Freden har aldri vært en mer håndfast realitet enn i dag, sies det. Og vi ser at de imperialistiske alliansene, som kan se sterke og mektige ut, går i oppløsning. Men nye er under utforming. Under imperialismen er fred bare våpenstillstand mellom krigene. Det vi idag er vitne til er den største imperialistiske omgrupperinga på mange tiår.

Fra Revolusjon nr. 4, som utkom i 1990.Etter Malta-møtet før jul, erklærte president Bush at «vi står på terskelen til en ny tid». Sovjetiske og amerikanske eksperter og toppolitikere – tilmed NATOs generalsekretær Wömer – forteller folkene at aldri har håpet om faktisk nedrustning og en varig fred vært nærmere. Den kalde krigen er en saga blott.

Dette er sjølsagt vakre ord, og alle vil gjerne tro på dem. Men sånn var det også da Neville Chamberlain før siste verdenskrig forlikte seg med Hitler og erklærte sitt berømmelige «peace in our time». Dengang var Stalins Sovjet den eneste kritiske røst på verdensarenaen.

Øst og Vest er samstemte i at den kalde krigen er over, og at et nytt, demokratiskeuropeisk kontinent uten murer og blokker er i sikte. NATO forklarer dette forholdet med at NATO har gjort jobben sin, at det er den amerikanske militære utpressinga av USSR som har ført til disse strålende resultater osv. Gorbatsjov hevder på sin side at årsaken er at Sovjetunionens langvarige fredspolitikk nå har oppnådd full troverdighet i Vesten, først blant folkemassene, som i sin tur har tvunget de vestlige politikerne til å ta Gorbatsjov på alvor.

Den prøysiske militærteoretikeren Clausewitz huskes den dag i dag for sine ord om at krigen bare er framhaldet av politikken med andre midler. Og Lenin understreka gang på gang at fred under imperialismen bare er et midlertidig fenomen, at allianser mellom imperialistmakter er skiftende og ustabile, og at kriger er en uunngåelig følgesvenn så lenge imperialismen og kapitalismens ujamne utvikling fortsatt består.

Fredelig imperialisme?

Kan det likevel være at vi faktisk er på vei mot en fredelig imperialisme, hvor stormaktene har innsett at de nye masseutryddelsesvåpna ikke er formålstjenlige lenger?

Kommunister vet godt at politikken er økonomiens uttrykk, at de økonomiske forholda er bestemmende for politikken. Den moderne kapitalismen, imperialismen eller monopolkapitalismen, har som mål å øke profittene uavbrutt – det er sjølve livsnerven i systemet, det som holder det oppegående. I sin tur betyr dette at voksende produksjonskapasitet og frigjort kapital må ha ubrutt tilgang til nye markeder og nye sektorer for å ekspandere. Denne ekspansjonen er nødvendig for ikke å bukke under i konkurransen. Tidligere ga denne jakta seg uttrykk i kolonierobringer og militær slavebinding av folk og nasjoner. I dag skjer utbyttinga i mer raffinerte, men i enda råere og grådigere former. Det er dessuten ikke mere jomfruelig land, jorda er forlengst oppdelt mellom stormaktene. Nå står kampen om markedene, om å øke markedsandeler på andre imperialisters bekostning og på deres «hjemmebane». USA har hatt sin bakgård i Latin-Amerika, Sovjet har hatt Øst-Europa. USA, Sovjet, Frankrike og England har hatt særrettigheter i sine gamle kolonier og særlige regioner osv. Denne situasjonen kan ikke vare evig, og gjør det heller ikke.

I perioder hvor styrkeforholdet mellom imperialistmaktene gradvis forskyver seg, slik vi har sett særlig det siste tiåret, kan denne prosessen foregå tilsynelatende fredelig, eller den tar form av ikke-militære handelskriger – slik det har vært tilløp til mellom USA og Japan, mellom Japan og EF og mellom EF og USA. Men den ujamne utviklinga av de kapitalistiske statene forsterker disse motsetningene uavbrutt og uunngåelig. De imperialistiske oppkomlingene ønsker å ekspandere i stadig raskere tempo, og avfinner seg ikke med hindringene som rivalene legger i veien for dem.

Flertallet av de mange regionale krigene verden over har vært og er inspirert og igangsatt av imperialistmaktene, som har bekjempet og bekjemper hverandre ved hjelp av stedfortredere. Eksemplene er mangfoldige; som mange av midtøsten-konfliktene, Afghanistan, Vietnam-Kampuchea, Nicaragua, Etiopia-Somalia osv. Påstanden om at verden har levd i fred i 40 år er jo en kjempebløff, det har vært utkjempa hundretalls kriger i denne perioden, bare ikke på det europeiske kontinentet.

På samme måte som «freden» under imperialismen bare er et pusterom mellom krigene, så er også de imperialistiske alliansene, som kan se sterke og mektige ut, skjøre og vaklevorne. Varige allianseforhold mellom imperialistmaktene er utenkelig - nettopp på grunn av kapitalismens ujamne utvikling.

Allianser kommer og går

Helt siden 2. verdenskrig, da Japan, Tyskland, England og Frankrike lå mer eller mindre i ruiner, har USA inntatt en suveren førsteplass blant verdens imperialistmakter. USA fremma sin egen posisjon gjennom sin kapitalinntrenging for å gjenoppbygge Europa, og sto for den største produksjonen, de største finans- og valutareservene. Dollaren var verdensvalutaen osv.

Denne situasjonen er radikalt endra det siste tiåret. USAs posisjon er blitt stadig svekka, landet har nå verdens største budsjettunderskudd, den amerikanske andelen av verdenshandelen er kraftig redusert, dollaren møter hard konkurranse fra D-marken, krigsindustrien har skifta fra å være en motor i den amerikanske økonomien til å bli en pengeslukende tvangstrøye osv. Sovjet, som tok sikte på å bli en likeverdig imperialistisk utfordrer til USA, har nærmest militarisert seg til døde, mister mer økonomisk og politisk innflytelse for hver time som går - og har i praksis allerede vært nødt til å gi avkall på hele sin østeuropeiske forgård.

Den engelsk-amerikanske gjenopplivinga av de tapende aksemaktene, som først ga enorme profitter og industrivekst, vender seg nå mer og mer til en trussel mot dem sjøl – nesten nøyaktig slik det skjedde i kjølvannet av 1. verdenskrig. Japan og Tyskland ligger ikke lenger nede med utslåtte tenner, tvert om er dette de oppseilende imperialistmaktene som begynner å «kreve sin rett». Ikke minst gjelder dette Bonn-regjeringa, som ser for seg et gjenforent og mektig 4. rike. Stalin var forutseende da han allerede i 1951 – da hele verden mente at krigens tapere for alltid hadde utspilt sin rolle – sa:

«La oss ta de viktigste beseirede landene, Tyskland (Vest-Tyskland) og Japan. Disse landene fører nå en ynkelig tilværelse under den amerikanske imperialismens støvel. Deres industri og jordbruk, deres handel, deres utenriks-og innenrikspolitikk, hele deres liv er svinebundet av det amerikanske okkupasjons-«regimet». Men ennå i går var jo disse landene imperialistiske stormakter, som fikk Englands, Sambandsstatenes og Frankrikes herredømme i Europa og Asia til å vakle i sine grunnvoller. Å tro at disse landene ikke vil prøve å komme seg på fote igjen, å bryte Sambandsstatenes «regime» og rive seg løs for å slå inn på en selvstendig utviklingsvei – det er å tro på mirakler.( ... ) Spørsmålet er hvilken garanti en har for at Tyskland og Japan ikke vil reise seg igjen, om de ikke vil prøve å fri seg fra det amerikanske åket og begynne å leve sitt eget selvstendige liv? Jeg tror at det ikke finnes noen slike garantier. Men derav følger at uunngåeligheten av kriger mellom de kapitalistiske land fremdeles står ved makt.»
(Sosialismens økonomiske problemer)

Hele verden ser at Warszawapakten revner fra hverandre, og uansett er et ubrukelig krigsredskap for Sovjet idag. EF fortsetter sin integrasjonsprosess, men møter stadig større intern motbør. Frankrike og Storbritannia ser med frykt på et Vest-Tyskland som dominerer stadig sterkere, og åpent krever å innlemme DDR og endog deler av Polen. Et forent Tyskland vil på kort sikt styrke EF og NATO. Øst-Europa er allerede offer for en regelrett D-markinvasjon. Men dette voldsomme tyske hegemoniet vil etterhvert framkalle motsetninger som meget vel kan pulverisere EF, og iallfall NATO. Sovjet, som fortsatt har noen klør i behold, vil tillate det meste, men ikke at delrepublikkene (som f.eks.Litauen) løsriver seg eller at DDR blir et militært brohode for et Tyskland som er førende kraft i NATO. Tysk-japansk industrisamarbeid mellom krigstidas industrigiganter som Mitsubishi og Daimler-Benz gir mer enn vage assosiasjoner om historiske paralleller. Japan ruster opp som vanvittig, og har etterhvert tilsidesatt alle restriksjonene på militarisering som fulgte av kapitulasjonen i 1945. Japan innsmigrer seg i sine tapte områder i sørøst-Asia, og vil ved en eventuell allianse med Kina ikke ha behov for noen militære bånd til USA.

Alliansene går i oppløsning og nye er under utforming. Det vi idag er vitne til er den største imperialistiske omgrupperinga siden krigen.

USA og Sovjet prøver å late som om alt er ved det gamle, at både NATO og Warszawapakten består og «har nye oppgaver å fylle». Begge må forsøke å opprettholde sine supermaktsposisjoner, men tida arbeider imot dem. Verken Frankrike eller Tyskland, Polen eller Tsjekkoslovakia vil finne seg i å lystre pisken lenger.

Det er uråd å forutsi nøyaktig hvilke allianser som vil oppstå, og hvor lenge de vil bestå. Utviklinga her kan ta mange forløp – sjøl en allianse mellom USA og Sovjet er tenkbar som en siste utvei for supermaktene til å forsvare sitt hegemoni.

Det vesentlige er likevel at denne omgrupperinga av kapitalismens krefter ikke er tilfeldig eller uten formål. Alliansene er framfor alt redskaper for de framstormende stormaktene som vil bruke dem til å fremme sine ekspansjonistiske krav. En trenger neppe være stor spåmann for å forutsi at monopolkapitalens grådige blikk flytter seg fra Afrika og Latin-Amerika over mot Kina og især de østeuropeiske markedene.

Og nettopp fordi den hensynsløse kampen om markeder kommer til å stå her, øker faren for krig - ikke minst i Europa. Vi er vitne til et klassisk forspill hvor de ekspansive kapitalmaktene konsoliderer sine posisjoner og utnytter allianser så langt råd er. Kaoset i Øst-Europa, de nasjonale motsetningene og nye, svake men også ytterst reaksjonære regimer i disse landa, kan fortere enn vi ønsker å tru bli et felt for militære intriger og imperialistiske felttog.

En fredselskende imperialisme ville vært en beroligende tanke – men er dessverre et livsfarlig sjølbedrag.

Fra Revolusjon nr 4 – 1/1990

tidsskriftet mcashVar denne artikkelen nyttig? Sett inn en slant på konto 9235 32 26489 eller bruk Donér-knappen. Du kan også scanne koden ved siden av og bruke mCASH.

Tusen takk for bidraget!