EU ønsker seg ei minstelønn som gjør den kapitalistiske konkurransen om arbeidskrafta mer «rettferdig».
EU-kommisjonen har lagt fram sitt første «høringsnotat» for innføring av europeisk minstelønn. Lovbestemt minstelønn er en trussel mot kollektive tarifforhandlinger, uansett hvor mye Brussel forsikrer om det motsatte.
Minstelønnsforslaget er en del av den nye EU-kommisjonens konkretisering av den såkalte sosiale pilaren, vedtatt på toppmøtet i Göteborg 2017. Siden den gang har det kommet et «direktiv om forutsigbare arbeidsvilkår» samt en nyoppretta arbeidslivsmyndighet, European Labour Authority (ELA).
Kommisjonen benekter at den vil ha en felles europeisk minstelønnssats for hele EØS-området
ELA er allerede i funksjon og skal være fullt operativt innen 2024. Byrået skal sørge for en «rettferdig» arbeidsmobilitet på tvers av grensene samt overvåke at trygderettighetene i EU/EØS blir etterlevd. Direktivet og forordningen er vedtatt i EU, men ennå ikke tatt inn i EØS-avtalen. Begge er møtt med skepsis i LO, men omfavnes av YS.
Nye oppgaver for ELA
ELA skal sikre at «enkeltpersoner og arbeidsgivere kan nyte godt av et rettferdig og effektivt indre marked». Det skal skje blant annet gjennom felles inspeksjoner og gjennom mekling mellom arbeidstilsyn i forskjellige land. Uten at det står uttrykkelig i ELA-forordningen, ligger det i kortene at en naturlig oppgave for ELA vil være å påse at minstelønnsbestemmelser for utstasjonerte arbeidere blir etterlevd, enten disse er lovbestemt direkte eller indirekte gjennom allmenngjøring. Byrået skal nemlig hjelpe til med effektiv «håndheving av relevant EU-rett» (art. 4).
Varslene om kommende lovgivning på EU-nivå har allerede ført til at den nasjonale minstelønna har økt, til dels betydelig, i mange land i Europa. Det er bra isolert sett, men fortsatt ligger den under 60 prosent av nasjonal medianlønn i alle land unntatt Frankrike og Portugal.
Harmonisering i kapitalens interesse
Kommisjonen nekter for at den vil ha en felles europeisk minstelønnssats for hele EØS-området. Det ville på kort sikt være håpløst når lønnsnivået i Danmark er ti ganger høyere enn i Bulgaria. Det Kommisjonen ønsker er å banke fast prinsippet og dermed rammebetingelsene for en gradvis harmonisering av lønnsfastsettelsen. En tilsikta bieffekt er sjølsagt å svekke fagbevegelsen og organisasjonsgraden i Europa enda mer. Færre vil organisere seg hvis det er mulig å overleve på minstelønna.
Sosiale fraser dekker over at det er kapitalens, ikke arbeidernes, vilkår som opptar EU
Skraper man bort de sosiale frasene, er det lett å se at det er kapitalens, ikke arbeidernes, vilkår som opptar EU. Sosial dumping slår nå tilbake i form av nedgang i produktiviteten og så billig arbeidskraft at det vrir lønnskonkurransen mellom bedriftene innad i EU. Enorme lønnssprik i Europa hindrer «jevnbyrdige baneforhold for bedriftene i Det indre markedet», som Kommisjonen formulerer det.
Den politiske sida er at EU trenger å pynte seg med noen sosiale påfuglfjær. Gallopperende fattigdom og sosial elendighet har gjort at millioner av europeiske arbeidere har mista all tilliten til EU-prosjektet. I de fattigste landa med dårligst lønns- og arbeidsvilkår er det forståelig om arbeidere knytter håp til at EU-pålegg om høyere minstelønn kan løfte dem ut av den verste elendigheten. I det lange løp er sånne håp en illusjon som sinker arbeidet med fagorganisering og kollektive kampmidler – det eneste som duger mot profitthungrige kapitalister.
Garantier av liten verdi
Foran seg skyver EU både Europarådets sosiale charter og en fersk erklæring fra ILO som sier at «Alle arbeidere skal ha rimelig vern i tråd med Agendaen for anstendige arbeidsvilkår, herunder […] en rimelig minimumslønn, lovbestemt eller fremforhandlet».
Arbeidskommissær Nicolas Schmit forsikrer om at forslaget på ingen måte vil ha negativ påvirkning på de landa der lønnsnivået blir fastsatt gjennom kollektive forhandlinger, som i Norden. 22 EU-land har allerede en lovbestemt minstelønn, mens bare seks land ikke har dette. Tre av disse seks er Sverige, Finland og Danmark. Det er ingen tilfeldighet at lønnsnivået og organisasjonsgraden er høyest i disse landa, sammen med Island og Norge.
Mens den delvis EU-finansierte europeiske faglige samorganisasjonen stiller seg overveiende positiv, er motstanden mot innføring av minstelønn temmelig unison i Norden, også fra arbeidsgiverne og regjeringene. LO-leder Hans Christian Gabrielsen gjentar at «minstelønn er helt uaktuelt i Norge». Han viser til den nordiske modellen med forhandlinger og «koordinert lønnsdannelse».
Vær på vakt!
Ingen bør slå seg til ro med det. Når det mer konkrete framlegget fra EU kommer på bordet, vil det neppe overstyre de kollektive lønnsforhandlingene i første omgang. Til det er motstanden for massiv. Men når prinsippet om at det skal etableres ei minstelønn blir knesatt i hele EU, legger det tydelige føringer. Norge kan da gjennom EØS «tilpasse seg» et kommende direktiv ved å endre Lov om allmenngjøring til å omfatte alle de viktigste overenskomstene, ikke bare noen av dem slik tilfellet er i dag. Lovbestemt minstelønn kan dermed bli innført i praksis, uten at det skjer formelt. LO-toppen og sosialdemokratiet kan hevde at den kollektive forhandlingsretten består, og avvise behovet for et norsk veto som kan «sette EØS-avtalen i spill», slik som de pleier.
Etter at EU nærmer seg enighet om premissene for en felles minstelønnsstandard, vil det i neste omgang være EU-domstolen som fortolker og avgjør. En arbeidsgiver kan for eksempel klage på at EU-retten ikke blir respektert hvis ei fagforening nekter å godta at bedriften betaler noen ansatte hva den hevder er en «rimelig europeisk minstelønn». Fortolkninga av EU-rettsreglene vil være det som domstolen til enhver tid bestemmer.
EU-kommisjonen vil konkretisere forslaget når den har fått innspill fra «de sosiale partnerne». Trolig kommer forslaget til nytt direktiv seinere i år.