tirsdag 28 juni 2022

Artikkelindeks

Det kinesiske synet på enheten i den «tredje verden» er reaksjonært

Den kinesiske ledelsen prøver å få til en enhet av alle landa i den tredje verden en enhet som er heterogen fra ethvert synspunkt – når det gjelder økonomisk, sosial og kulturell utvikling, den tiden de har treng og den veien hver av dem har fulgt for å oppnå den graden av frihet og uavhengighet de nyter i dag osv.

Men hvordan forestiller Kina seg denne enheten som det forkynner? De kinesiske lederne oppfatter ikke denne enheten som oppnådd på en marxist-leninistisk måte, i interessen til revolusjonen og folkenes frigjøring. De betrakter den fra et borgerlig synspunkt, det vil si som en enhet oppnådd gjennom pakter og avtaler, eller tilsvarende opphevd, av herskerne i disse landa, som er knytta til ei imperialistmakt i dag, men i morgen kan si opp avtaler de sjøl har inngått, for å knytte seg til ei anna.

De revisjonistiske kinesiske lederne glømmer at enheten av disse nasjonalstatene kan sikres bare gjennom kampen til proletariatet og de arbeidende massene i hvert enkelt land. Først og fremst mot den utenlandske imperialismen som har trengt inn i landet, men også mot landets egen kapitalisme og reaksjon.
Bare på dette grunnlaget kan enheten av disse landa komme i stand. Bare på dette grunnlaget kan en oppnå en enhetsfront mot den utenlandske imperialismen, så vel som mot kongene, føydalherrene og diktatorene.

Under kapitalismen blir enhet virkeliggjort bare ovenfra, for å trygge seirene til borgerskapet og beskytte dem mot revolusjon. Ekte enhet, en folkets enhet, må derimot bygges hovedsakelig nedenfra med proletariatet i spissen for denne enheten.

Sjølsagt kan en ikke uten videre avvise taktikken som proletariatet i et land i den såkalte «tredje verden» måtte bruke for å forene seg med andre politiske krefter mot imperialismen. En kan heller ikke se bort fra en enhet av revolusjonære krefter til og med med den borgerlige ledelsen i et land i en gitt situasjon der det oppstår djupe motsigelser til en utenlandsk imperialisme, eller med en reaksjonær ledelse i ett av landa i den «tredje verden.

Alle disse tilfellene og mulighetene må bli innsett og utnytta av de revolusjonære kreftene. Det er derfor Lenin sier at støtta fra et sosialistisk land må bli differensiert og avhengig av situasjonen.

Men de kinesiske lederne oppfordrer nettopp til en betingelsesløs allianse av de reaksjonære regjeringene, angivelig for å hamle opp med imperialismen. Og når de snakker mot imperialismen, mener de ikke imperialismen generelt, men bare den sovjetiske sosialimperialismen.

At imperialismen og kapitalismen svekkes, er en hovedtendens i verdenshistoria i dag. At forskjellige stater anstrenger seg for å frigjøre seg fra imperialismens innflytelse, er også en annen tendens som fører til at imperialismen svekkes. Men denne andre tendensen, som de revisjonistiske kinesiske lederne betrakter som absolutt og ubetinga, uten at de skiller mellom landa, og uten at de studerer det generelle og spesielle i situasjonen, fører ikke til ei korrekt linje i folkenes enhet i kampen for å frigjøre seg fra imperialistisk innflytelse og dominans. På samme måte kan heller ikke synet til de kinesiske revisjonistene, som betrakter Europa som et kontinent av land i den «andre verden» og plasserer det i allianse med den «tredje verden», føre til den korrekte linja. Denne grupperinga av kapitalistiske stater kan aldri bli tilhenger at en generell svekkelse av verdenskapitalismen. Å si at noe sånt kan oppnås med assistanse og samarbeid fra det aristokratiske borgerskapet i Storbritannia, det revansjistiske borgerskapet i Vest-Tyskland, det durkdrevne franske borgerskapet og andre store kapitalistiske grupper, er en beklagelig naivitet.

Tilhengerne av «treverdenteorien» vil kanskje hevde at ved å oppfordre til en enhet av disse kapitalistiske landa, har de til hensikt å svekke imperialismen. Men hvilken imperialisme vil denne enheten svekke? Den imperialismen som «treverdenteorien» vil at det skal skapes en enhetsfront med, retta mot den sovjetiske sosialimperialismen? Den imperialismen som de kapitalistiske landa er alliert med trass i sine motsigelser til den? Det er åpenbart at å oppfordre til styrking av disse statene er å oppfordre til styrking av USA-imperialismens posisjoner, ved å styrke posisjonene til de kapitalistiske statene i Vest-Europa.

På den andre sida: Når den kinesiske ledelsen snakker om å skape en allianse mellom statene i den «andre verden» og statene i den såkalte «tredje verden», betyr det en allianse mellom de herskende kretsene i disse landa. Men å hevde at slike allianser vil bistå frigjøringa av folkene, er et idealistisk, metafysisk og anti-marxistisk synspunkt. Å bedra de brede folkemassene som ønsker frigjøring, med slike revisjonistiske teorier er en forbrytelse mot folkene og revolusjonen.

KKP tror at imperialismen ikke kjenner til, ikke ser, ikke forstår og ikke utnytter motsigelsene mellom land som helt nylig har kasta av seg kolonialismens åk og blitt underlagt nykolonialismens åk. Fakta viser at imperialismen utnytter disse motsigelsene hele tida, hver dag, til sin egen fordel. Den presser og egger disse landa og folkene til å bekjempe hverandre, splittes, krangle og mislykkes i å oppnå enhet til og med når det gjelder visse spesifikke problemer.

Imperialismen fører også en kamp på liv og død for å forlenge sin eksistens, og når den ser at den ikke kan oppnå dette med vanlige midler, kaster den seg ut i åpen krig og aggresjon for å gjenvinne sin overlegne stilling, sitt hegemoni.

De kinesiske lederne ønsker å forene landa i den «tredje verden» – ikke bare med hverandre, men også med USA, mot den sovjetiske sosialimperialismen. De kinesiske revisjonistene forteller med andre ord folkene i den «tredje verden» åpent at den sovjetiske sosialimperialismen er hovedfienden deres, og at de for tida derfor ikke må reise seg mot USA-imperialismen eller dens allierte, det reaksjonære borgerskapet som hersker i deres eget land. Ifølge den kinesiske «teorien» må statene i den «tredje verden» ikke kjempe for å styrke sin frihet, uavhengighet og sjølstendighet, ikke for revolusjonen som skal styrte borgerskapets herredømme, men for å opprettholde status quo. Det er lett å forstå at ved å oppfordre til enighet med USA i strid med revolusjonens og frigjøringas interesser, så driver de kinesiske revisjonistene disse statene inn i et forræderrisk kompromiss.

Den internasjonalistiske plikta til de ekte marxist-leninistiske partia er å oppmuntre og inspirere proletariatet og folkene i alle disse landa til å gjøre revolusjon, reise seg mot utenlandsk og lokal undertrykking og slavebinding, uansett hvilken form dette framstår i. Partiet vårt mener at dette er den eneste metoden for å skape forutsetninger for folkene til å kjempe mot både imperialismen og sosialimperialismen, som det kapitalistiske borgerskapet i de fleste av landa i den «tredje verden» er knytta til på alle slags måter.

Men hva gjør Kina? Kina forsvarer Mobutu og klikken rundt ham i Zaire. Gjennom propagandaen sin prøver Kina å skape inntrykk av at det angivelig forsvarer folket i dette landet mot en invasjon av leiesoldater organisert av Sovjetunionen, men i virkeligheten forsvarer de det reaksjonære Mobutu-regimet. Mobutu-klikken er et verktøy for USA-imperialismen. Gjennom propagandaen sin og «pro-Zaire»-standpunktet forsvarer Kina Mobutus allianse med USA-impperialismen, med nykolonialismen, og anstrenger seg for å forhindre enhver forandring av status quo i dette landet. Plikta til de ekte revolusjonære er ikke å forsvare de reaksjonære herskerne, men å arbeide for å inspirere folket i Zaire til å kjempe for sin frihet og sjølstendighet mot Mobutu, mot den lokale kapitalen og mot amerikanske, franske. belgiske og andre imperialister.

Akkurat som vi er imot Mobutu i Zaire, er vi også imot Neto og støttespillerne hans i Angola, fordi Sovjetunionen og Neto gjør det samme i Angola som USA og Mobutu gjør i Zaire. Hvis en undersøker hvordan situasjonen utvikler deg i de forannevnte to statene, er det åpenbart hvordan rivaliseringa mellom supermaktene når det gjelder oppdelinga av koloniene og markedene, raser i disse landa. Vi forsvarer verken Neto eller Sovjetunionen, men sjøl om vi bekjemper dem, kan vi ikke støtte USA-imperialistene og leiesoldatene deres, som er fiender av folket i Angola. I enhver situasjon, under alle omstendigheter og til enhver tid må vi støtte de revolusjonære folkene, og i tilfellet med Zaire og Angola må vi støtte bare folkene i disse landa i deres anstrengelser for å kaste av seg åket som supermaktene legger på skuldrene deres.

Hva bør vi anbefale de revolusjonære i Zaire å gjøre? Å inngå et kompromiss med Mobutu slik at dette folket vil bli enda mer undertrykt av imperialismen, slik de kinesiske revisjonistene oppfordrer til? Nei, marxist-leninistene kan ikke anbefale den slags kompromisser til folket i Zaire, eller til noe annet folk.

La oss ta Kinas politikk i Pakistan som eksempel khanenes Pakistan, der det rike borgerskapet og de store jordeierne alltid har regjert, har angivelig vært Kinas allierte.

Kinas bistand til dette landet har ikke vært en hjelp i revolusjonær forstand. Den har hjulpet til å styrke Pakistans reaksjonære godseieraristokrati, som undertrykker folket i landet brutalt, akkurat slik klikkene til Nehru, Gandhi og de andre reaksjonære magnatene undertrykker det indiske folket. Regjeringa til Zulfikar Ali Bhutto var ikke noe unntak. Først reiv Øst-Pakistan seg løs fra Vest-Pakistan. India visste å utnytte de store motsigelsene mellom folket i Øst-Pakistan og det reaksjonære borgerskapet som styrte i Vest-Pakistan. India blåste til ilden i motsigelsene, og det førte til at folket i Øst-Pakistan reiste seg mot Ali Bhuttos Pakistan. På den tida blei regjeringa til Mujibur Rahman danna i Øst-Pakistan, som tok navnet Bangladesh. Rahman kjempa angivelig for demokrati og i folkets interesse. Men en dag blei Mujibur Rahman myrda av elementer som var nært knytta til USA-imperialismen. Nå er også Ali Bhutto blitt styrta. Slik er Kinas venn og allierte, Pakistans største grunneier og rikeste mann, blitt styrta av andre reaksjonære i et statskupp.

Men hva er denne opposisjonen som kom til makta, og hvem er det som har del i den? Dette er også ei reaksjonær kraft, som består av offiserer, kapitalister og store jordeiere. De blir drevet av sine klasseinteresser og bånda som også de har til USA, Sovjetunionen eller Kina, og prøver å holde den reaksjonære makta fast i hendene sine. Under disse forholda er det ikke den korrekte veien for revolusjonen som blir anvist, når en slik de kinesiske lederne gjør snakker til folket i Pakistan om en nær allianse med og støtte til den ene eller andre borgerlige politiske krafta, ved å erstatte en klikk av herskere med en annen. Den korrekte linja er å oppfordre folket, som er fanga i kryssilden mellom Bhutto og motstanderne hans, til å nøre opp revolusjonens mektige ild, og slukke de andre brannene, for å styrte de to klikkene av samme støpning som fins i Pakistan. I denne kampen på to fronter vil folket i Pakistan sjøl finne ut hvordan en skal utnytte motsigelsene.

Det samme gjelder mange land i den såkalte «tredje verden» eller «alliansefrie» verden.
Derfor har ikke de kinesiske lederne noe hell med seg, ikke bare i allianser og vennskap med marxist-leninistene, men heller ikke i allianser med de borgerlig-kapitalistiske statene. Men hvorfor har de ikke hell med seg? Fordi politikken deres ikke er marxist-leninistisk, fordi analysene de gjør og slutningene trekker av dem er feilaktige. Hva slags tillit kan folkene i den «tredje verden» ha til Kina under slike forhold, når de tar sikte på å ta disse landa under sine vinger?

Bare proletariatets diktatur, bare den marxist-leninistiske ideologien og bare sosialismen kan skape oppriktig kjærlighet, nært vennskap og stålfast enhet mellom folkene – ved å eliminere alt som splitter dem. For å skape enhet og vennskap mellom folkene og løse problemer på en måte som er i deres beste interesse, kan en på ingen måte gi bistand og innrømmelser til slike degenererte borgerlige folk som Mobutu, Bhutto, Gandhi og andre – angivelig for å opprette ei politisk likevekt, noe som er et uttrykk for den anti-vitenskapelige, anti-folkelige og opportunistiske «likevektsteorien», som tjener til å opprettholde status quo og slaveri.

Vi marxist-leninister kjemper mot nykolonialismen, mot det undertrykkende kapitalistiske borgerskapet i ethvert land, det vil si mot dem som undertrykker folkene. Denne kampen kan bli ført dersom de ekte kommunistpartia inspirerer, organiserer og leder proletariatet og de arbeidende massene. At proletariatet og massene blir ledet av partiet, kan en oppnå med framgang bare hvis partiet er revolusjonært, marxist-leninistisk inspirert og ikke støtter seg på tvetydige teser med hundre forskjellige betydninger, ikke vifter med hundre flagg. I sine handlinger går et marxist-leninistisk parti i et ekte sosialistisk land ikke ut fra sone egne statsinteresser, men tar også alltid hensyn til verdensrevolusjonens interesser.