For to år siden ble befolkningen i Frankrike og Nederland bedt om å ta stilling til EU-grunnloven, og ga et entydig nei tilbake. To år senere er grunnloven tilbake etter et overfladisk fasadearbeid, og denne gangen tør ikke EU-eliten la sine befolkninger gå tilfolkeavstemning.
Med vedtaket i Lisboa har EUs toppsjefer nådd et foreløpig historisk høydepunkt i arroganseutøvelse. Enkelte begreper er endret, men i substans er traktaten nesten identisk med det som ble avvist i folkeavstemningene for to år siden.
Mens franske, nederlandske, britiske og danske statsledere forsøker så
godt de kan å overbevise sin EU-kritiske befolkning om at
Lisboatraktaten er noe helt annet enn en EU-grunnlov, forfekter deres
kolleger et stikk motsatt syn. «Substansen i konstitusjonen er beholdt.
Det er et faktum.» har tyske Angela Merkel uttalt til avisen Telegraph,
mens spanske Jose Zapatero i El Pais fastslår at «Vi har ikke latt en
eneste viktig del av konstitusjonen gå ut... Dette er uten tvil mye mer
enn en traktat.»
EU har omdøpt den omstridte grunnlovstraktaten til «reformtraktat». Den kan snarere kalles en «tvangstraktat». Lisboatraktaten påtvinger bl.a. medlemslandene felles EU-forsvar, EU-president og utenriksminister, domstolen får utvidet kompetanse på flere områder, landene mister vetorett på en rekke områder som energi- og vitenskapspolitikken og EU får mer makt i sosial- og sysselsettingspolitikken. De minste landene mister mest innflytelse bl.a. gjennom nye stemmeregler.
Meningsmålinger viser en overveldende støtte for kravet om folkeavstemninger om den nye traktaten i EU-landene. Det er brudd på alle demokratiske spilleregler hvis EU-lederne overser kravet om folkeavstemninger og tvinger igjennom Lisboatraktaten.
