Oktober 1917 (egentlig november) skapte et tidsskille i verdenshistorien. Fram til da hadde spørsmålet om kapitalisme eller sosialisme vært en kilde til teoretisk strid og tvil: Var det i det hele tatt praktisk mulig for arbeiderklassen å erobre statsmakta fra borgerskapet? Og ville den kunne forsvare en slik seier og skritt for skritt bygge et framskredent samfunn der utbytterklassene ikke lenger fantes?
Oktoberrevolusjonen og den sosialistiske oppbygginga som fulgte ga verdens arbeidere et rungende ja til svar på dette spørsmålet. Arbeiderrådene og sovjetmakta var en triumf for marxismen og leninismen, for arbeiderklassens revolusjonære teori. Den var en triumf for Lenins teori om det kommunistiske fortroppspartiet med de ideologiske, politiske og organisatoriske kvalitetene som måtte til for å lede arbeiderklassen strategisk og taktisk gjennom de talløse klasseslagene. Teorien besto den praktiske lakmustesten med glans. Marxismen-leninismen viste at den fortjente betegnelsen vitenskapelig sosialisme.
Det ble aldri noen revolusjon i Norge, skjønt det var flere tilløp ved slutten av første verdenskrig; tilløp direkte inspirert av det som skjedde i det store nabolandet i øst. Sosialdemokratiet klarte med sosialistisk retorikk å avverge en «revolusjonær katastrofe» for det norske borgerskapet. Motytelsen var at borgerskapet inngikk en rekke kompromisser som kunne holde arbeiderklassen i ro, mens Det kongelige norske Arbeiderparti kunne høste æra. Det som ble kjent som «blandingsøkonomi» og velferdsstat er indirekte resultat av Oktoberrevolusjonen og Sovjetunionens eksempel. Arbeidsfolk i Norge har mye å takke den russiske oktoberrevolusjonen for.
Det er ingen tilfeldighet at demonteringa av den samme velferdsstaten skjøt fart da Sovjetunionen raknet og sto fram som en kapitalistisk stat i utilslørt form.
Perioden med revisjonistisk statskapitalisme som ble innledet etter Stalins død var tvunget til å holde på noen «sosialistiske» ytre former. Det betydde at også mange velferdsordninger var blitt bevart. Det tok brått slutt med Gorbatsjov og Jeltsin og «murens fall» i Øst-Europa. Dette var det endelige signalet til borgerklassen verden over om at «kommunismen var død» og at velferdsordningene de hadde vært tvunget til å innføre i Vest-Europa kunne skrotes.
Kommunistene og arbeiderklassen led et voldsomt tilbakeslag, et slag som vi ennå ikke har kommet over. Men kommunismen er alt annet enn død! Hvorfor skulle ellers borgerskapet fortsette sine hatske angrep mot sosialismen, mot Lenin, Stalin og mot det kommunistiske partiet? Sånne angrep vil vi få se flere av i jubileumsåret, for at arbeiderklassen ikke skal finne tilbake til sin kollektive hukommelse.
Oktober er en evig påminnelse for alle utbytterklasser i hele verden om at de hersker på lånt tid. De er forvaltere av et sjukt og døende samfunnssystem, og de vet det. Derfor tyr de til ethvert middel for å utsette sitt eget og systemets sammenbrudd.
100-årsjubileet for den russiske oktoberrevolusjonen blir behørig markert i dette og neste nummer av bladet. Både Kommunistisk plattform – marxist-leninistene (KPML) og tidsskriftet Revolusjon ser det som vår oppgave å forsvare, forvalte og etter evne omsette lærdommene fra Oktober. I ti år har KPML, som blei stifta i 2007, jobba for å forene de norske marxist-leninistene for å gjenreise et revolusjonært parti av leninistisk type. Tidsskriftet Revolusjon har i 30 år jobba med samme mål for øye.
Oktoberrevolusjonen er mer enn et historisk eksempel. Den er et historisk eksempel som forplikter. Også i dag.
Redaksjonen avsluttet 14. mars 2017.
Lederartikkel i Revolusjon nr. 50