17 juli 2024

Abonnér for kr 150,–

Vipps til 114366 eller bruk betalingskort

En av grenseovergangene i den delte hovedstaden Nicosia. Foto: R En av grenseovergangene i den delte hovedstaden Nicosia. Foto: R

15. juli 1974 ble et gresk kuppforsøk etterfulgt av en tyrkisk invasjon på middelhavsøya Kypros. NATO var og er delaktig i Europas første etniske rensing etter verdenskrigen.

På Kypros gjorde Tyrkia omtrent det samme som Russland har gjort i Øst-Ukraina, med stilltiende samtykke fra NATO gjennom femti år. Forklaringa er enkel: Tyrkia var og er medlem av alliansen. Invasjonen for femti år sida førte til masseflukt og fordrivelse fra nord til sør, og omvendt. Rundt 180 000 gresk-kyprioter ble drevet på flukt sørover, mens om lag 80 000 tyrkisk-kyprioter søkte tilflukt i nord.

Det var en form for etnisk rensing Europa ikke hadde opplevd på mange årtier. Eiendommer ble forlatt og siden overtatt uten kompensasjon. Utallige FN-forslag til fredsløsninger har strandet, oftest fordi de har blitt avvist av det gresk-kypriotiske sør.

NATO-plan

Kuppforsøket på Kypros ble iscenesatt av oberstene som hadde tatt makta i Aten i 1967. Den greske militærjuntaen fulgte oppskriften fra Prometheus-planen, en plan utvikla for NATOs hemmelige hær Gladio, i Norge bedre kjent som Stay Behind. På Kypros fungerte den antikommunistiske organisasjonen EOKA-B, oppretta i 1971, som en slik hemmelig hær. Kuppet ble gjennomført av den kypriotiske nasjonalgardens greske offiserer i fellesskap med EOKA-B.

Fem dager etter kuppet, den 20. juli, svarte Tyrkia med å invadere den nordlige delen av øya. Invasjonen utløste sammenbruddet til militærjuntaen i Hellas.

Erkebiskop Makarios III, den kypriotiske republikkens første president, motsatte seg kuppmakernes forsøk på gresk anneksjon, sjøl om også han var tilhenger av at Kypros skulle bli en del av Hellas på lang sikt. For Makarios var kypriotisk uavhengighet bare et mellomstadium før enosis – innlemmelse i den greske staten. Men for de gresk-ortodokse reaksjonære var også et slikt mellomstadium å anse som forræderi. Makarios ble forsøkt drept, men klarte med britenes hjelp å flykte til New York der han talte til FN.

I talen retta han harde anklager mot den greske juntaens forsøk på å utvide diktaturet sitt til Kypros og for å frarøve begge folkegruppene på øya sine demokratiske rettigheter. Flere tusen tilhengere av Makarios og venstrepartiet AKEL kan ha blitt drept under kuppet, sjøl om greske og gresk-kypriotiske krefter har forsøkt å gi den påfølgende tyrkiske invasjonen skylda for de fleste dødsfallene.

Okkupasjonen varer ved

Den tyrkiske republikken Nord-Kypros ble formelt oppretta i 1983, en statskonstruksjon som baserer seg på en illegal okkupasjon og derfor ikke er anerkjent av noen andre land enn Tyrkia.

Fremdeles okkuperer 40 000 tyrkiske soldater den nordlige tredjedelen av øya. I sør står fremdeles en bataljon (ELDYK), utvalgt blant greske vernepliktige soldater. ELDYK, som tok del i kampene mot den tyrkiske hæren i 1974, samtrener med den kypriotiske nasjonalgarden. FN har oppretta en buffersone. Nicosia er den dag i dag en delt hovedstad som minner om det gamle Berlin. 


Vis større kart

Sterke krefter jobber imot at kypriotene i nord og sør finner tilbake til en felles nasjonal identitet, sjøl om det er krefter på begge sider, særlig i fagbevegelsen og blant de unge, som holder den pan-kypriotiske fana høyt. Systematisk innvandring fra det tyrkiske fastlandet skaper nye motsetninger og frustrasjon blant tyrkisk-kyprioter som føler seg overkjørt av Ankara. President Erdoğan har varsla styrkeopptrapping etter at USA igjen har begynt å levere våpen til Republikken Kypros, og etter at Kypros har gått med i kjerna i den kommende EU-hæren, PESCO.

Anti-kolonialisme med bismak

Frigjøringskampen på Kypros har egne særtrekk og mange paradokser. Kyprioter som forsvarer en felles nasjonal identitet og reell uavhengighet fra alle kolonialistiske stormakter, har mektige krefter imot seg.

Øya fikk sin skjøre uavhengighet fra Storbritannia i 1960. Det skjedde etter langvarig diplomatisk tautrekking mellom London, Aten og Ankara og etter 3–4 år med geriljakamp fra den borgerlig-religiøse og gresk-initierte motstandsbevegelsen EOKA (Ethniki Organosis Kyprion Agoniston) fra midten av 1950-tallet. EOKA retta sin vrede mot tyrkisk-kyprioter så vel som mot britene. De britiske koloniherrene responderte med brutal undertrykking og konsentrasjonsleire. En reaksjonær tyrkisk-kypriotisk motstandsgerilja (Volkan og TMT) førte, med støtte og våpen fra Tyrkia, kamp mot EOKA og tyrkisk-kyprioter som ville ha sjølstyre og enhet med gresk-kypriotene.

Det kypriotiske kommunistpartiet (CPC) ville opprinnelig forene kyprioter langs klasselinjer og på tvers av språk og religion. På 1920-tallet hadde partiet et sjølstendig Kypros og en sosialistisk Balkan-føderasjon som mål. Men under den økonomiske krisa på 1930-tallet lot CPC-ledelsen seg i en kort periode forføre av de borgerlige nasjonalistenes påstand om at kampen for enosis var en anti-imperialistisk og anti-kolonial frihetskamp mot britene.

Men målet for det nasjonalistiske EOKA (og den terroristiske etterfølgeren EOKA-B på 1970-tallet) var aldri et uavhengig Kypros. De ville – og vil fortsatt – at øya helt øst i Middelhavet skal bli en provins under det gresk-ortodokse Hellas. Det tyrkisk-kypriotiske mindretallet frykta på sin side at de ville lide samme skjebne som de muslimske innbyggerne på Kreta da den «autonome» øya ble annektert av Hellas i 1913. For dem var gresk overherredømme et verre alternativ enn britisk styre.

CPC-ledelsen angra seg etter kort tid, og gjenopptok linja for uavhengighet. I 1931 ble forbudt av de britiske kolonistyresmaktene.

Opportunisme og vakling om enosis

Partiet AKEL (Det arbeidende folkets progressive parti) ble grunnlagt i 1941 som et legalt masseparti for å videreføre massearbeidet til det illegale CPC. I realiteten innebar det likvidering av CPC. Kommunistenes kamp for uavhengighet og sosialisme ble sett på som «sekterisk». Det nye AKEL  så sjølstyre som en overgang på veien til enosis, før partiet i 1949 slutta seg helt til høyrenasjonalistenes parole om «enosis, og bare enosis».

I perioden som kulminerte i 1953, kvitta AKEL, som i praksis hadde absorbert det gamle CPC, seg med kommunistiske veteraner og andre som holdt fast på linja for full kypriotisk uavhengighet og enhet mellom tyrkisk- og greskkypriotiske klassebrødre. Ikke desto mindre hevder dagens AKEL at alliansepolitikken deres baserer seg på arven fra CPC, som også hylles for å ha gitt den kypriotiske arbeiderbevegelsen marxist-leninistisk og sosialistisk grunn under føttene. AKEL vedgår at partiets støtte til enosis i etterkrigsperioden fram til 1967 var en feil og et avvik som partiet har tatt offentlig sjølkritikk for.

Partiet erkjenner at for å bevare den territorielle integriteten er det nødvendig med «et smertefullt kompromiss» i form av en føderal løsning. AKEL mener løsninga må basere seg på FN-resolusjonene og på overenskomstene fra 1977 og 1979. Sjøl mener partiet at det har æra for at nødvendigheten av forsoning er erkjent på politisk nivå og blant begge folkegruppene. Hvor mye oppriktighet som ligger i de politiske elitenes og partienes leppebekjennelser til forsoning og ønsket om å finne en politisk fredsløsning, er en annen sak.

AKEL representerer i dag det meste av det som finnes av en klasseorientert venstreopposisjon i Republikken Kypros, og er det nest største partiet i parlamentet. AKEL var opprinnelig motstander av kypriotisk EU-medlemskap, men snudde før medlemskapet var et faktum i 2004. Begrunnelsen var at EU kunne fungere som en mulig «katalysator» for forsoning, ettersom Tyrkia allerede den gang var søkerland til EU. Men EU-medlemskapet og euroen har snarere sementert splittelsen. AKEL innehar en av Kypros’ seks seter i EU-parlamentet og er del av den reformistiske venstregruppa der.

Enosis, taksim og NATO

Britene ville ikke miste kontrollen over Kypros, og spesielt ikke over de strategiske militærbasene på øya. Storbritannia manøvrerte derfor aktivt ved å sette gresk-kyprioter og tyrkisk-kyprioter opp mot hverandre allerede i mellomkrigstida. Ofte tok de tilsynelatende parti for Tyrkia og tyrkisk-kypriotene for å avverge følgene av en gresk enosis, det vil si innlemmelse i Hellas. Tyrkia ville på sin side ha en deling av øya, taksim. Et forent, fritt og uavhengig Kypros ville ingen av de involverte maktene vite noe av.

Det vakte bekymring i NATO at de relativt ferske medlemsstatene Tyrkia og Hellas (begge land ble opptatt i NATO i 1952) kunne ende opp med åpen konflikt både seg imellom og med Storbritannia. Det var derfor daværende generalsekretær i NATO, Paul-Henri Spaak, sommeren 1957 bestemte seg for at bare en eller annen form for kypriotisk uavhengighet kunne avverge konflikt. Han foreslo en «garantert uavhengighet», med NATO som garantist og Kypros som alliansemedlem.

Dette ble avvist fra flere hold. Biskop Makarios og «rådgiverne» fra EOKA hadde ikke gitt opp sin drøm om å bli del av Hellas. Tyrkia ville på sin side ha en varig deling. De fleste andre NATO-landa forholdt seg passive til planen. Storbritannia var opptatt av å sikre sine interesser, og krevde at landet fremdeles skulle ha baser på øya helt og holdent under britisk jurisdiksjon.

Og omtrent slik ble det da Kypros oppnådde formell uavhengighet. Det skjedde 1. oktober 1960, med Tyrkia, Hellas og Storbritannia som «garantimakter». Makarios ble president og landet fikk en forfatning som i ord sikra representasjon og likebehandling av tyrkisk-kyprioter med det gresk-kypriotiske flertallet.

Sjøl om de to folkegruppene levde i fred og fordragelighet i mange landsbyer, så rakna enigheten allerede i 1963. En utløsende faktor var at Makarios igjen begynte å snakke om en mulig enosis, i strid med garantitraktaten. Det forelå også en plan – Akritas – for å eliminere tyrkisk-kyprioter. Da planen ble kjent, trakk tyrkisk-kypriotene seg fra postene i stat og regjering som forfatninga av 1960 ga dem. Republikken skulle ha en tyrkisk-kypriotisk visepresident, og 24 av de 80 plassene i nasjonalforsamlinga skulle forbeholdes tyrkisk-kyprioter. Disse 24 plassene står fortsatt tomme. Forfatningas krav om like rettigheter og språklig likestilling er blitt papirbestemmelser. Tyrkisk språk forekommer stort sett bare i helseadvarslene på sigarettpakkene.

NATO står i veien

Konflikt og kamper mellom folkegruppene gjorde at FNs sikkerhetsråd satte inn fredsbevarende styrker (UNFICYP) i 1964, der også norske FN-soldater har deltatt i flere omganger. Det er fremdeles over 1000 FN-personell stasjonert på øya i påvente av en politisk løsning som uteblir.

De fleste gresk-kypriotiske partiene holder direkte eller indirekte døra åpen for å bli en del av Hellas, sjøl om forfatninga eksplisitt utelukker dette. Den velbegrunna frykten for enosis blant den tredjedelen av kypriotene med tyrkisk morsmål og muslimsk bakgrunn, gir sjåvinistene i Tyrkia påskuddet de trenger for å legitimere fortsatt okkupasjon og spille rolla som nord-kypriotenes beskyttere.

Det ulykkelig delte Kypros er offer for rivalisering mellom tre NATO-land, og det er i realiteten NATO som sørger for status quo og holder øya i et jerngrep. Ingen av stormaktene eller NATO ser seg tjent med et fritt, forent og demilitarisert Kypros.

NATOs rolle som edderkopp gjør det inntil videre umulig å innlemme Kypros i militæralliansen. Dette har mindre praktisk betydning så lenge de britiske basene i Akrotiri og Dhekelia regelmessig utfører NATO-oppdrag. Basene er britiske etterretningssentraler for Midtøsten og Nord-Afrika, de blir også blant annet brukt til angrep på Houthi-militsen i Jemen og i forsvaret av israelsk luftrom.

Kypriotene har et trehodet troll å bekjempe på sin lange vei mot forsoning og reelt sjølstyre. Håpet ligger i at den yngre generasjonen i sør og nord lettere kan legge traumene fra 1974 bak seg. Så lenge tyrkiske, britiske og greske tropper og baser befinner seg på kypriotisk jord, er en virkelig forsoning og nasjonalt sjølstyre bare et framtidshåp.

Gjeldskrise i det kapitalistiske Kina
Storbyen Guangzhou. Illustrasjonsfoto: Huramaul fra Pixabay Et av verdens største...
Les videre
Strømopprøret: Et rop om planøkonomi
Industriaksjonen, Nei til EU, Motvind Norge og andre krefter står sentralt i folkeopprøret mot...
Les videre
Kontinuerlig monopolisering i bank og finans
I norsk målestokk er Den norske Bank (DnB) en finanskjempe. Bankens oppkjøp av en brysom utfordrer...
Les videre
Fiktiv pengekapital og kryptovaluta
For mange framstår kryptofenomenet som mystisk og nesten uvirkelig. Vi tar en nærmere titt bakom...
Les videre
Finanskapitalen setter den globale politiske...
Lenins definisjon av imperialisme blir bekreftet til overmål når man observerer størrelsen og...
Les videre