Artikkel fra La Forge. La Forge er organ for Frankrikes kommunistiske arbeiderparti, PCOF.
Politikken for «felles sikkerhet og forsvar» tar stor plass i EU-grunnloven, som stiller den opp som en del av «den felles utenrikspolitikken» i en grad som gjør at de to tingene blir identiske. Denne forvirringa, eller rettere sagt det faktum at «utenrikspolitikk» ofte blir redusert til «forsvarspolitikk», gir en første antydning om denne politikkens karakter – en antydning som er svært betydningsfull og har mange konsekvenser.
Grunnloven begrenser seg ikke til å fastslå noen få prinsipper, men angir i detalj hvordan EUs politikk skal utformes i militære spørsmål – både når det gjelder militær strategi (hvem det skal brukes militær makt mot, i hvilke former, under hvilken kommando og med hva slags allianser osv.) og når det gjelder hvilke våpentyper som de europeiske nasjonene skal utvikle i fellesskap.
På samme måte som grunnloven gjør nyliberalismen til eneste tenkelige politikk for EU, fastsetter den også hvilke militære valgmuligheter som skal binde EU på lang sikt
Disse spørsmåla blir sjelden gjenstand for diskusjon. Akkurat som spørsmåla om samarbeid i juridiske og politiske saker er de innhylla i hemmelighet. Dette er et område spesialistene har monopol på, et spesialfelt for institutter og andre «tankefabrikker» som er helt ukjent for allmennheten – organisasjoner som rapporterer bare til Europarådet og til EU-kommisjonen. I beste fall blir EU-parlamentet «konsultert» eller «informert».
De europeiske folkene har ikke så rent liten skepsis når det gjelder disse spørsmåla, som er knytta til væpna konflikter og kriger både i fortida og for framtida. Følgelig unngår de som anbefaler å stemme «ja», å ta opp dette aspektet ved grunnloven. Når de likevel gjør det, insisterer de på at denne europeiske forsvarsstyrken vil bli «uavhengig» av USA og dermed ei motvekt til Bush’ krigspolitikk.
Ei slik framstilling blir motsagt i virkeligheten av den europeiske forsvarspolitikken, både slik den allerede er blitt praktisert og slik den blir beskrevet i grunnloven. For å ta bare ett eksempel: Båndet til NATO blir kraftig bekrefta og er skrevet med store bokstaver nettopp i denne grunnloven. Bare av denne grunn må vi gjøre motstand mot den.
I likhet med resten av kreftene som har mobilisert mot grunnloven, sier vi at «den innskriver nyliberalismen med gullskrift».
Nyliberalismen er monopolenes politikk. Dogmet om «uhindra frihandel» ødelegger retten til arbeid så vel som beskyttelsen som ligger i sosial- og arbeidslovgivning. Det åpner alle markedene for monopolene, og lar dem bygge ned offentlige tjenester og privatisere dem fullstendig. EU-sentralbanken og EU-kommisjonen, som har ansvaret for euroen og for at konvergenskriteriene blir oppfylt, passer på at de nasjonale regjeringene ikke avviker fra den nyliberale linja. Institusjonaliseringa av den sosiale dumpinga, som Bolkestein-direktivet avslørte så brutalt, tillater monopolene å organisere alle arbeideres konkurranse mot alle de andre.
Vi har utvikla og analysert disse ulike aspektene i tidligere utgaver (av avisa La Forge – oversetters anm.). Her begrenser vi oss til å trekke dem fram på ny, uten å gå tilbake til teksten for å dokumentere dem.
Det vi ønsker å understreke, er den eksisterende forbindelsen mellom den nyliberale politikken og «sikkerhets- og forsvarspolitikken» som denne grunnloven inneholder.
Forherligelsen av nyliberalismen og konkurransen blir aldri begrensa til bare det økonomiske området. På et visst tidspunkt, når det er oppstått ei intens krise, vil «forsvaret av vitale interesser» føre til væpna konflikt. Og mens disse væpna konfliktene generelt blir utkjempa i soner som betraktes som strategiske i kraft av sin rikdom, på grunn av råstoffene de inneholder og markedene som de representerer – blir de næret og drevet fram av de berørte monopolene, som ønsker å oppnå eksklusiv kontroll over dem.
Både eldre historie – historia om de to verdenskrigene – og moderne historie – historia om USA-imperialismens krigføring – beviser dette.
EU-grunnloven vil ikke frambringe noen fredelig enhet – tvert imot. Hensikten med den er å gjøre EU til ei stormakt i konkurranse med de andre økonomiske blokkene og særlig med USA-imperialismen, ved å gjøre bruk av de samme nyliberale konkurransekriteriene, gjennom dominans og ved å knuse de svakere leddene.
Det er derfor den vil presse fram dannelsen av en EU-hær som skal være den væpna armen til monopolinteressene. Og det er derfor grunnloven bidrar aktivt til å militarisere de europeiske nasjonenes økonomi og skjerpe våpenkappløpet. På denne måten bidrar den til økt internasjonal spenning.
Av alle disse grunnene er det nødvendig å stemme «nei» av hensyn til framskrittet, internasjonalismen, freden og solidariteten mellom verdens folk.
