske og politiske interesser.
Det kan ikke være snakk om noen overenskomst eller konsensus med borgerskapet og imperialismens representanter. Folket har kjempet for forandring og det vil at den grunnlovgivende forsamlinga utarbeider et politisk charter som vil skape betingelser for å innlede dyptgripende forandringer i Ecuador. For at dette skal kunne skje, må sjølsagt venstresida og de progressive og demokratiske krefter danne en flertallsfraksjon i den grunnlovgivende forsamlinga og sperre veien for høyresida som også ønsker å ha sine representanter i forsamlingen.
Opprettelsen av felleslister som kan forene representanter for bevegelser, partier og organisasjoner som slåss for sosiale forandring, er helt grunnleggende. Det ville være en alvorlig feil hvis det i og med Ja-sidas knusende seier framkommer særstandpunkter som undervurderer enhetens betydning og styrke, og som kunne splitte dem som bør marsjere og handle sammen i den neste valgkampen og i sjølve den grunnlovgivende forsamlinga.
Vi må møte høyresida enhetlig, og ikke tro at nederlaget som den nå er påført, betyr at den er død og begravet.
