De siste åra har det vært flere eksempler på regelrette lønnsnedslag i enkeltbedrifter og bransjer, for eksempel innenfor SAS-konsernet. Men dette har vært særtilfeller for bedrifter i mer eller mindre akutt krise, der fagforeninger «frivillig» har latt seg true til dette. Det som nå skjer, er en allmenn nedgang i reallønna.

Reallønna (eller kjøpekrafta) er det som er igjen etter at økte priser, skatter og avgifter har spist opp tillegget. Det hjelper lite med tre prosent i tillegg hvis priser og skatter øker med fem prosent.

I august ble det klart at prisene er i ferd med å løpe fra lønna. Som vi skreiv på denne plass i forrige utgave av bladet ville reallønnsnedgang bli en uunngåelig følge av nulloppgjøret mellom Fellesforbundet og Norsk Industri. Sjøl om det har vært forbundsvise forhandlinger på mange overenskomster, legger frontfaget føringer for hele oppgjøret, spesielt i privat sektor. Mange av de forbundsvise forhandlingene i etterkant av frontfagoppgjøret dreier seg i praksis om å øke minstelønnssatsene på egne overenskomster. Det er viktig nok, men omfatter vanligvis relativt få medlemmer. Dermed sprenger de sjelden rammene i vesentlig grad. 

LO og NHO la en prisvekst på 2,4 prosent i 2016 til grunn. Det skulle da tilsi 2,4 prosent tillegg for å unngå lønnsnedgang. Dette var da også ramma for årslønnsvekst som Fellesforbundet og Norsk Industri  ble enige om, og som LO-leder Gerd Kristansen og NHO-sjefen kalte «bærekraftsalternativet». Tillegget ble tryllet bort i forhandlingene ved å trekke fra overhenget (1,1 prosent), beregna tarifftillegg (0,3 pst.) og forventa lønnsglidning (1,0 pst). Dermed var de 2,4 prosentene redusert til null og kjøpekrafta likevel «ivaretatt». 

«Vi er fornøyde. Kjøpekrafta er sikret.»
Jørn Eggum, forbundsleder i Fellesforbundet, etter enigheten i frontfagoppgjøret 3. april 2016.

Med en galopperende prisvekst på 4,4 prosent fra juni til juli, kommer LO ikke unna at forutsetninga fra LOs representantskap den 23. februar om at «vårt hovedkrav til lønn er å sikre medlemmenes kjøpekraft», er brutt. At kravet om rettferdige, kollektive pensjonsordninger også blei forhandla bort, skal vi la ligge her.

LOs 2. nestleder Hans Christian Gabrielsen og Stein Reegård spiller overrasket over den sterke prisveksten. Men Statistisk Sentralbyrå advarte mot reallønnsfall allerede før jul i 2015, noe LO-økonom Reegård ganske sikkert fikk med seg.

Prisveksten som tømmer lommeboka til arbeidsfolk henger ironisk nok sammen med de voldsomme ekstraprofittene til eksportindustrien. Det er den svake kronekursen som bidrar til begge deler. Halvert oljepris har svekket krona med 15–20 % mot euro og dollar, men Fellesforbundet og Industri Energi ville la industriherrenes ekstraprofitter i fred for å styrke konkurranseevnen. 

Beregningsgrunnlaget for både lønnsvekst og prisvekst kan diskuteres. Men dette er første gang siden 1989 at lønna reint statistisk går ned.

Klubber og foreninger som ikke har avslutta sine lokale forhandlinger, må stille solide krav og være villige til å slåss for dem hvis de vil redde kjøpekrafta. 

I forkant av mellomoppgjøret og LO-kongressen i 2017 må grunnplanet stille krav om solide tillegg for å ta igjen det tapte, samtidig som det blir tatt et oppgjør med den nye klassesamarbeidspakka som går under navnet «bærekraftsalternativet». Navnet betyr ikke annet enn at det er et godt alternativ for de rike, og at det er vi som skal bære dem på ryggen.

Faglig kommentar, Revolusjon nr. 49.