Dollarens fortsatte hegemoni er vel verdt en krig eller tre.

I regelen er det slik at valutakursen gjenspeiler et lands arbeidsproduktivitet og internasjonale konkurransekraft. Men i tilfellet dollaren er det også en annen logikk som gjelder.

Rett etter krigen var USA en ledende eksportnasjon og dollaren i en overlegen økonomisk posisjon, og det var en viss fornuft i at dollaren ble verdens reservevaluta – forankret i en fastsatt gullverdi (35 dollar per unse).  Dollarens internasjonale stilling i dag er derimot logisk sett absurd, ettersom USA nå er verdens største skyldnerstat og en nettoimportør av varer. Den amerikanske statsgjelda var i fjor på vel 6 billioner dollar, sett i forhold til et bruttonasjonalprodukt på $ 9 billioner. I det lange løp kan et land ikke innføre større varemengder enn det kan betale; enten ved eget varesalg, ved andre løpende inntekter eller ved langsiktige lån fra utlandet.

I 1971 frikoplet president Richard Nixon dollaren fra gullstandarden som ble bestemt i Bretton Woods mot slutten av annen verdenskrig. Bakgrunnen var det ekstreme budsjettunderskuddet USA pådro seg som følge av krigføringa mot Vietnam. Sentralbanken begynte helt enkelt å trykke dollarsedler, uten at de hadde dekning i gullreserver. Teoretisk skulle dette betydd at dollaren abdiserte som reservevaluta. Ikke desto mindre har dollaren fortsatt med å være et pengepolitisk maktinstrument som brukes til å la andre land betale for USAs eget budsjettunderskudd.

Dette har å gjøre med militær og geopolitisk makt mer enn økonomisk styrke. USAs svære muskler står ikke i forhold til landets bløte underliv, for å låne et uttrykk fra den britiske avisa The Observer.

Andre lands eksport til USA under dollarens hegemoni er en ordning der eksportlanda, for å tjene inn dollarene som trengs for å kjøpe varer som er priset i dollar og for å betjene lån som er tatt opp i dollar, tvinges til å finansiere amerikansk forbruk ved at de må investere sine handelsoverskudd i amerikanske verdipapirer eller aksjer (som valutareserver), noe som gir USA en formuesinntekt som kan brukes til å finansiere et løpende regnskapsmessig underskudd. «Verdenshandelen er i dag et spill der USA produserer dollar mens resten av verden produserer varer som kan kjøpes med dollar», skriver analytikeren Henry C. K. Liu.   1

Heller ikke et land som svømmer over av dollar, unnslipper dollartyranniet. Det kriseramma Japan er ikke bare en stor eksportnasjon, men har også de største valutareservene (for det meste dollar!) i verden. USA-baserte kredittvurderingsselskaper som Moody’s har like fullt nedgradert Japans kredittverdighet til under den til Botswana. Hvorfor? Fordi den japanske staten opererer med budsjettunderskudd og delvis proteksjonisme i et forsøk på å avhjelpe den innenlandske krisa, mens Botswanas budsjettpolitikk er under kontroll av de store utenlandske eierne av diamantgruvene i landet, noe som gjør Botswana mer «kredittverdig».

Borgerlig økonomi lærer at valutakurser styres av markedsmekanismer som tilbud og etterspørsel og av regjeringers finans- og pengepolitikk (herunder styringsrenta). Hva dollaren angår, er dette i beste fall en halvsannhet. US dollar står for 68 prosent av verdens valutareserver, opp fra 51 pst for ti år siden. Men den amerikanske andelen av global eksport står ikke i forhold til dette: Den var i 2000 bare på 12,3 prosent (US $781,1 mrd  av en totalsum av $6,2 billioner) mens importandelen var 18,9 prosent ($1,26 billioner av en verdenstotal på $6,65 billioner). 2
Altså er det andre mekanismer ute og går.

En rekke av verdens viktigste varer, ikke minst olje, er priset i dollar. Olja som «smøremiddel» for dollar har vært et vilkår for at USA skulle akseptere oljekartellet OPEC fra 1973. Alle verdensvarer som er priset i dollar er i prinsippet «amerikanske». Alle land må ha dollarreserver, fordi alle aksepterer dollar som betalingsmiddel. I tillegg kommer at press mot nasjonale valutaer tvinger de enkelte nasjonalbankene til å bygge opp dollarreserver for å motstå angrep mot valutaen. Slik blir dollaren kunstig styrket mot andre valutaer, og gjør den amerikanske utenlandsgjelda billigere, for ikke å si gratis. En «sterk» dollar gjør importvarer billige, og bidrar dermed til å holde lønningene til de amerikanske arbeiderne nede.

dollarbreak250På samme tid viser dette dollarens sårbarhet. Oljestatene har de siste åra stadig mer høylytt antydet en overgang til euro; Venezuela har allerede tatt skritt for å legge om til europrising. Dette er noe langt mer enn politisk demonstrasjonspolitikk, og skyldes at eurosonen faktisk er blitt en større oljeimportør enn USA.  3

OPEC avventer inntil videre hva de store europeiske oljeprodusentene Norge og Storbritannia vil gjøre med sitt forhold til EU/ØMU. Går britene med i eurosonen, for ikke å nevne Norge hvis ja-sida en gang skulle få viljen sin, vil ei mulig omlegging av oljevalutaen komme høyt opp på dagsorden – og vil provosere fram farlige konfrontasjoner imperialistene imellom. Hvis OPEC skulle begynne å fastsette oljeprisen i euro, regner eksperter med at dollaren ville bli devaluert med opptil 40 prosent. Det ville bety totalt økonomisk krakk for USA.

Dermed er vi tilbake i Midtøsten og USAs krigføring og okkupasjon. Hærtakinga av Irak, og muligens Iran i neste omgang, har ikke bare å gjøre med kontroll over oljeressursene. Det har også å gjøre med sikring av dollarens fortsatte hegemoni som oljevaluta. Ryker dollaren som verdensvaluta, så ryker også USA som verdens eneste supermakt.

1 Liu er formann i Liu Investment Group, New York. Sitat fra Asia Times 11. april 2002.
2 Henry C. K. Liu, Asia Times 23. juli 2002.
3 Javad Yarjani: The choice of Currency for the Denomination of the Oil Bill. Foredrag på EU-seminaret «The International Role of the Euro», Oviedo i Spania 14/4-02. Her gjengitt etter en artikkel i Arbejderen 5/4-2003.
Artikkel fra Revolusjon nr 27.