Nyliberalister og fascister er blitt vår tids nye alliansepartnere. Enda mer illevarslende er at jamvel liberalere og sosialdemokratiets ledere velger å ignorere den fascistiske trusselen når de mener det tjener Natos aggressive ambisjoner.

Utenriksminister Børge Brende (H) har omfavnet regjeringa i Ukraina, der en rekke statsråder og høytstående embedsmenn er høyreekstreme fascister eller reinspikka nazister. Det «renoverte» nasjonalsosialistiske Svoboda og Pravy Sektor (Høyre sektor) bekler blant annet postene som visestatsminister og leder av Ukrainas nasjonale sikkerhets- og forsvarsråd.

Både på gata i Kiev og i NRK-programmet Urix den 6. mars erklærte Brende for åpent kamera at denne koalisjonen av liberalister og fascister er «en god og representativ regjering vi kan samarbeide med».

To dager seinere, den 8. mars, gikk svenske nazister amok i Malmø og knivstakk fire mennesker. Ett av ofrene ligger på sykehus med livstruende skader. Minst en av overfallsmennene var nettopp kommet hjem fra inspirasjonsbesøk hos sine ideologiske meningsfeller i Ukraina, Svoboda og Pravy Sektor.

Det kan være nyttig å spole 14 år tilbake i tid. Er det noen som husker oppstyret og indignasjonen i Norge og i EU den gang «Frihetspartiet» til Jörg Haider i Østerrike inngikk i koalisjonsregjering sammen med det østerrikske Folkepartiet? EUs toppolitikere var skjønt enige om at det som hadde skjedd var et brudd med den uskrevne regelen etter 1945 om at samarbeid med ekstreme høyrepartier var uakseptabelt. I mange måneder var de diplomatiske forbindelsene med Østerrike på frysepunktet. Selv Carl I. Hagen stengte døra for Haider.

I tilfellet Ukraina er indignasjon og fordømmelse fra vestlige regjeringer ikke-eksisterende, sjøl om Jörg Haider i motsetning til de ukrainske fascistene ikke omga seg med væpna stormtropper eller dro militsledere inn i parlamentet. Det er tydelig at en terskel er overskredet. Vestens konservative, liberale og liberalistiske partier finner det helt i sin orden å samarbeide åpent og direkte med reindyrka fascister. Blir de spurt, maner de problemstillingen vekk som om fascismen er ikke-eksisterende. Også sosialdemokratiet forholder seg tause om den fascistiske trusselen. Mindre enn tre år etter fascistmassakren på Utøya avstår også Arbeiderpartiet fra å kritisere regjeringa som er innsatt etter det ukrainske statskuppet.

Vesten har lenge hatt som mål å velte regimene i de gjenværende bufferstatene mellom Russland og NATO. Ukraina har i flere år vært prioritet nummer én.

Bare for Ukraina la det amerikanske utenriksdepartementet i 2013 fram følgende budsjettall: $54 millioner til «Et økonomisk støttefond», $7,9 millioner til USAID sine «Globale helseprogrammer», $4,1 millioner til «Internasjonal narkotikakontroll og rettshåndhevelse», $1,9 millioner til «Internasjonal militær utdanning og trening», og $7 millioner til «Utenlandsk militær finansiering». Dette kommer i tillegg til ni millioner dollar som U.S. National Endowment for Democracy (NED) hadde tilgjengelig for sine programmer for Sentral- og Øst-Europa i 2013, der Ukraina har vært førsteprioritet.

I sin kortversjon av budsjettåret 2013 sier amerikansk UD dette om Ukraina på side 91:

«Hjelpen fra USA har til hensikt å fremme utviklingen av et demokratisk, fremgangsrikt og sikkert Ukraina, fullstendig integrert i det Euro-Atlantiske fellesskap […]» (ikke kursiv i originalen). Kilde: New York Times Examiner.

Nå strømmer enda større summer inn fra USA og EU. Milliarder av dollar og euro tilbys kuppregjeringa i Kiev, der den eneste betingelsen er ytterligere økonomisk liberalisering og fri adgang for vestlig kapital. Mens kriseramma EU-land som Hellas eller Kypros tvinges til å demontere infrastruktur og avvikle alt som heter velferdsordninger før EU vurderer å gi lån på stålharde vilkår, skorter det ikke på velviljen i forhold til Ukrainas nye herskere.

Brudd på folkeretten

Det er ingen tvil om at Russland med sin intervensjon på Krim-halvøya har brutt folkeretten, til tross for at flertallet av innbyggerne føler seg som russere og til tross for at intervensjonen i stor grad foregår ved hjelp av ikke-regulære styrker og fjernstyrte lokale enheter. Og selv om Nikita Khrustsjov som ett av sine sprell forærte Krim oblast som «gave» til den ukrainske sovjetrepublikken i 1954.

Det som foregår i Ukraina og på Krim-halvøya, er realpolitikk. Folkerettens fordømmelse av innblanding i andre staters indre anliggender har blitt systematisk krenka i decennier. Først og fremst av USA og de europeiske stormaktene, men også av Russland.

Russland har i likhet med Vesten sin egen imperialistiske agenda når det gjelder nyoppdelinga av det europeiske kontinentet. Forskjellen er at Russland er på defensiven, noe som ikke gjør situasjonen mindre farlig. Nyoppdelinga har pågått vedvarende i sentral- og Øst-Europa siden oppløsninga av Sovjetunionen i 1991. Det hele begynte med det vesttyskeAnschlussav DDR, og siden har de baltiske statene, Polen, Tsjekkia, Slovakia, Bulgaria og andre land blitt innrullert i EU og Natos krigsmaskin. De første innlemmingsforsøkene av Ukraina og Georgia i 2008 slo imidlertid feil. Bare den som er blind på begge øynene kan unngå å se at Russland er på defensiven og at Nato og EU har hatt stor suksess i etableringa av sittNeuropa. Når Nato og EU roper opp om folkerett, er det ikke bare glass som singler. Det drønner av trusler om en ny europeisk storkrig.

Det første og mest eklatante bruddet på folkeretten etter den kalde krigen var det Nato som sto for, med sitt militære angrep på det suverene Jugoslavia i 1999 – et angrep som blant annet resulterte i at det hovedsaklig albanske Kosova (Kosovo) ble skilt ut som egen provins og omgjort til et reint protektorat for Nato. Kosova var for øvrig en – langt på vei formelt – autonom provins i den jugoslaviske republikken Serbia, mens Krim har vært en provins i Ukraina med utstrakt autonomi. Uten sammenligning for øvrig.

Krim har vært slagmark for mange kriger opp gjennom historia, men har de siste to hundre år vært del av Russland/Ukraina. Oblastet er overveiende dominert av en russisk befolkning, som også består av ukrainere og tatarer. Russerne frykter for sitt språk og sine nasjonale rettigheter etter at de ultranasjonalistiske kuppmakerne i Kiev vedtok en lov som gjør ukrainsk til landets eneste offisielle språk, enda nesten halvparten av innbyggerne snakker russisk og de to språkene til nå har vært sidestilt.

Den 16. mars har parlamentet på Krim utlyst en folkeavstemning der innbyggerne blir bedt om å ta stilling til om de vil at Krim skal bli del av Den russiske føderasjonen eller om de vil støtte at Krim bevarer sin status som del av Ukraina. Russland vil med sine militære muskler være garantist for at folkeavstemninga blir gjennomført. Utfallet er nærmest gitt på forhånd. Liberalistene og fascistene som har inntatt ministerpostene i Kiev, fordømmer folkeavstemninga som ulovlig.

Så kan dilettantene diskutere om hva som er mest folkerettsstridig: Det EU- og USA-regisserte og -finansierte palasskuppet i Kiev der institusjonene voktes av væpna fascistiske militser, eller en folkeavstemning på Krim under russisk overoppsyn og med store militære styrker synlig i bakhånd.

Da Nikita Khrushtsjov og hans krets kuppet til seg makta i Sovjetunionen etter å ha «framskyndet» Stalins død, sørget han nesten umiddelbart (i februar 1954) for at Den russiske føderative sovjetrepublikken forærte Krim oblast (fylke) somgavetil Den ukrainske føderative sovjetrepublikken. Nikita Khrushtsjov var fra Ukraina. Både under Sovjetunionens sosialistiske periode og etter at Khrusjtsjov tok fatt på den kapitalistiske restaurasjonsprosessen, virket det helt utenkelig at Samveldet av sosialistiske sovjetrepublikker (SSSR) skulle gå i oppløsning. Sånn sett hadde vedtaket mest symbolsk betydning.

Helt fram til 1991, da Russland og Ukraina delte den daværende Svartehavsflåten mellom seg og Russland ble sikret retten til å beholde sin marinebase i Sevastopol. I 2010 ble avtalen om å forlenge leasingperioden fram til 2042 vedtatt i både den russiske statsdumaen og den ukrainske nasjonalforsamlinga, Verkhovna Rada. Sovjetiske atomvåpen utplassert i Ukraina gjorde landet til verdens tredje atommakt etter uavhengigheten. Disse våpnene ble – heldigvis, sett i lys av hva som nå skjer i landet (partiet Svoboda ønsker å gjøre Ukraina til atommakt) – tilbakeført til Russland.

Mens den kalde krigen ennå varte, ble folkeretten til en viss grad respektert i Europa, i den forstand at de to supermaktene hadde en gjensidig overenskomst om at de ikke åpenlyst intervenerte inne på motpartens revir og dermed forrykket maktbalansen.

Ingen trodde at det ville være grunn til å ønske seg tilbake til denne kaldkrigsperioden. Men kald krig er klart å foretrekke framfor varm ditto. Det kan virke som om Natos stadig mer provokatoriske aggresjon østover har til hensikt å framprovosere et russisk motsvar, og dermed en ny storkrig i Europa. Det er de europeiske folkenes ansvar og oppgave å bekjempe krigshisserne i øst som i vest, og i særdeleshet de politiske makthaverne i eget land.

I Norge har vi en regjering og en «opposisjon» som godtar brudd på folkeretten hvis det er i samsvar med Natos ekspansive strategi, og som velger å mane bort den fascistiske trusselen såfremt fascistiske (eller jihadistiske) stormtropper ses på som nyttige for å virkeliggjøre Vestens imperialistiske ambisjoner. Det lover ikke godt.

Originalartikkelen på nyemeninger.no publisert 14. mars 2014.
Jan R. Steinholt er redaktør av Revolusjon.

Likte du det du leste? Sett inn en slant på konto 9235 32 26489 
Vipps noen kroner til #114366 eller bruk Donér-knappen nedenfor.

Tusen takk for bidraget!

Revolusjon er organ for Kommunistisk plattform, KPML