Nyliberalister og fascister er blitt vår tids nye alliansepartnere. Enda mer illevarslende er at jamvel liberalere og sosialdemokratiets ledere velger å ignorere den fascistiske trusselen når de mener det tjener Natos aggressive ambisjoner.

Utenriksminister Børge Brende (H) har omfavnet regjeringa i Ukraina, der en rekke statsråder og høytstående embedsmenn er høyreekstreme fascister eller reinspikka nazister. Det «renoverte» nasjonalsosialistiske Svoboda og Pravy Sektor (Høyre sektor) bekler blant annet postene som visestatsminister og leder av Ukrainas nasjonale sikkerhets- og forsvarsråd.

Både på gata i Kiev og i NRK-programmet Urix den 6. mars erklærte Brende for åpent kamera at denne koalisjonen av liberalister og fascister er «en god og representativ regjering vi kan samarbeide med».

To dager seinere, den 8. mars, gikk svenske nazister amok i Malmø og knivstakk fire mennesker. Ett av ofrene ligger på sykehus med livstruende skader. Minst en av overfallsmennene var nettopp kommet hjem fra inspirasjonsbesøk hos sine ideologiske meningsfeller i Ukraina, Svoboda og Pravy Sektor.

Det kan være nyttig å spole 14 år tilbake i tid. Er det noen som husker oppstyret og indignasjonen i Norge og i EU den gang «Frihetspartiet» til Jörg Haider i Østerrike inngikk i koalisjonsregjering sammen med det østerrikske Folkepartiet? EUs toppolitikere var skjønt enige om at det som hadde skjedd var et brudd med den uskrevne regelen etter 1945 om at samarbeid med ekstreme høyrepartier var uakseptabelt. I mange måneder var de diplomatiske forbindelsene med Østerrike på frysepunktet. Selv Carl I. Hagen stengte døra for Haider.

I tilfellet Ukraina er indignasjon og fordømmelse fra vestlige regjeringer ikke-eksisterende, sjøl om Jörg Haider i motsetning til de ukrainske fascistene ikke omga seg med væpna stormtropper eller dro militsledere inn i parlamentet. Det er tydelig at en terskel er overskredet. Vestens konservative, liberale og liberalistiske partier finner det helt i sin orden å samarbeide åpent og direkte med reindyrka fascister. Blir de spurt, maner de problemstillingen vekk som om fascismen er ikke-eksisterende. Også sosialdemokratiet forholder seg tause om den fascistiske trusselen. Mindre enn tre år etter fascistmassakren på Utøya avstår også Arbeiderpartiet fra å kritisere regjeringa som er innsatt etter det ukrainske statskuppet.

Vesten har lenge hatt som mål å velte regimene i de gjenværende bufferstatene mellom Russland og NATO. Ukraina har i flere år vært prioritet nummer én.

Bare for Ukraina la det amerikanske utenriksdepartementet i 2013 fram følgende budsjettall: $54 millioner til «Et økonomisk støttefond», $7,9 millioner til USAID sine «Globale helseprogrammer», $4,1 millioner til «Internasjonal narkotikakontroll og rettshåndhevelse», $1,9 millioner til «Internasjonal militær utdanning og trening», og $7 millioner til «Utenlandsk militær finansiering». Dette kommer i tillegg til ni millioner dollar som U.S. National Endowment for Democracy (NED) hadde tilgjengelig for sine programmer for Sentral- og Øst-Europa i 2013, der Ukraina har vært førsteprioritet.

I sin kortversjon av budsjettåret 2013 sier amerikansk UD dette om Ukraina på side 91:

«Hjelpen fra USA har til hensikt å fremme utviklingen av et demokratisk, fremgangsrikt og sikkert Ukraina, fullstendig integrert i det Euro-Atlantiske fellesskap […]» (ikke kursiv i originalen). Kilde: New York Times Examiner.

Nå strømmer enda større summer inn fra USA og EU. Milliarder av dollar og euro tilbys kuppregjeringa i Kiev, der den eneste betingelsen er ytterligere økonomisk liberalisering og fri adgang for vestlig kapital. Mens kriseramma EU-land som Hellas eller Kypros tvinges til å demontere infrastruktur og avvikle alt som heter velferdsordninger før EU vurderer å gi lån på stålharde vilkår, skorter det ikke på velviljen i forhold til Ukrainas nye herskere.

Brudd på folkeretten

Det er ingen tvil om at Russland med sin intervensjon på Krim-halvøya har brutt folkeretten, til tross for at flertallet av innbyggerne føler seg som russere og til tross for at intervensjonen i stor grad foregår ved hjelp av ikke-regulære styrker og fjernstyrte lokale enheter. Og selv om Nikita Khrustsjov som ett av sine sprell forærte Krim oblast som «gave» til den ukrainske sovjetrepublikken i 1954.

Det som foregår i Ukraina og på Krim-halvøya, er realpolitikk. Folkerettens fordømmelse av innblanding i andre staters indre anliggender har blitt systematisk krenka i decennier. Først og fremst av USA og de europeiske stormaktene, men også av Russland.

Russland har i likhet med Vesten sin egen imperialistiske agenda når det gjelder nyoppdelinga av det europeiske kontinentet. Forskjellen er at Russland er på defensiven, noe som ikke gjør situasjonen mindre farlig. Nyoppdelinga har pågått vedvarende i sentral- og Øst-Europa siden oppløsninga av Sovjetunionen i 1991. Det hele begynte med det vesttyskeAnschlussav DDR, og siden har de baltiske statene, Polen, Tsjekkia, Slovakia, Bulgaria og andre land blitt innrullert i EU og Natos krigsmaskin. De første innlemmingsforsøkene av Ukraina og Georgia i 2008 slo imidlertid feil. Bare den som er blind på begge øynene kan unngå å se at Russland er på defensiven og at Nato og EU har hatt stor suksess i etableringa av sittNeuropa. Når Nato og EU roper opp om folkerett, er det ikke bare glass som singler. Det drønner av trusler om en ny europeisk storkrig.

Det første og mest eklatante bruddet på folkeretten etter den kalde krigen var det Nato som sto for, med sitt militære angrep på det suverene Jugoslavia i 1999 – et angrep som blant annet resulterte i at det hovedsaklig albanske Kosova (Kosovo) ble skilt ut som egen provins og omgjort til et reint protektorat for Nato. Kosova var for øvrig en – langt på vei formelt – autonom provins i den jugoslaviske republikken Serbia, mens Krim har vært en provins i Ukraina med utstrakt autonomi. Uten sammenligning for øvrig.

Krim har vært slagmark for mange kriger opp gjennom historia, men har de siste to hundre år vært del av Russland/Ukraina. Oblastet er overveiende dominert av en russisk befolkning, som også består av ukrainere og tatarer. Russerne frykter for sitt språk og sine nasjonale rettigheter etter at de ultranasjonalistiske kuppmakerne i Kiev vedtok en lov som gjør ukrainsk til landets eneste offisielle språk, enda nesten halvparten av innbyggerne snakker russisk og de to språkene til nå har vært sidestilt.

Den 16. mars har parlamentet på Krim utlyst en folkeavstemning der innbyggerne blir bedt om å ta stilling til om de vil at Krim skal bli del av Den russiske føderasjonen eller om de vil støtte at Krim bevarer sin status som del av Ukraina. Russland vil med sine militære muskler være garantist for at folkeavstemninga blir gjennomført. Utfallet er nærmest gitt på forhånd. Liberalistene og fascistene som har inntatt ministerpostene i Kiev, fordømmer folkeavstemninga som ulovlig.

Så kan dilettantene diskutere om hva som er mest folkerettsstridig: Det EU- og USA-regisserte og -finansierte palasskuppet i Kiev der institusjonene voktes av væpna fascistiske militser, eller en folkeavstemning på Krim under russisk overoppsyn og med store militære styrker synlig i bakhånd.

Da Nikita Khrushtsjov og hans krets kuppet til seg makta i Sovjetunionen etter å ha «framskyndet» Stalins død, sørget han nesten umiddelbart (i februar 1954) for at Den russiske føderative sovjetrepublikken forærte Krim oblast (fylke) somgavetil Den ukrainske føderative sovjetrepublikken. Nikita Khrushtsjov var fra Ukraina. Både under Sovjetunionens sosialistiske periode og etter at Khrusjtsjov tok fatt på den kapitalistiske restaurasjonsprosessen, virket det helt utenkelig at Samveldet av sosialistiske sovjetrepublikker (SSSR) skulle gå i oppløsning. Sånn sett hadde vedtaket mest symbolsk betydning.

Helt fram til 1991, da Russland og Ukraina delte den daværende Svartehavsflåten mellom seg og Russland ble sikret retten til å beholde sin marinebase i Sevastopol. I 2010 ble avtalen om å forlenge leasingperioden fram til 2042 vedtatt i både den russiske statsdumaen og den ukrainske nasjonalforsamlinga, Verkhovna Rada. Sovjetiske atomvåpen utplassert i Ukraina gjorde landet til verdens tredje atommakt etter uavhengigheten. Disse våpnene ble – heldigvis, sett i lys av hva som nå skjer i landet (partiet Svoboda ønsker å gjøre Ukraina til atommakt) – tilbakeført til Russland.

Mens den kalde krigen ennå varte, ble folkeretten til en viss grad respektert i Europa, i den forstand at de to supermaktene hadde en gjensidig overenskomst om at de ikke åpenlyst intervenerte inne på motpartens revir og dermed forrykket maktbalansen.

Ingen trodde at det ville være grunn til å ønske seg tilbake til denne kaldkrigsperioden. Men kald krig er klart å foretrekke framfor varm ditto. Det kan virke som om Natos stadig mer provokatoriske aggresjon østover har til hensikt å framprovosere et russisk motsvar, og dermed en ny storkrig i Europa. Det er de europeiske folkenes ansvar og oppgave å bekjempe krigshisserne i øst som i vest, og i særdeleshet de politiske makthaverne i eget land.

I Norge har vi en regjering og en «opposisjon» som godtar brudd på folkeretten hvis det er i samsvar med Natos ekspansive strategi, og som velger å mane bort den fascistiske trusselen såfremt fascistiske (eller jihadistiske) stormtropper ses på som nyttige for å virkeliggjøre Vestens imperialistiske ambisjoner. Det lover ikke godt.

Originalartikkelen på nyemeninger.no publisert 14. mars 2014.
Jan R. Steinholt er redaktør av Revolusjon.

tidsskriftet mcashVar denne artikkelen nyttig? Sett inn en slant på konto 9235 32 26489 eller bruk Donér-knappen. Du kan også scanne koden ved siden av og bruke mCASH.

Tusen takk for bidraget!

Revolusjon er organ for Kommunistisk plattform, KPML

Hvert eneste år samles 100.000 mennesker i Berlin for å minnes den tyske revolusjonen og de feige mordene på revolusjonslederne Karl Liebknecht og Rosa Luxemburg den 15. januar 1919.  

Politiprovokasjoner og reaksjonære angrep har ikke klart å forhindre de årlige manifestasjonene, som ikke bare minnes historia, men også reiser kampparoler mot dagens reaksjonære tyske regjering, dens imperialistiske krigspolitikk og dens vern om nazipartier som NPD. Årets mønstring finner sted søndag den 14. januar.

I oktober 1952 holdt Sovjetunionens kommunistiske parti (SUKP) sin 19. kongress, den første etter 2. verdenskrig, og det var på mange måter en seierskongress. Siden forrige partikongress hadde Sovjetunionen slått de nazistiske inntrengerne tilbake og tilføyd dem et knusende nederlag, sjøl om prisen hadde vært svimlende høy. Store deler av landet var blitt lagt i grus, og over 20 millioner menneskeliv var gått tapt. Likevel var det gjort store framganger i gjenreisinga etter krigen. Sovjetunionen kom raskere på beina igjen enn andre krigsherja land der ødeleggelsene hadde vært mindre.

Stalin og Malenkov.Men det var også mørke skyer på horisonten. Mer enn en tredel av beretninga til kongressen - som blei foredratt av Malenkov - var vidd til å ta opp alvorlige misforhold på flere områder, særlig innafor partiet, og tok opp spørsmålet om hvordan disse forholda skulle bekjempes. Beretninga påpekte vanstyre, sløsing og forsømmelser innen industrien, der ledende funksjonærer egenmektig ignorerte partiets og statens lover. I kollektivbrukene herjet byråkratene og misbrukte blant annet sin stilling til å tilegne seg kollektivets jord. Men det alvorligste var nok situasjonen i partiorganisasjonene.

Arbeidsretten har enstemmig frifunnet NHO og Nor Lines for tariffbrudd og streikebryteri ved Skattøra i Tromsø.

Dom med klassestempel.Bakgrunnen er at Nor Lines den 7. mars 2014 brukte egne ansatte i stedet for havnearbeidere fra laste- og lossekontoret til lossing av skipet Nordjarl på Skattøra-terminalen, som ligger utenfor Tromsø Havn.

Havnearbeiderne ved Tromsø losse- og lastekontor har siden desember 2013 vært ute i lovlig sympatistreik med sine fagforeningskamerater i Risavika. Det har pågått omfattende streikebryteri også ved den kommunale kaia i Tromsø, Prostneset, der blant annet Hurtigruta legger til.

I 2015 er det hundre år siden 8. mars ble markert for første gang i Norge.

«Arbeiderklassens kvinner må komme ut av definisjonsgrepet til borgerkvinnene.»

jagtvej69_1910
Kongressen fant sted i Arbejdernes Forsamlingsbygning i Jagtvej 69. Den historiske bygningen ble revet for tre år siden,  etter hard kamp for å bevare ungdomshuset Ungeren.
Full frigjøring av kvinnene under kapitalismen er en umulighet, nå som i 1910.
 
Den tyske kommunisten Clara Zetkin la fram forslag om innstiftelse av kvinnenes kampdag for sosialismen på den andre internasjonale sosialdemokratiske kvinnekongressen i København i 1910. 130 kvinner fra 16 land deltok.
I Norge startet feiringa av dagen i 1915.

Tvil om bevis. Stadig flere spørsmålstegn blir nå satt ved den «nye» offisielle russiske versjonen av Katyn-massakren. Dokumentene som ble lagt fram som bevis av Boris Jeltsin i 1992, og som skulle bekrefte at det var NKVD og ikke Gestapo som sto for drapet på mer enn 20.000 polske offiserer og andre i Katyn, har vist seg å være forfalskninger.

Den 19. mai blei det gjort vedtak om at Oslo losse- og lastekontor (OLLK) skal legges ned. De to styrerepresentantene fra Oslo Bryggearbeiderforening stemte imot. De mener at vedtaket strider mot avtaleverket, blant annet fordi det ikke er gjennomført forutgående drøftingsmøte.

Parat/YS vil ha en gjennomgang og regelendringer for å bekjempe streikebryteri i framtida. Bakgrunnen er rimeligvis det omfattende streikebryteriet som pågikk under Norwegian-konflikten. Intensjonen er god, men virkemidlene som blir foreslått, er kortsynte og prega av illusjoner om kapitalen og dens stat.

– Vi mangler verktøyene for å motarbeide streikebryteri, sier Vegard Einan, nestleder i Parat. - See more at: http://www.klassekampen.no/article/20150311/ARTICLE/150319969#sthash.uhjhzzfz.dpuf

Alexandra Kollontai«De borgerlige partienes diktatur, eller kampen for proletariatets diktatur – sånn sto spørsmålet som Den andre sovjetkongressen av arbeider- og soldatdelegerte som møttes i Petrograd den 25. oktober (gammel tidsregning) måtte ta stilling til», skriver Alexandra Kollontai i denne artikkelen fra desember 1917, straks etter Oktoberrevolusjonen.

Alexandra Kollontai var en framstående aktivist for kvinnefrigjøring.  Hun ble i 1917 Folkekommissær (minister) for sosiale spørsmål og siden sovjetisk diplomat. Hun hadde tette bånd til Norge og norske kommunister, og var ambassadør til Norge 1924–1930.

En storartet og lenge ventet begivenhet som vi marxister alltid har ment var uunngåelig, men som vi ikke desto mindre anså mer som en drøm eller et ideal for framtida enn som en forestående realitet, har endelig funnet sted. [Oktoberrevolusjonen]

Den russiske proletariatet, støtta av væpna soldater – også de er sønner av arbeidere eller bønder – har grepet statsmakta. For første gang i menneskehetens historie blir en stat ikke styrt av representantene for kapitalismen, av borgerskapet, men av det kjempende proletariatets fortropp – venstrefløyen av det russiske sosialdemokrati, bolsjevikene. *

revo2 88Få uker etter at Det norske Arbeiderparti (DnA) hadde feira sitt 100-årsjubileum med mye stinkende sjølros og kvalmende hyllest fra det norske borgerskapet, gikk det hull på en byll som stinka enda verre: Det kom fram nye opplysninger om partiets overvåking og forfølgelse av kommunister i 40- og 50-åra.

ImageKampen om papirfabrikken Union i Skien var en dominerende sak i fjor høst, også under valgkampen blei den brukt som et eksempel på at «vi» trenger en «rødgrønn» regjering.

nissen et livistridAdam Egede-Nissen og den russiske revolusjon

Sympatien for bolsjevikrevolusjonen i Russland og Lenin sine teoriar var sterk i heile Europa, også i Norge. Denne skildringa frå Stavanger gjev eit levande innblikk i stemninga som rådde fleire stader i landet i desse turbulente åra.

Det er i helseforetakene i Spekter-sektoren det ligger muligheter for at årets oppgjør likevel skal bli et likelønnsoppgjør. Også bussjåførene kan komme til å gå ut i konflikt, skriver Kommunistisk plattform.
Det kan fortsatt bli streik i bussektoren. Foto: Rkpmlno mai 2010Lønnsoppgjøret er i store deler av den tradisjonelle private sektor nå ferdig. De sentrale oppgjørene ble ikke uventa ei ussel krone og ei femtiøring i en lavlønnspott. Dermed var alt snakk om likelønn og kvinnelønn, som det skulle gjøres innsats for, avblåst og oppgjøret ble som «vanlig» et svik fra fagbyråkratene i toppen av Fellesforbundet, som ofte omtales som frontfaget.

De fagorganiserte hos Bekken & Strøm har ført en seig og tålmodig kamp. To måneder i streik har gitt resultater: Den 27. januar ble tariffavtale undertegnet.

Frykten for de varsla sympatiaksjonene fra bl.a. Transport fikk daglig leder og medier Sven Strøm til å snu i sin «prinsipielle motstand» mot tariffavtale. De 18 organiserte medlemmene i Handel og Kontor og Fellesforbundet kan dermed endelig innkassere seieren.

Dokumentasjon

Forord fra Revolusjon: Vi presenterer her et lite kjent dokument fra perioden med polemikk mot sovjetrevisjonismen, brakt fram i lyset av All-Unionens kommunistiske parti (bolsjevikene) og gjengitt i det indiske tidsskriftet Revolutionary Democracy (april 2006). APA og KKP mer enn antyder at krustsjovistene tok livet av Stalin, og at Beria spilte en vesentlig rolle i revisjonistenes og imperialistenes skitne spill.

APA og KKPs framtidsbeskrivelse, som i 1964 kunne virke som "utenkelig", framtrer i 2006 som en ganske presis historisk fasit: «… den revisjonistiske provokasjonslinja til krustjovistene [vil]  føre til total ødeleggelse av SUKP og av Sovjetunionen. Dette vil i sin tur føre til at sovjetrepublikkene vil bli omdanna til kolonier og protektorater for den vestlige imperialismen.» 


Tid for å reise mistillitsforslag mot en LO-ledelse som er ute av stand til å føre kamp for sine medlemmer?

Markering foran Oslo havn KF i juni 2015. © JRSMarkering foran Oslo havn KF i juni 2015.

Havnearbeiderkonlikten er i ferd med å gå over i historia som Norges lengste arbeidskonflikt, lengre enn kampen ved Folldal Gruber som varte fra 1929 til 1931.

Spørsmålet som antakelig ingen tør stille på LO-kongressen i mai, er om den sittende ledelsen fortjener tillit. For ikke å snakke om fornyet tillit.

lo200gerd kristiansen foto tom isaksen 200pxGerd Kristiansen.
Foto: LO / Tom Isaksen
Mye kan sies om LOs ledelse de siste hundre åra, men ingen har som den nåværende LO-toppen unnlatt å følge opp vedtak fra kongress og representantskap.