Knus nazismen!

Norske myndigheter vrir seg unna å forby organisert rasistisk virksomhet, til tross for at Norge har inkorporert FNs rasediskrimineringskonvensjon (RDK) i norsk lov.

Kravet må være at RDK skal ha forrang og at konvensjonen skal være rettslig bindende i sin helhet, ikke bare delvis. 

Birkalands tingsrett har nedlagt forbud mot Den nordiske motstandsbevegelsen (NMR) i Finland etter flere drap og voldshandlinger. Retten slo fast at naziorganisasjonen sprer hatretorikk og både godkjenner og oppfordrer til vold. 

De organiserte nazistene i NMR/Nordfront har sin hovedbase i Sverige, men er også aktive i nabolanda. Denne banden av kriminelle har marsjert i flere norske byer med politiet som passive tilskuere, sist i Kristiansand i sommer.

I alle fall siden 1945 har hele verden visst at grov kriminalitet og vold er innebygd del av fascistiske organisasjoners karakter. De borgerlige liberalerne og den borgerlige justis har valgt å «glemme» denne universelle lærdommen. Helt til nå. I hvert fall i Finland.

Den finske domstolen viser til sterke samfunnsmessige behov og allmennhetens beste som begrunnelse for forbudet, etter å ha vist at organisasjonen sprer hatretorikk og både godkjenner og oppfordrer til vold. Det var en enkel oppgave, ettersom NMR ikke legger skjul på at de er nazister og hyllet en av sine drapsmenn for hans «lojalitet» til organisasjonen.

Norge vrir seg unna sine forpliktelser etter RDK

Det burde være opplagt at Norge, et land som har opplevd 22. juli-massakren, iverksetter og håndhever et tilsvarende forbud. Men her stritter liberalere, «venstresida» og jurister imot. 

Anine Kierulf, fagdirektør ved Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter (NIM) sier til NRK at hun stiller seg tvilende til om det hadde vært mulig for en norsk domstol å komme til samme kjennelse som Birkalands tingsrett. Kierulf sier det er problematisk å forby organisasjoner på grunn av meninger, og at «oppfordringer til vold må forfølges etter at de er ytret».

Ytringer og meninger kan være så mangt, noe enhver jurist burde vite. Det er vesentlig forskjell på rasistiske ytringer fra et enkeltindivid og systematisk rasistisk og fascistisk propaganda i organiserte former. Den nazistiske og fascistiske ideologien skiller seg fra andre «meningsytringer» ved at den i sin natur og i organiserte former argumenterer for, oppfordrer til og utøver kriminell voldsbruk og terror. 

Kierulf nøyer seg imidlertid med å konstatere at det er «problematisk» for en norsk domstol å komme til samme kjennelse som tingretten i Finland. Hun nevner ikke hovedårsaken; det faktum at Norge vrir seg unna sine forpliktelser etter FNs rasediskrimineringskonvensjon (RDK).

NIM er et såkalt uavhengig offentlig organ, og har som lovfestet oppgave blant annet å rådgi og informere om menneskerettighetene. Kierulf burde kanskje finne seg en annen jobb hvis hun ikke er i stand til å gi bedre råd om menneskerettighetene.

Etter gjentatt kritikk fra FN-komiteen som overvåker at statene som har ratifisert konvensjonen – deriblant Norge – følger den opp, har Norge innarbeidet deler av konvensjonen i Lov om forbud mot diskriminering på grunn av etnisitet, religion mv. (diskrimineringsloven).

19. april 2005 vedtok Odelstinget at «De forente nasjoners internasjonale konvensjon 21. desember 1965 om avskaffelse av alle former for rasediskriminering skal gjelde som norsk lov. Konvensjonen kunngjøres i Norsk Lovtidend på ett originalspråk og i norsk oversettelse.» [Les lovteksten her]

Stortinget understreka at inkorporering av rasediskrimineringskonvensjonen er i tråd med anbefalinger fra FNs rasediskrimineringskomité (CERD) og Den europeiske kommisjonen mot rasisme og intoleranse (ECRI).

Stortinget har inkorporert konvensjonen mot rasediskriminering i loven, men unnlater likevel å implementere konvensjonens pålegg om forbud mot rasistiske organisasjoner.

Så bra! Da gjelder altså forbudet av rasistiske organisasjoner som norsk lov? Nei. Stortinget inkorporerte konvensjonen, for deretter å fortolke vekk deler av den. 

Departementet la nemlig til grunn at forslaget til en ny straffebestemmelse for diskriminering begått av flere i fellesskap «vil være tilstrekkelig til å oppfylle kravene i RDK artikkel 4 bokstav b.»

Under forarbeidene i Kommunalkomiteen viste komiteens flertall, «medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, til viktigheten av å følge opp internasjonale konvensjoner som Norge har ratifisert». Men, heter det videre, «Flertallet vil presisere at forslaget om straff for diskriminering i fellesskap med andre ikke er et forbud mot rasistiske organisasjoner. Det er viktig å styrke vernet mot diskriminering i organiserte former, uten at dette går på bekostning av organisasjonsfriheten. Flertallet vil fremheve at dette er formålet med denne bestemmelsen». (Mine uthevelser. EH)

NMR og Nordfront kan med en slik lovforståelse i ryggen fortsette å operere og bygge opp sin organiserte rasistiske terrorvirksomhet. Etter konvensjonens Artikkel 4 a skal også «enhver form for støtte, herunder økonomisk støtte, til raseaktivister» være en straffbar handling. Med Stortingets forbehold om at det er lovlig med rasistiske organisasjoner så lenge de ikke praktiserer rasisme (!), vil hvilken som helst oppegående advokat insistere på at det må være fullt lovlig å drive aktiv støtte til og finansiering av organisasjoner av denne typen.

RDK vektlegger den farligste formen for rasisme: den organiserte. Vi gjengir dens Artikkel 4 og punktene a og b i sin helhet.

Artikkel 4

Konvensjonspartene fordømmer all propaganda og alle organisasjoner som er bygd på idéer eller teorier om at én rase eller én gruppe av personer av én bestemt hudfarge eller én bestemt etnisk opprinnelse er andre overlegen, eller som søker å rettferdiggjøre eller fremme rasehat og diskriminering i enhver form, og de påtar seg å ta øyeblikkelige og positive forholdsregler med sikte på å utrydde all tilskyndelse til slik diskriminering eller handlinger som innebærer slik diskriminering. Med sikte på dette og under tilbørlig hensyntagen til de prinsipper som er kommet til uttrykk i Menneskerettighetserklæringen og de rettigheter som er uttrykkelig oppregnet i artikkel 5 i denne konvensjon, skal konvensjonspartene blant annet 

a) erklære som straffbar handling all spredning av idéer om raseoverlegenhet eller rasehat, all tilskyndelse til rasediskriminering, alle voldshandlinger eller tilskyndelse til slike handlinger mot en rase eller gruppe av personer av annen hudfarge eller etnisk opprinnelse, og også enhver form for støtte, herunder økonomisk støtte, til raseaktivister;

b) erklære ulovlig og forby organisasjoner og organisert og annen propagandavirksomhet som fremmer og tilskynder til rasediskriminering og erklære som straffbar handling deltakelse i slik virksomhet eller slike organisasjoner;*

Legg merke til at konvensjonen ikke fremholder dette som valgfrie maksimumstiltak. Dette er tiltak som konvensjonspartene «blant annet» skal iverksette.

RDK må ha forrang

Et reelt forbud mot rasistiske organisasjoner i Norge som er i tråd med RDK forutsetter følgelig ett av to:

Enten at RDK 4 b tas ordrett inn i den norske lovteksten, eller at Høyesterett slår fast at ordlyden i den norske Diskrimineringsloven må vike for ordlyden i RDK i tilfelle konflikt.

Slik det er i dag, sier loven at teksten i RDK gjelder som norsk lov, samtidig som Stortingsflertallet ved utforming av lovteksten har presisert at loven ikke innebærer et forbud mot rasistiske organisasjoner – dvs. at Stortinget som lovgivende organ i praksis setter RDK Art. 4 a og b til side.

Dette er for det første juridisk sjølmotsigende og derfor uholdbart. Viktigere er at det er demokratisk uholdbart. Forbud mot organisert nazisme og rasisme er et sjølsagt demokratisk krav, det er faktisk en forutsetning for at demokratiet skal være reellt for alle grupper og politiske strømninger som er trua av nazistene. Det vil i realiteten si alle, unntatt rasister og nazister.

Et lovforbud i seg sjøl tar ikke rotta på nazismen. Det er det bare kampen til arbeiderklassen, fagbevegelsen og alle andre demokratiske krefter som kan gjøre. En lovbestemmelse vil alltid inneholde smutthull. Like fullt er et lovforbud som er minst like krystallklart formulert som i RDK et viktig våpen i kampen, og det vil bidra til bevisstgjøring om at nazisme er voldskriminalitet i ideologisk forkledning.

Derfor er det riktig og viktig å reise kravet om at Norge implementerer RDK fullt ut og «erklærer ulovlig og forbyr organisasjoner og organisert og annen propagandavirksomhet som fremmer og tilskynder til rasediskriminering og erklære som straffbar handling deltakelse i slik virksomhet eller slike organisasjoner».

Sluttmerknad

Så seint som i september 2015 gjentar Komiteen i sine avsluttende bemerkninger til Norges kombinerte periodiske rapport (pdf) blant annet følgende:

«20. Komiteen minner om dens generelle anbefaling nr. 1 (1972) vedrørende konvensjonspartenes forpliktelser og om komiteens generelle anbefalinger nr. 7, nr. 15 og nr. 35, som erklærer at bestemmelsene i konvensjonens artikkel 4 er både forebyggende og obligatoriske. Komiteen anbefaler med bakgrunn i dette at konvensjonsparten vedtar konkret lovgivning for å gjennomføre alle aspekter som kommer inn under konvensjonens artikkel 4, herunder bestemmelser om at organisasjoner som fremmer og oppmuntrer til rasediskriminering bør erklæres for ulovlig og forbys

Komiteen er også «betenkt over at konvensjonen [dvs. RDK – red.] i motsetning til andre menneskerettighetstraktater ikke er blitt tatt inn i menneskerettsloven av 1999 som går foran alminnelig nasjonal lovgivning (art. 2)».

Legg til kommentar


Sikkerhetskode
Vis ny kode