Marxismen handler om historiens kraftlinjer – og om kampen mellom klassene for å utløse og nyttiggjøre seg energien som ligger i dem.
Karl Marx ble født for 200 år siden, den 5. mai 1818. Ingen tenker eller personlighet har hatt en tilsvarende innflytelse på menneskesamfunnets filosofiske, økonomiske og politiske tenkning og praksis som Marx.
Sammen med sin nære medarbeider og kamerat Friedrich Engels staket han ut en vei for menneskets frigjøring som står seg utmerket den dag i dag – til borgerskapets store fortvilelse.
I 150 år har den herskende klassen iherdig forsøkt å tilbakevise marxismen som en fiks idé eller som et utlevd sett av dogmer. Etter at det ble umulig å kalle seg revolusjonær uten å være marxist, har et utall «marxister» forsøkt å komme borgerskapet til unnsetning ved å hevde at marxismen er «utdatert», eller i beste fall en av flere analytiske metoder.
Alle disse forsøkene har vist seg å være forgjeves. Det skyldes at marxismen, i motsetning til andre velmenende, men idealistiske, forsøk på å endre samfunnsstrukturen til beste for det arbeidende flertallet, ikke baserer seg på ønsketenkning og drømmer. Slik naturvitenskapens forskere går til kjerna av et fenomen for å finne ut av hvilke lover som driver prosessene og hvordan disse kan utnyttes til menneskelige formål, slik går marxismen til verks for å finne lovene for samfunnsmessig utvikling i alminnelighet og kapitalismens utvikling i særdeleshet. Vitenskapelig forklarer marxismen hvorfor og hvordan de undertrykte klassene kan og må aksle oppgaven med å overstige stengslene for sivilisasjonens utvikling og sin egen og alle menneskers frigjøring.
Samspill med og utnyttelse av naturen gjennom arbeid er og har vært grunnlaget for menneskesamfunnets utvikling. Det er produktivkreftenes utvikling og de produksjonsforholdene som springer ut av dem som gir opphav til klasser og utbytting på grunnlag av den private eiendomsretten til produksjonsmidlene. Det er også disse produksjonsvilkåra som ligger til grunn for den menneskelige tenkning og bevissthet. Under kapitalismen, påviste Marx, får utbyttinga et mer raffinert og tilslørt, men desto mer brutalt preg. Som alle andre klassesamfunn opp gjennom historia, når de kapitalistiske produksjonsforholdene et punkt hvor de ikke lenger tjener, men hindrer og hemmer en rasjonell og samfunnsmessig produksjon og distribusjon av verdiene som blir skapt.
Det er arbeiderklassen som kapitalismen sjøl har frambrakt, som sitter med nøkkelen til å gjøre ende på kapitalismen som system og rydde vei for sosialismen og det klasseløse kommunistiske samfunnet.
Gjennom å forene sine uovervinnelige krefter må arbeiderklassen bruke nøkkelen den sitter med for å opprette sin egen revolusjonære statsmakt.
Til dette trenger arbeiderklasen sin egen teori, som bare kan være marxismen og marxismen-leninismen. Klassen må forstå hvordan verden er skrudd sammen for å forandre den.
Med Lenins ord:
«Hovedsaken i Marx’ lære er klargjøringen av proletariatets verdenshistoriske rolle som skaper av det sosialistiske samfunn.»
Slik er kjerna i marxismen.
Arbeiderklassen og breie lag av folket har i vinter mobilisert til kamp for styringsretten over kraftforsyninga – og dermed indirekte, om enn ubevisst, også for kontrollen over produksjonsmidlene og produktivkreftene. Marx forklarte historiens kraftlinjer og viste at det er den klassen som evner å nyttiggjøre seg energien i disse kraftlinjene, som former framtida.
To hundre år etter Marx’ fødsel er kombinasjonen av marxistisk teori og revolusjonær praksis fremdeles en dødelig trussel mot det borgerlige klassesamfunnet.
Lederartikkel i Revolusjon nr. 52. Redaksjonen avsluttet 2. mars 2018.