Dialektikken er læra om forandrings- og utviklingsprosessen. Den avviser at ting kan betraktes isolert, og hevder at alle ting må undersøkes i sin sammenheng. 

Dialektikken hevder at alle ting er i stadig bevegelse og forandring, og at den viktigste kilden til forandringer er motsetninger og spenninger innafor en gitt foreteelse. Disse spenningene kan tilskyndes eller bremses av utenforliggende faktorer, men de kan ikke fjernes før de er blitt utløst gjennom forvandling til noe nytt. Slike spenninger utvikler seg over tid, og på et visst trinn i utviklinga når de bristepunktet og går opp i en høyere enhet – der det igjen utvikler seg nye motsetninger.

Dialektikken er virksom både i naturen og i menneskesamfunnet. Darwins utviklingslære var et gjennombrudd for naturdialektikken. Filosofen og idealisten (se idealisme) Hegel viste hvordan dialektikken gjør seg gjeldende i samfunnet, mens Marx og Engels kombinerte dialektikken med materialisme og viste hvordan kampen mellom samfunnsklassene er drivkrafta i menneskesamfunnets utvikling.

Friedrich Engels sa blant annet dette om Hegels fortjenester:

«Denne nye tyske filosofi fant sin avslutning i Hegels system, som for første gang – og det er hans store fortjeneste – oppfattet og framstilte hele den naturlige, historiske og åndelige verden som en prosess, dvs. i stadig bevegelse, endring, omdannelse og utvikling, og søkte å påvise den indre forbindelse som lager en sammenhengende helhet i denne bevegelsen og utviklingen. Sett fra dette nye synspunkt var menneskehetens historie ikke lenger et kaotisk virvar av meningsløse voldshandlinger, som alle er like forkastelige for den nå mer moderne filosofiske fornufts domstol og som det er best å glemme så fort som mulig, men den står for oss som selve menneskehetens utviklingsprosess, hvis gradvise utvikling det nå ble tenkningens oppgave å følge gjennom alle dens labyrinter og påvise dens indre lovmessighet trass i alle tilsynelatende tilfeldigheter.»
(Sosialismens utvikling fra utopi til vitenskap)

Personvern