mandag, 16 12 2019

Artikkelindeks

Begrepet om «tre verdener» – en fornektelse av marxismen-leninismen

Forestillinga om at det eksisterer tre verdener, eller at verden er delt i tre, bygger på en rasistisk og metafysisk verdensanskuelse og er et avkom av verdenskapitalismen og reaksjonen. Men den rasistiske tesen som plasserer landa på tre nivåer eller i tre «verdener», bygger ikke rett og slett på hudfarge. Klassifiseringa gjøres på grunnlag av nivået for økonomisk utvikling i de respektive landa og er ment å skulle definere «den store herrerasen» på den ene sida, og «rasen av pariaer og pøbel» på den andre sida. Den skal skape ei uforanderlig og metafysisk inndeling som er i det kapitalistiske borgerskapets interesse. Den betrakter de ulike nasjonene og folkene i verden som en saueflokk, en formløs helhet. De kinesiske revisjonistene godtar og forkynner at «herrerasen» må bli bevart og at rasen av pariaer og pøbler må tjene den trofast og underdanig.

Den marxist-leninistiske dialektikken lærer oss at det ikke fins noen grenser for utvikling, og at ingenting slutter å forandre seg. I denne prosessen med uavbrutt utvikling mot framtida skjer det kvantitative og kvalitative forandringer. Vår epoke er som alle andre epoker kjennetegna av djupe motsigelser som Marx, Engels, Lenin og Stalin har definert tydelig. Det er epoken med imperialisme og proletariske revolusjoner, og derfor med store kvantitative og kvalitative forandringer som fører til revolusjon og til at arbeiderklassen griper makta for å bygge det nye, sosialistiske samfunnet.

Hele Marx’ teori er tufta på klassekampen og på den dialektiske og historiske materialismen. Marx beviste at det kapitalistiske samfunnet er delt i utbyttende og utbytta klasser, og at klassene vil forsvinne først når en har oppnådd det klasseløse samfunnet, kommunismen. I dag lever vi i stadiet for imperialismens sammenbrudd og seieren for de proletariske revolusjonene. Det betyr at i dagens kapitalistiske samfunn er det to hovedklasser, proletariatet og borgerskapet, som står i en uforsonlig kamp på liv og død med hverandre.

Hvem av dem vil seire? Marx og Lenin, den marxist-leninistiske vitenskapen, og revolusjonens teori og praksis, gir oss overbevisende bevis for at proletariatet i siste instans vil seire ved å ødelegge og styrte borgerskapets makt, med imperialismen og alle utbytterne, og bygge et nytt samfunn, det sosialistiske samfunnet. De lærer oss også at i dette nye samfunnet vil det i lang tid eksistere klasser – det vil si arbeiderklassen og de arbeidende bøndene, som er nært alliert med hverandre. Men det vil også finnes rester av de styrta og eksproprierte klassene. Gjennom hele denne perioden vil disse restene sammen med elementer som undergraver og motsetter seg sosialismen, forsøke å vinne tilbake den makta de har tapt. Derfor vil det også under sosialismen foregå en hard klassekamp.

Marxist-leninistene har alltid for øye at i alle land, unntatt der revolusjonen har seira og det er oppretta et sosialistisk system, er det fattige klasser med proletariatet i spisse og velstående klasser med borgerskapet i spissen.I enhver kapitalistisk stat, hvor den enn måtte være, og uansett hvor demokratisk og progressiv den er, så fins det undertrykkere og undertrykte, utbyttere og utbytta, med motsetninger og nådeløs klassekamp. At denne kampen kan variere i styrke, endrer ikke dette faktiske forholdet. Kampen kan gå opp og ned, men den eksisterer og kan ikke oppheves. Den fins overalt, i USA mellom proletariatet og det imperialistiske borgerskapet, Den fins også i Sovjetunionen er marxismen-leninismen er blitt forrådt og det er skapt en ny borgerlig-kapitalistisk klasse som undertrykker folket i landet. Klasser og klassekamp fins også i «den andre verden», som i Frankrike, Storbritannia, Italia, Vest-Tyskland, Japan. Den fins også i «den tredje verden», i India, Zaire, Burundi, Pakistan, Filippinene osv.

Men ifølge Mao Zedongs teori om «tre verdener» eksisterer det ikke klasser og klassekamp i noe land. Den kan ikke se dem, for den bedømmer land og folk i samsvar med borgerlige geopolitiske begreper og etter nivået for økonomisk utvikling. Å se verden som delt i tre , i den første, andre og «tredje verden» slik de kinesiske revisjonistene gjør, og ikke fra et klassestandpunkt, er å avvike fra marxismen-leninismen. Det betyr å fornekte proletariatets kamp mot borgerskapet for å komme fra et tilbakestående samfunn til et nytt samfunn, et sosialistisk samfunn, og seinere til et klasseløst samfunn, et kommunistisk samfunn. Å dele verden i tre innebærer at en ikke greier å gjenkjenne epokens karakteristiske trekk, at en hindrer proletariatets og folkenes framrykking mot revolusjon og nasjonal frigjøring, at en hindrer deres kamp mot den amerikanske imperialismen og den sovjetiske sosialimperialismen, mot kapitalen og reaksjonen i alle land og hvert hjørne av verden. «Treverden-teorien» anbefaler sosial fred og klasseforsoning, og prøver å skape allianser mellom uforsonlige fiender, mellom proletariatet og borgerskapet, mellom undertrykker og undertrykte, mellom folkene og imperialismen. Den er et forsøk på å forlenge livet til den gamle verden, den kapitalistiske verden, og holde den på beina nettopp ved å prøve å oppheve klassekampen. Men klassekampen, proletariatets og dets alliertes kamp for å ta makta, og borgerskapets kamp for å beholde den, kan aldri bli oppheva. Dette er en ugjendrivelig sannhet og ingen mengde av tomme teorier om «verdenene», enten det er «den første verden», «den alliansefrie verden», «den tredje verden» eller ørten andre verdener, kan forandre dette faktum. Å godta ei slik oppdeling betyr å gi avkall på og oppgi Marx, Engels, Lenin og Stalin når det gjelder klassene og klassekampen.

Etter at oktoberrevolusjonen hadde seira, sa Lenin og Stalin at i vår tid fins det to verdener: den sosialistiske verden og den kapitalistiske verden, enda sosialismen den gangen hadde seira i bare ett land. I 1921 skreiv Lenin: «... det fins nå to verdener: kapitalismens gamle verden, som er i en tilstand av forvirring, men som aldri vil gi opp frivillig, og den nye verden som er på frammarsj. Den er ennå svært svak, men den vil vokse, for den er uovervinnelig».

Dette klassekriteriet for inndelinga av verden er fortsatt gyldig i dag, uansett om sosialismen ikke har seira i mange land og det nye samfunnet ikke har erstatta det borgerlig-kapitalistiske samfunnet. Men dette vil med sikkerhet skje i morgen.

Det faktum at sosialismen er blitt forrådt i Sovjetunionen og de andre tidligere sosialistiske landa, forandrer på ingen måte Lenins kriterium for inndelinga av verden. Nå som før fins det bare to verdener, og kampen mellom de to verdenene, mellom de to antagonistiske klassene, mellom sosialismen og kapitalismen, fins ikke bare i nasjonal målestokk, men også i internasjonal målestokk. De kinesiske revisjonistene, som ikke innrømmer eksistensen av den sosialistiske verden under påskudd av at den sosialistiske leiren ikke eksisterer lenger, fordi den er forrådt av Sovjetunionen og de andre tidligere sosialistiske landa, overser bevist én ting – nemlig at framkomsten av den moderne revisjonismen overhodet ikke endrer historias allmenne utvikling mot revolusjon og sammenbrudd for imperialismen, uansett om kapitalismen fortsatt eksisterer. Samtidig overser de det faktum at marxismen-leninismens udødelige ideer eksisterer, utvikler seg og seirer. De overser at de marxist-leninistiske partia eksisterer, det sosialistiske Albania eksisterer, folkenes kamp for frihet, uavhengighet og nasjonal sjølstendighet eksisterer, og at verdensproletariatet eksisterer og kjemper videre. Pariserkommunen seira ikke, den blei undertrykt, men den ga verdensproletariatet et stort eksempel. Marx sa at erfaringa med Kommunen avslørte den aktuelle svakheten til det franske proletariatet, men likevel forberedte den proletariatet i alle land for verdensrevolusjonen, og ga en viktig lærdom når det gjaldt vilkåra for å oppnå seier. Marx heva den store erfaringa til kommunardene, som «storma himmelen» til teoriens nivå og lærte proletariatet at det må knuse det borgerlige statsapparatet og dets diktatur med revolusjonær vold.

De moderne revisjonistene er feige. De tror at de kontrarevolusjonære kreftene er svært mektige i dag. Men dette er slett ikke sant – de er svakere enn folkene. Folkene med proletariatet i spissen er sterkere. De vil knuse de kontrarevolusjonære kreftene, reaksjonens krefter, imperialismen og sosialimperialismen. Dette synet er basert på en klasseanalyse av verden. Ethvert annet syn er feilaktig, uansett hvordan revisjonistene kamuflerer sin frykt og sin aktivitet med revolusjonære fraser.

Når vi marxist-leninister sier at det er to og ikke tre eller fem verdener, er vi på rett vei, og vi må bygge vår kamp mot det kapitalistiske borgerskapet, den amerikanske imperialismen og den sovjetiske sosialimperialismen, og mot de andre imperialismen, på marxismen-leninismen. Kampen må føre til ødeleggelse av den gamle borgerlig-kapitalistiske verden og opprettelse av det nye sosialistiske systemet.Proletariatet er den drivende krafta i samfunnet i vår epoke. Lenin understreka at drivkrafta som bringer historia framover, representeres av den klassen som står «... i brennpunktet for en eller annen epoke og bestemmer dens hovedinnhold og de viktigste kjennetegna på den historiske situasjonen i denne epoken osv.» (Lenin). Men i motsetning til Lenins tese prøver de kinesiske revisjonistene å framstille «den tredje verden» som «den store drivkrafta som driver historias hjul framover». Å komme med ei slik erklæring betyr å definere drivkrafta på en måte som er feilaktig i teori og praksis. Hvordan er det mulig at en i den nåværende epoken av samfunnsmessig utvikling, der den mest revolusjonære klassen, proletariatet, står i brennpunktet, kan kalle ei gruppe av stater, der den overveldende mengden er styrt av borgerskap og føydalherrer, ja til og med av åpent reaksjonære og fascister – for drivkrafta? Dette er ei grov forvrengning av Marx’ teori. Den kinesiske ledelsen tar ikke hensyn til det faktum at i «den tredje verden» er det undertrykkere og undertrykte, på den ene sida et proletariat og en slavebundet, fattig og forkommen bondestand, og på den andre sida kapitalister og grunneiere som utbytter og flår folket.

Å unnlate å påpeke denne klassesituasjonen i den såkalte tredje verden, å unnlate å påpeke de motsetningene som fins, betyr å revidere marxismen-leninismen og forsvare kapitalismen. I landa i den såkalte «tredje verden» er det generelt det kapitalistiske borgerskapet som har makta. Dette borgerskapet utbytter landet, utbytter og undertrykker det fattige folket i sin egen klasseinteresse, for å skape størst mulig profitt for seg sjøl og holde folket i evig slaveri og elendighet. I mange land i den «tredje verden» ligger makta hos borgerlige, kapitalistiske regjeringer, sjølsagt av forskjellige politiske farger. Det er klasseregjeringer som er fiendtlige overfor proletariatet, de undertrykte og fattige bøndene, og fiendtlige overfor revolusjon og frigjøringskriger. Borgerskapet, som har statsmakta i disse landa, beskytter nettopp det kapitalistiske samfunnet som proletariatet i allianse med de fattige sjiktene i byene og på landsbygda søker å styrte. Det utgjør en overklasse som ut fra sine egne snevre interesser til enhver tid og i alle nye situasjoner er klar til å selge landets rikdom og underjordiske ressurser, så vel som friheten, sjølstendigheten og uavhengigheten til hjemlandet, til den utenlandske kapitalismen. Overalt der denne klassen har makta, står den i motsetning til kampen som føres av proletariatet og dets allierte undertrykte klasser og sjikt.

Mange av statene som den kinesiske ledelsen inkluderer i den «tredje verden», står ikke i motsetning til den amerikanske imperialismen og den sovjetiske sosialimperialismen. Å kalle slike stater «hoveddrivkrafta for revolusjonen og i kampen mot imperialismen», slik Mao Zedong anbefaler, er en himmelropende feil, like høy som Himalaya. Det fins andre pseudomarxister også, men de er i det minste i stand til å skjule og kamuflere seg bak de borgerlige teoriene.

De kinesiske revisjonistene har det samme anti-marxistiske synet ikke bare på den «tredje verden», men også på det de kaller den «andre verden». Der hersker det storkapitalistiske borgerskapet og gårsdagens imperialister, som framleis er imperialister. I langa i den såkalte andre verden er det et stort og mektig proletariat som blir utbytta inn til beinet og holdt nede med brutale lover, ved hjelp av loven, hæren, politiet, fagforeningene – alle de våpna som hører til borgerskapets diktatur. Både i landa i den «tredje verden» og i den «andre verden» er det den borgerlige kapitalistklassen og de samme sosiale kreftene som hersker over proletariatet og som må bli knust. Også her er det proletariatet som er hoveddrivkrafta.

Akkurat som når det gjelder den «tredje» og den «andre» verden, ignorerer de kinesiske revisjonistene proletariatet også i USA og Sovjetunionen, der det representerer revolusjonens store hær. De fornekter nettopp hoveddrivkrafta i samfunnet, ei kraft som må angripe monopolborgerskapet, som er klassefienden og en fiende av verdensrevolusjonen generelt. Mao Zedongs teori om tre verdener fornekter denne store virkeligheten og avskriver proletariatet i Europa og de andre utvikla landa. Det er riktig at det fins en viss degenerasjon også i proletariatets rekker, enten det er i den såkalte tredje, andre eller første verden. For borgerskapet ligger ikke på latsida, men bekjemper sin fiende ikke bare med våpen og undertrykking , men også politisk og ideologisk, med sjølve den livsstilen det skaper osv. Men det faktum at et visst lag av proletariatet, som for eksempel arbeideraristokratiet, degenererer, betyr ikke at marxismen-leninismen må oppgis og at arbeiderklassens avgjørende rolle i prosessen med verdensrevolusjonen må fornektes. Gjennom korrekt marxist-leninistisk fostring og gjennom daglig revolusjonær virksomhet kan de ekte kommunistene beskytte proletariatet i alle land og alle verdener mot degenerasjon, og mobilisere det til å kjempe mot sine undertrykkere, enten det er i Storbritannia eller Frankrike, Italia eller Tyskland, Portugal eller Spania, USA eller Japan osv.

Også i USA, som står i spissen for verdensimperialismen, er det et stort proletariat. Som et av de mest industrialiserte landa i verden er det også det rikeste, og derfor er smulene som kapitalen gir bort for å lure proletariatet litt større enn smulene i de andre borgerlige landa. I USA har livsstilen større innflytelse på proletariatet, men vi kan på ingen måte fornekte den rolla og det bidraget det amerikanske proletariatet kan gi til revolusjonen i dette landet. I USA fins det faktisk en del av opinionen som står i motsetning til imperialismen, røverkrigene og den kapitalistiske undertrykkinga gjennom truster, banker osv. Til og med i de småborgerlige laga i dette landet fins det motstand mot storkapitalens undertrykking.

Ved å fornekte klassekampen fornekter den kinesiske «treverdenteorien» også folkenes kamp for å frigjøre seg fra utenlandsk overherredømme, for å oppnå demokratiske rettigheter og friheter, den fornekter deres kamp for sosialisme. Denne kontrarevolusjonære og anti-vitenskapelige teorien utelukker folkenes kamp mot sine fiender – imperialismen, sosialimperialismen og hele det internasjonale storborgerskapet.Å sette folkene i «tre separate rom» og forkynne at bare «den tredje verden» har behov for å bli frigjort fra imperialismen, at bare den angivelige er «hoveddrivkrafta mot imperialismen», er et bedrag og et åpenlyst avvik fra marxismen-leninismen. Hvis vi tar med imperialistene og kapitalistene i den «første» og den «andre verden», da blir spørsmålet: Hvor skal vi plassere de folkene i disse to verdenene, som også kjemper for frigjøring fra de samme undertrykkerne som undertrykker den «tredje verden»? De som har oppfunnet og støtter tredelinga av verden er helt ute av stand til å svare på dette spørsmålet, for i samsvar med sin anti-marxistiske og anti-leninistiske oppfatning blander de både imperialister, herskere og befolkning i samme røra.Marxist-leninistene kan ikke identifisere sovjetfolkene med de anti-marxistiske, sosialistiske svindlerne og de nye kapitalistene som hersker over dem. På samme måta kan de ikke blande sammen det amerikanske folket med USA-imperialismen. Hvis de skulle gå fram som de kinesiske revisjonistene, ville de revolusjonære gjøre en grov teoretisk feil og sette seg opp mot revolusjonen. De ville nettopp støtte imperialismen og sosialimperialismen, nettopp de kapitalkreftene som proletariatet og folkene i fiendens klør kjemper mot.

Hva er vitsen når kineserne oppfordrer til at den «tredje verden» skal forene seg i allianse med den «andre verden» for å bekjempe halvparten av den «første verden». Ei slik inndeling av verden forvirrer den enkelte situasjonen, forhåpningene og utviklinga til folkene som gjør motstand mot og kjemper mot oligarkiet som undertrykker dem. Nivået for folkenes motstand og revolusjonære kamp er også forskjellig, men sluttmålet, kommunismen, er det samme. Under disse forholda må vi marxist-leninister gjennomføre propagandaarbeid og mobilisere oss slik at vi gjennom uavbrutt klassekamp mot imperialismen, sosialimperialismen, kapitalismen og deres bedragerske ideologier når fram til sluttmålet.

De kinesiske revisjonistene ikke bare blander og forener folkene i samrøre med herskerne i de kapitalistiske landa, men de ønsker også å oppheve identiteten til de sosialistiske landa når de forkynner at også disse landa kan bli inkludert i «den tredje verden». Hvordan kan et sosialistisk land bli identifisert med den «tredje verden» der antagonistiske klasser, undertrykking og utbytting eksisterer, og stille seg sammen med «konger og fyrster» slik de kinesiske lederne hevder? De kinesiske revisjonistene, som kaller sitt land sosialistisk, sier at de inkluderer seg sjøl i den «tredje verden» for å bistå folkene i denne «verdenen». Dette er et bedrag de ønsker å skjule sine ekspansjonistiske hensikter i. For å bistå og støtte folkenes kamp har ikke et ekte sosialistisk land behov for å dele inn verden i tre, eller inkludere seg sjøl i den «tredje verden».

Gjennom våre standpunkter og ved å la oss lede av klassekriterier, støtter vi marxist-leninister folkene, proletariatet, ekte demokrati, sjølstendighet og frihet, og ikke stater der konger, sjaher og reaksjonære klikker hersker. Vi bistår folk og demokratiske stater som ønsker å frigjøre seg fra supermaktenes åk, men vi understreker at dette ikke kan bli gjort ordentlig, på en korrekt måte og i samsvar med klassekriteriet, hvis ikke også kongene og de internasjonale monopolene som er knytta til supermaktene, blir bekjempa. De kinesiske lederne hevder å ha løst dette kompliserte klasseproblemet ved å blande seg sjøl med den innbilte «tredje verden». Men dette er ei anti-marxistisk løsning. I motsetning til det de kinesiske lederne hevder, er flesteparten av statene og regjeringene i den «tredje verden» ikke tilhengere av kamp mot den «første verden», eller mot USA-imperialismen og den sovjetiske sosialimperialismen, eller mot den «andre verden». Tendensen blant verdens folk går mot kamp for frigjøring, revolusjon og sosialisme, men regjeringene av konger, emirer og reaksjonære klikker av Pinochet- og Mobutu-typen i den «tredje verden», der Kina inkluderer seg sjøl, er ikke omfatta av denne tendensen.

Når det gjelder statene i den såkalte «tredje verden» skiller ikke de kinesiske lederne mellom klassene, slik prinsippa for proletarisk internasjonalisme og interessene til verdensrevolusjonen tilsier. De tar ikke hensyn til det faktum at disse nasjonalstatene, der de fleste blir styrt av borgerskapets høyer sjikt, står under innflytelse av og er nært knytta med mange bånd til USA-imperialismen og også med den sovjetiske sosialimperialismen. I disse statene er det djupe indre motsigelser mellom på den ene sida proletariatet og de fattige og undertrykte bøndene, og på den andre sida borgerskapet og dem som slavebinder folket. Den hjelpa som et sosialistisk land gir folkene i disse statene, burde være en sterk stimulans til framskritt mot å skape en ekte demokratisk stat, uten å tåkelegge perspektivet, det vil si uten å påvirke spørsmålet om seier for den proletariske revolusjonen og proletariatets erobring av statsmakta. Revolusjonen kan ikke bli importert. Den vil bli gjennomført av proletariatet og folket i hvert land. Erobringa av statsmakta vil sjølsagt ikke skje over natta, men som Lenin lærer oss, må det bli skapt slike forhold at proletariatet ved hver vending i historia er i fremste rekke av kampen for å styrte den degenererte statsmakta til diktatorene og det reaksjonære borgerskapet og opprette folkets styre.

Den inndelinga av verden vi kommunister gjør i dag, på grunnlag av det leninistiske klassekriteriet, hindrer oss ikke i å bekjempe supermaktene og støtte alle folk og stater som søker frigjøring og har motsigelser til supermaktene. Det sosialistiske Albania har gitt helhjerta og sterk støtte til folkenes kamp i Asia, Afrika og Latin-Amerika, fordi denne kampen er i deres egen interesse og retta mot imperialismen og utenlandsk dominans. Men å skjule og forvrenge marxismen-leninismens prinsipper, ideologien og politikken til proletariatets parti, slik de kinesiske lederne gjør, det er anti-marxistisk svindel og bedrag. Arbeidets parti i Albania har ikke gjort og vil aldri gjøre noe slikt, for det ville være en utilgivelig forbrytelse mot dets eget folk, mot andre folk, mot det internasjonale proletariatet og verdensrevolusjonen.

Ved å dele verden i tre deler oppfordrer Kinas Kommunistiske Parti til klasseforsoning

De ekte marxist-leninistene glømmer aldri Lenins lære, som understreker at opportunistene og revisjonistene anstrenger seg på alle måter for å nedtone klassekampen, for å bedra arbeiderklassen og de undertrykte med «revolusjonære» klisjeer, mens de tømmer den marxist-leninistiske læra for det revolusjonære innholdet. Det er dette den kinesiske ledelsen gjør når den forkynner forsoning og fredelig sameksistens mellom arbeiderklassen og borgerskapet.

Som Engels og Lenin lærer oss, kan ikke motsigelsene mellom klasser eller sosiale krefter med motsatte grunnleggende interesser bli forsont, men vil tvert imot bli stadig skarpere og ende som sosiopolitiske konflikter. Sjølve eksistensen av staten beviser at antagonismen mellom klasser er uforsonlig. Forsøka på å mildne disse klasseantagonismene slik det blir gjort i forskjellige borgerlige og revisjonistiske land i den «tredje», «andre» eller «første» verden, ved at en forkynner prinsippløs enhet, betyr at en fornekter den objektive karakteren av motsigelsenes eksistens, og behandler problemet på en anti-marxistisk måte. De kinesiske «teoretikerne» prøver å forsone klasser som aldri kan forsones, og det betyr at de inntar revisjonistiske og opportunistiske posisjoner. De kinesiske revisjonistenes forvrengning av Marx’ teori blir helt åpenbar når de vurderer landa som de inkluderer i den «tredje verden», land der det råder klassefred, og der staten er en organisme for klasseforsoning.

Å godta begrepet «den tredje verden» slik de kinesiske lederne forkynner, betyr å arbeide for å skape en opinion som vil tjene til å forsvare de statsorganismene som borgerskapet trenger for å undertrykke arbeiderklassen og folkemassene. Tesen om å nedtone klassekampen rettferdiggjør og understøtter denne undertrykkinga, som Lenin sa da han angrep revisjonistene. Å søke enhet innafor «den tredje verden» betyr i virkeligheten å søke en enhet av den undertrykte klassen med undertrykkerklassen, det vil si å prøve å nedtone antagonismene mellom de arbeidende massene og borgerskapet, mellom folket og de utenlandske undertrykkerne. Disse prekenene fra de kinesiske revisjonistene går imot interessene til den nasjonale og sosiale frigjøringa av folkene, imot deres trang til frihet, uavhengighet og sosial rettferd.

Flertallet av stater som angivelig utgjør den «tredje» eller den «alliansefrie verden» er avhengige av utenlandsk finanskapital, som er så sterk og utbredt at den har en avgjørende vekt i alle aspekter av livet der. Disse statene har ikke full uavhengighet. Tvert imot – de er avhengige av denne store finanskapitalen, som utvikler en politikk og sprer en ideologi som rettferdiggjør utbyttinga av folkene.
Borgerskapet og imperialismen gjør store anstrengelser for å skjule denne virkeligheten, og når de blir avslørt, finner de på forskjellige «teorier» som går imot statenes sjølstendighet og uavhengighet. For å knuse folkenes håp om frihet, uavhengighet og sjølstendighet presenterer borgerskapet og de revisjonistiske teoretikerne håpet som «anakronistiske», kommer med forskjellige metafysiske fortolkninger og imøtegår håpet med slagord om «gjensidig avhengighet i verden». Dette skal angivelig gi uttrykk for den aktuelle utviklingstendensen i menneskesamfunnet. Eller slagordet om «begrensa sjølstendighet», som angivelig er uttrykk for de høyeste interessene til det såkalte sosialistiske samfunnet osv.

Den borgerlig-revisjonistiske virkeligheten ved krenkinga av nasjonenes og statenes frihet, uavhengighet og sjølstendighet i alle former og retninger, viser forfallet i det kapitalistiske systemet. Vi lever i en epoke da borgerskapet taper terreng som herskende klasse, mens verdensproletariatet har blitt ei kolossal kraft og har gått inn i en uavbrutt, nådeløs kamp for å kaste utbytterklassen bort fra ryggen sin. Under slaga fra folkene og proletariatets klassekamp blei borgerskapet tvunget til å gi avkall på kolonialismen som juridisk form, og gi en formell anerkjennelse av friheten, uavhengigheten og sjølstendigheten til mange land som det tidligere hadde okkupert og utsugd til beinet gjennom lang tid. Men for mange land har den friheten, uavhengigheten og sjølstendigheten som kapitalistene ga juridisk anerkjennelse i sine tidligere kolonier, til denne dag bare vært en formalitet – for kapitalistene og imperialistene hersker fortsatt der, i nye former. For å forlenge sitt herredømme over de tidligere koloniene, har de dratt fordel av folkenes økonomiske, politiske og ideologiske tilbakeståenhet, og de revolusjonære kreftenes manglende organisering. Disse regressive kreftene i vår tid gjør utstrakt bruk av intriger og sammensvergelser for å splitte og herske, og det fins det framleis god grobunn for i disse landa.

I behandlinga av dette problemet må en ikke tru at kampen har vært nytteløs ettersom de tidligere kolonilanda ennå ikke har oppnådd full uavhengighet og sjølstendighet. Slett ikke. Folkenes kamp for å frigjøre de små landa fra de mektiges diktat og overhøyhet – imperialismen og sosialimperialismen må ikke undervurderes. Arbeidets Parti i Albania og den albanske staten har gitt og vil fortsette å gi reservasjonsløs støtte til den rettferdige revolusjonære kampen og frigjøringskampen, som de har sett som en seier for folkene ved at den styrker deres politiske uavhengighet og bryter med kolonial og nykolonial dominans. Men vi er imot de revisjonistiske teoretikerne som forkynner at nå bør hele den revolusjonære kampen reduseres til en kamp for nasjonal uavhengighet, for å vinne og forsvare denne uavhengigheten mot imperialistmaktenes aggresjon, mens kampen for sosial frigjøring blir fornekta. Bare seier i denne kampen garanterer ekte og full nasjonal frihet, uavhengighet og sjølstendighet. De som forsvarer utbyttersystemet «glømmer» at klassekampen mellom proletariatet og dets allierte på den ene sida, og det lokale borgerskapet og ets ytre allierte på den andre, foregår med stor styrke til enhver tid. En dag vil det føre til slike øyeblikk, til revolusjonære situasjoner som Lenin kaller dem, da revolusjonen bryter ut. I verden skapes det stadig mer gunstige forhold for at anti-imperialistiske og demokratiske revolusjoner kan utvikle seg i stor målestokk. En må utnytte proletariatets ledelse av dem til å gå videre fra kampen for nasjonal uavhengighet til en mer avansert fase, til kampen for sosialisme. Lenin lærer oss at revolusjonen må gjennomføres helt til slutten ved å likvidere borgerskapet og statsmakta deres. Bare på dette grunnlaget kan det være snakk om ekte frihet, uavhengighet og sjølstendighet.

Ifølge våre marxist-leninistiske begreper kan ikke folket ha frihet og sjølstendighet i et samfunn der det er antagonistiske klasser og føydalherskere eller borgerskap har herredømmet. Sjølstendighet, ekte og fullstendig frihet kan sikres under forhold med proletariatets diktatur. Men når statsmakta er i hendene på utbytterklassen, vil de politiske ulikhetsforholda mellom utbytterne og de utbytta føre til tap eller innskrenkning av folkets frihet og sjølstendighet. Følgelig kan det ikke være snakk om reell nasjonal frihet og sjølstendighet, og enda mindre om folkets sjølstendighet, i landa som blir inkludert i den «alliansefrie» eller tredje verden. Bare ut fra en vitenskapelig analyse basert på den marxist-leninistiske teorien er det mulig å bestemme korrekt hvilket folk som er fritt og hvilket som er slavebundet, hvilket stat som er uavhengig og sjølstendig og hvilken som er avhengig og undertrykt. Den marxist-leninistiske teorien forklarer klart hvem som undertrykker og utbytter folkene, og hvilken vei folkene må gå for å bli frie, uavhengige og sjølstendige. Vi albanske kommunister forstår hva frihet, uavhengighet og sjølstendighet er for folkene og statene bare på denne måten, det vil si i lys av marxismen-leninismen.