Fra FOR sitt landsmøte i mai 2025. Foto: Zeynab
En rask gjennomlesing viser at partiet FOR kan være bekjent av sitt første program, særlig sett i lys av turbulensen og tilløp til kaos i perioden før og oppunder landsmøtet.
«Fred og Rettferdighet (FOR) vil være en samlende folkebevegelse for velferd og demokrati, mot krisepolitikk, krig og fascisme.»
Sånn lyder innledninga til programmet FOR vedtok på sitt første landsmøte i mai 2025.
Programmets prinsipielle del («Vår visjon») fortsetter med å forsvare ytringsfriheten og andre demokratiske retttigheter. Det blir pekt på at streikeretten i mange tilfeller er fiktiv, og at EU-direktiver brukes mot faglige rettigheter. Om demokratiet heter det videre: «Det norske demokratiet får gradvis mer autoritære trekk med utvida fullmakter til myndighetene. De etablerte mediene blir mer og mer monopoliserte og følger usynlige retningslinjer fra de politiske makthaverne. Kritiske motstemmer slipper ikke til i utenrikspolitiske spørsmål. De som våger å ytre seg mot NATO og EU, blir mistenkeliggjort.»
Det siste er empirisk bevist gjennom den voldsomme hetskampanjen som FOR og representanter for partiet er blitt utsatt for våren 2025.
FOR er uttalt motstander av «forsvarsforliket» alle stortingspartiene har fylket seg bak. Det blir vist til at dette er penger som må tas fra andre poster på statsbudsjettet.
«Forsvarsutgiftene er allerede oppe i 3,3 prosent av vårt bruttonasjonalprodukt. Hundrevis av milliarder av våre skattepenger går til våpenindustrien og til krigføring i andre land. Samtidig øker angrepene på våre velferdsordninger som sjukelønn og pensjoner.»
Programmet understreker viktigheten av aktivisme og viljen til å være et aktivt grasrotparti. Partiet vil ikke være et «vanlig» parti og «en fange av systemet bak murene på Stortinget». (Programmet, 1.2)
Våpen og folkerett
Et tredje hovedpunkt er sammenfatta slik: «FOR vil ruste opp velferden – ikke våpenlagrene» (Programmet,1.3). Programmet forklarer at
«(O)pprustning er uttrykk for en økonomisk krisepolitikk i en verden der imperialistiske stater i øst og vest kjemper om råvarer, ressurser og markedsandeler. (… ) Den ujevne økonomiske utviklinga mellom nye og gamle imperialistiske stormakter fører til kamp om markeder og interessesfærer. Disse konfliktene kommer til syne i form av handelskriger, stedfortrederkriger eller full krig stormaktene imellom. Alltid på folkenes bekostning.»
Folkeretten og forsvaret av den gjennomsyrer programmet.
«FOR vil gjenreise respekten for FN-pakten og folkeretten. Internasjonal lov er lenge blitt undergravd av vestlige stormakter og NATO, Norge inkludert.»
Russland går heller ikke fri:
«Også Russland har brutt folkeretten, i Ukraina.»
Det er neppe overraskende for leseren at «FOR krever Norge ut av krigsalliansen NATO og oppsigelse av alle baseavtaler med USA og europeiske stormakter.»
Militarisering dreper miljøet
Miljøkampen er heller ikke glemt:
«Det finnes ingen verre trussel mot naturen og miljøet enn militarisering og krig! Det militær-industrielle kompleks er en viktig pådriver for hemningsløs gruvedrift på land og til havs i jakt på sjeldne bergarter og mineraler. Slik gruvedrift brakklegger enorme arealer og kan forurense elver og drikkevann. Norge har lovet bort store mineralressurser til imperialistiske stater og konserner.» (1.4)
Femte og siste punkt i programmets prinsipielle hoveddel tar for seg spørsmålet om nasjonal suverenitet. FOR understreker at partiet er «motstander av alle former for nasjonalsjåvinisme. Men vi er for nasjonal suverenitet. Det er en forutsetning for et virkelig folkestyre og for likeverd mellom stater.
FOR vil melde Norge ut av NATO og EØS-avtalen som begge overstyrer demokratiet og en selvstendig nasjonal politikk for fred, velferd og faglige og demokratiske rettigheter. Vi vil bekjempe ethvert forsøk på å melde Norge inn i den europeiske storkapitalens union, EU.» (1.5)
Viktige dagskrav – og enkelte illusjoner
Programmets andre del er i stor grad aktuelle krav som konkretiserer partiets visjoner. Krav som stans av Israels folkemord, forbud mot atomvåpen, nei til USA-baser i Norge og nei til våpen til Ukraina er noen eksempler. FOR ønsker også at Norge skal gjenoppstå som fredsnasjon og opprette et eget Fredsdepartement (2.1). Dette siste illustrerer at en del pasifistiske illusjoner preger partiet, trass i en relativt tydelig forståelse av imperialismen – i hvert fall den vestlige. Et slikt departement i et imperialistisk Norge vil bli brukt til å tåkelegge krigspolitikken med vakre fraser om humanisme og fred.
Imperialismen er et system som aldri kan bli fredelig. Det betyr absolutt ikke at en skal oppgi kampen for fred og fredelig løsning av konflikter mellom stater. Men som marxist-leninister vet vi at så lenge imperialismen består, vil fredsperioder bare være en våpenstillstand før neste krig bryter ut mellom imperialistiske rivaler.
De innenrikspolitiske krava spenner fra gjenreising av mediemangfold og ytringsfrihet til gratis kollektivtrafikk, krafta tilbake til fellesseiet, styrket sjølforsyning i jordbruket, kortere arbeidstid med full lønnskompensasjon og opprustning av skoler, fritidstilbud og andre velferdsordninger som tannhelse, eldreomsorg og offentlig pensjon. Pengene fins ved å bruke de enorme overføringene til NATO-«forsvaret» på velferd i stedet.
Hele rekka av krav fører det for langt å gå inn på her, leseren henvises til programmet.
Progressivt, ikke sosialistisk
Alt i alt kan FOR være bekjent av sitt første program, særlig sett i lys av turbulensen og tilløp til kaos i perioden før og oppunder landsmøtet. Som kommunister hadde vi helst sett en tydelig avgrensning mot pasifisme og en mer eksplisitt forståelse – og fordømmelse – av russisk og kinesisk imperialisme. Det er utvilsomt en tendens innad i FOR til å se på Russland og Kina som «snillere» stormakter ettersom de opponerer mot USA-imperialismen. Men denne tendensen er langt ifra enerådende, og marxist-leninister og andre revolusjonære vil fortsette å kjempe imot feilaktige oppfatninger om at noen imperialistmakter er potensielle allierte i kampen mot hovedfienden USA.
Samtidig er det viktig å forstå at FOR ikke er noe sosialistisk parti og uten ambisjoner om å bli det – i hvert fall på kort sikt. Som programmet sier innledningsvis er målet å bli en progressiv folkebevegelse mot det rådende systemet. Det vil uunngåelig dra med seg en del småborgerlige forestillinger side om side med proletariske klassekrav. Hvorvidt arbeiderklassen eller småborgerskapet vil vinne politisk og ideologisk hegemoni på sikt, er fremdeles uavklart.
Inntil videre er partiprosjektet FOR en aktivistisk politisk protestbevegelse mot det rådende kapitalistiske systemet, med krav og forslag til løsninger som stort sett holder seg innafor det imperialistiske systemets rammer. Sånn sett er FOR et radikalt reformistisk prosjekt som setter nye sosiale grupper og sjikt i bevegelse. Klassekreftenes stilling innad og utad vil avgjøre om FOR med tida kan utvikle seg til en bevegelse som krever et radikalt brudd med hele kapitalismen som system og setter kampen for et nytt samfunnssystem på agendaen.
Konsekvent antirasistisk
Programmet inneholder ikke et eneste ord om sosialisme. Ikke desto mindre finner en mer som ligner klassekrav og erkjennelse av kapitalismen i imperialismens epoke hos FOR enn det en finner hos såkalte sosialistiske partier i den parlamentariske andedammen.
Endelig må det nevnes at FOR sjølsagt er et anti-rasistisk parti, og med en betydelig andel medlemmer med ikke-norsk bakgrunn. I motsetning til alle partier fra Frp til Rødt, godtar ikke FOR at Norge ikke implementerer hele FNs Rasediskrimineringskonvensjon og dens forbud mot rasistisk organisering. FOR krever at konvensjonen implementeres i sin helhet i norsk lov (programmet 1.2). Også i dette spørsmålet står FOR på FN-linja. SV og Rødt finner det derimot i orden at norske myndigheter etter femti år fremdeles unnlater å implementere artikkel 4 i FNs rasediskrimineringskonvensjon.
Les også vårt intervju med talsperson for KPml, Dagbjørn Skipnes.
