Olaf Gjedrem.
Foto: Nei til EU.Både tilhengere og motstandere er enige om at EØS-avtalen griper inn i norsk samfunnsliv på svært mange og stadig nye områder. Da er det forstemmende hvordan EØS-spørsmålet blir omgått og unngått foran hvert eneste Stortingsvalg.
EØS-avtalen har lagt seg som en klam hånd over storting, regjering og domstolene. Det er ingen overdrivelse å si at avtalen representerer en direkte trussel mot demokratiet. Gjennom sin dynamiske utvikling er dagens EØS-avtale en helt annen enn den var i 1994.
Vi må tro våre politikere når de sier at de ønsker politisk innflytelse og påvirkningsmulighet. Men hvorfor vil da ikke alle vordende folkevalgte kjempe for at all makt skal ligge i Stortingssalen? Hvorfor vil mange av dem forpakte den bort til EU eller ESA? Det kan virke uforståelig. Like ubegripelig er det at mediene ikke konfronterer dette skrikende paradokset.
Gang på gang erfarer vi at EØS-spørsmålet blir luket vekk som noe som er valgkampen nærmest uvedkommende. Ved å la de samme aktørene slippe til med et utvalg påstander, legger man et glasslokk over debatten: EØS-avtalen er «uunnværlig» for Norge; det er «bred oppslutning» om avtalen; et politisk ustabilt Europa gjør det «uansvarlig» å røre ved EØS-samarbeidet; «markedsadgangen blir borte» og Norge må ikke «melde seg ut av Europa»(!).
«Det er bare Norge, Island og Liechtenstein som godtar å omskrive egne lover etter Brussel-diktat som takk for handelen.»
Vi nordmenn er og blir europeere som vil ha tette bånd til resten av Europa – men på likeverdige vilkår. Realiteten er at vår tidligere handelsavtale med EU automatisk trer i kraft ved en oppsigelse av EØS-avtalen. Realiteten er at det er markedsadgang for produkter på alle kontinenter så lenge det finnes interesserte kjøpere og aktive selgere. Realiteten er at EU etterspør norsk fisk og andre varer og tjenester og vil fortsette med det. Realiteten er at EU handler med land over hele verden, men det er bare Norge, Island og Liechtenstein som godtar å omskrive egne lover etter Brussel-diktat som takk for handelen. Realiteten er at EØS ikke en gang sikrer frihandel, og at deler av den er enveiskjørt i norsk disfavør. Foredlet norsk fisk blir møtt med tollbarrierer, mens bearbeidet fisk fra EU og eksplosivt økende europeiske jordbrukskvoter kommer tollfritt inn i Norge. Mens EFTA er et virkelig frihandelsforbund, så legger EØS diskriminerende begrensninger på frihandelen.
Meningsmålinger denne våren viser at to av tre av de som har bestemt seg, ønsker en folkeavstemning om EØS-avtalen. Når folk blir spurt om de ønsker en handelsavtale med EU istedenfor EØS-avtalen, er det nesten dobbelt så mange som sier ja til handelsavtale som de som vil holde fast på EØS-avtalen.
På tross av en klart økende EØS-motstand, hvor fiskerikommunene i Vesterålen peker seg ut (bare 10 prosent vil ha EØS-avtalen), viser flere meningsmålinger at usikkerheten rundt avtalen er svært stor. På noen målinger nærmer «vet ikke»-andelen seg femti prosent. Denne usikkerheten blir næret gjennom vedvarende feilinformasjon om avtalens påståtte nødvendighet på den ene siden, og på den andre siden gjennom forsikringer om at avtalen har så mye slingringsmonn at vi kreativt kan vri oss unna de mest uheldige følgene av den.
Politikere flest har gode intensjoner. Men erfaringene gjennom 25 år viser at EØS-avtalen ikke bare underminerer nasjonale interesser, den begrenser også handlefriheten til våre folkevalgte. Da hjelper det lite om intensjonene er aldri så gode.
Nei til EU mener at stortingskandidatene må avkreves svar på hvordan de har tenkt å innfri mange av sine valgløfter uten samtidig å konfrontere EØS-avtalen. Og da holder det ikke med å vise til et diffust «handlingsrom» som det er EFTA-domstolen og ikke Stortinget som har nøkkelen til.
Tør mediene og politikerne å utfordre bøygen, eller vil de nok en gang prøve å gå utenom?
Olaf Gjedrem
Fungerende leder i Nei til EU
