onsdag, 20 11 2019

Artikkelindeks

  • Partienes opprinnelse
  • Flerpartisystem i dyp krise
  • Ytrings- og organisasjonsfrihet under sosialismen
  • Ytring og handling
  • Sensur – eller ikke?
  • Enhet mellom ord og handling
  • Langvarig kamp mot gamle vaner
  • Demokrati av ny type
  • Det kommunistiske partiets nye rolle

1.Menneskerettighetsbegrepet

FN-bygningen i New York.De Forente Nasjoners tredje Generalforsamling vedtok Verdenserklæringen om Menneskerettighetene den 10. des. 1948. Denne erklæringa blir gjerne sett på som det mest konkrete uttrykk for moderne humanisme. Så godt som alle politiske leire viser til menneskerettighetene når de skal begrunne et eller annet krav eller standpunkt, eller vise at politiske motstandere øver vold mot disse rettighetene.

Sånn blir menneskerettighetene brukt politisk, samtidig som de tilsynelatende er «hevet over» politikken. De framstår ofte som allmenngyldige lover, som uttrykk for menneskets materielle og åndelige behov, uavhengig av historisk tid og sted og uavhengig av produksjonsforhold og politiske systemer.

Før vi går videre må vi avklare hva en rettighet er. Er det noe overnaturlig, gudegitt, uavhengig av tid og sted? Og hva gjør at en rettighet blir definert som nettopp en rett som tilkommer alle og enhver?
Retten til å reise fritt og velge arbeid hvor som helst ville f.eks. være en absurditet under leilendings- eller husmannssystemet. Streikerett gir bare mening hvis det allerede finnes en organisert arbeiderklasse. Rettigheter defineres ut fra eksisterende produksjons- og samfunnsforhold.
Marx sier i Manifestet at «Ideene om samvittighets- og religionsfrihet var bare et uttrykk for den frie konkurransens herredømme på kunnskapens område», altså ideer og krav knytta til kapitalismens og borgerskapets framvekst.

Rettigheter defineres ut fra klassemessige interesser og behov. Men i tillegg må et krav kunne forsvares på etisk grunnlag for at det kan defineres som en «rettighet». Med andre ord blir det uråd å snakke om menneskerettigheter uten at vi samtidig snakker om etikk; læra om hva som er rett og galt.

Rett og galt

Vurderinga av hva som er rett eller feil er i følge marxistisk tenkning ikke et subjektivt spørsmål (opp til den enkeltes mening), men et objektivt spørsmål, uavhengig av oppfatninga til det enkelte individ.
Det finnes heller ingen eviggyldig etikk og moral, enda dette er en utbredt oppfatning – sjøl i vår moderne tid. Moralens verden har ikke evige prinsipper (gitt av Gud, Naturen, fornuften, «samvittigheten») som står over historien og folkenes ulikheter i kulturell og sosial utvikling. Derfor finnes det ingen «tidløs» etikk og moral, bare klassemoral – inntil klassene forlengst har opphørt med å eksistere.

«En virkelig menneskelig moral», sier Engels, «som står over klassemotsetningene og erindringen om dem, blir først mulig på et samfunnstrinn som ikke bare har overvunnet klassemotsetningen, men også har glemt den i livets praksis».

Den herskende etikk og moral er den herskende klassens etikk og moral

Fri handel, markedsøkonomi, flerpartisystem og «menneskerettigheter» er finanskapitalens verdigrunnlag. Imperialismen søker å påtvinge verden et sett av verdibegreper, en enhetlig moral som springer ut av denne «markedsmoralen».
Dette settet av «verdier» blir pådytta alle land og stater (gjennom OECD, OSSE, Verdensbanken m.fl.). Ethvert land som ikke bøyer seg for dette diktatet, kan bli gjenstand for de mest umenneskelige handlinger som sanksjoner, aggresjon og krig (jfr. Irak).
Motsatte verdier som solidaritet, omsorg for kollektivet, mennesket som mål og ikke middel, har fått tilsvarende trange kår. Disse verdiene velger borgermoralen vekk.

En kommunistisk moral

Men hva med kommunistene – er vi mot enhver moral? Eller har vi vår egen?

«Vi forkaster enhver moral som oppfattes isolert fra menneskesamfunnet og klassene...», sa Lenin. «Vår moral er fullstendig underordnet interessene til proletariatets klassekamp. Vår moral er utledet av interessene til proletariatets klassekamp.» (Ungdomsforbundets oppgaver, 1920)

Både Engels og Lenin avviser altså at det kan finnes noen allmenn moral og dermed allmenne rettigheter som alle fritt kan forsyne seg av. Som kommunister kjemper vi for ubegrensa menneskelig frigjøring, for et klasseløst samfunn, for «ei sammenslutning der hver enkelts frie utvikling er forutsetninga for alles frie utvikling». (Manifestet.)
Men så lenge klassene ennå finnes er det en uunngåelig kjensgjerning at frihet for noen betyr ufrihet for andre. I klassesamfunnet er det også sånn at sjøl de «frie» i virkeligheten er ufrie og fremmedgjorte, fordi de er vikla inn i samfunns- og produksjonsmessige bånd som gjør at de reproduserer denne ufriheten. For å komme videre fram mot det klasseløse samfunnet er det derfor nødvendig at ufriheten fortsetter å bestå i en overgangsperiode, denne gang for mindretallet. Dette var hva Marx kalte proletariatets diktatur.
Dette kan virke vanskelig, og det er tydelig at det forvirrer mange på den revolusjonære venstresida. Særlig etter tilbakeslaget for sosialismen er det mange erklærte revolusjonære og kommunister som har søkt tilflukt i menneskerettighetene og samvittighetsfriheten som veien ut av uføret. Det skal vi om litt se nærmere på.

Bakgrunnen for Menneskerettighetserklæringa

Men først kort tilbake til Menneskerettighetserklæringa. Er den et positivt redskap i kampen – eller et nyttig våpen som imperialismen bruker for fortsatt slavebinding av arbeiderklassen og folkene?

Vi må se på erklæringa i et historisk og samfunnsmessig perspektiv. Den blei til i kjølvannet av kampen mot nazismens bestialitet. Den antifascistiske alliansen var forpliktet til å legge fram et felles dokument i det nyoppretta FN. USA sto igjen som verdens sterkeste makt. Målet var å rulle tilbake de revolusjonære frihetsstrømningene. Da måtte det også gis sosiale innrømmelser, iallfall i ord.
De fleste av de solidariske og kollektive rettigheter er ikke direkte omtalt i menneskerettighetserklæringen. De er vedtatt seinere som tillegg, men har samme status.* Disse rettighetene – som nasjonenes rett til politisk og økonomisk selvstyre, retten til utvikling, retten til et miljø som er verdt å leve i, retten til fred og sikkerhet – hører vi vanligvis lite om.
I hovedsak bygger Menneskerettighetserklæringa på det USA-definerte verdensbildet, med vekt på de individuelle rettighetene. Dokumentet er samtidig prega av politiske kompromisser mellom USA og England på den ene sida, og Sovjetunionen på den andre. De fåtallige sosiale rettighetene som ligger nedfelt i dokumentet, er både skarpe og utvetydige, og sikkert resultat av sovjetisk diplomati:

«1. Enhver har rett til arbeid, til fritt valg av yrke, til rettferdige og gode arbeidsforhold og til beskyttelse mot arbeidsløshet». (Artikkel 23)
«1. Enhver har rett til en levestandard som er tilstrekkelig for hans og hans families helse og velvære, og som omfatter mat, klær, bolig og helseomsorg og nødvendige sosiale ytelser, og rett til trygghet i tilfelle av arbeidsløshet, sykdom, arbeidsuførhet, enkestand, alderdom eller annen mangel på eksistensmuligheter som skyldes forhold han ikke er herre over». (Artikkel 25)

Under imperialismen er jo alt dette visjoner for det overveldende flertallet av menneskeheten, som ikke blir mer reelle fordi om det står at de er rettigheter. Men det ligger opplagt politisk sprengstoff i at de er fastslått som nettopp rettigheter. Dette må sjølsagt progressive utnytte i konkrete kampsaker, i propaganda og taktikk, uten at vi av den grunn bygger klassekampen på et sånt grunnlag, – like lite som den faglige klassekamplinja kan bygge på Hovedavtalen LO-NHO, sjøl om også dén kan være et redskap i gitte situasjoner.

Det borgerlig menneskesyn og frihetsbegrep

Hvis vi ser på hvilke føringer som ellers ligger til grunn i FN-erklæringa, framgår det borgerlige menneskesynet, den borgerlige rettsoppfatninga og det borgerlige likhetsbegrepet tydelig nok. F.eks. i artikkel 17:

«1. Enhver har rett til å eie eiendom alene eller sammen med andre. 2. Ingen må vilkårlig fratas sin eiendom.»

Og i dokumentets artikkel 1 står å lese:

«Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneske-rettigheter. De er utstyrt med fornuft og samvittighet og bør handle mot hverandre i brorskapets ånd.»

Dette virker kanskje greit nok? Nei! Dette er idealisme, motsatt av materialisme. I klassesamfunnet, under kapitalismens herredømme, er menneskene nettopp ikke født frie og med samme menneskerettigheter. Fordi de er født som medlemmer av den ene eller den andre samfunnsklassen, og derfor har vidt forskjellig utgangspunkt fra livets begynnelse.
I sin «Kritikk av Gotha-programmet» angrep Marx lasalleanerne for at de innskrenka seg til de borgerlige frihetsbegreper og -krav av typen «lik folkeoppdragelse» og «samvittighetsfrihet». Til dette sa han:

«Lik folkeoppdragelse? Hva forestiller man seg ved disse ord? Tror man at oppdragelsen i det nåværende samfunn (...) kan være lik for alle klasser?
...
Samvittighetsfrihet”! (...) men arbeiderpartiet måtte dog ved denne anledning gi uttrykk for at det var klar over at den borgerlige “samvittighetsfriheten” ikke er noe annet enn at man tolererer all slags religiøs samvittighet og at partiet tvert om streber etter å befri samvittigheten for det religiøse spøkelse. Men man ynder å ikke overskride det “borgerlige” nivå.»
(Marx , VIU 4, Pax 1976 s. 225-26)

Det som er svært tydelig i dag, er hvordan borgerskapet utnytter menneskerettighetserklæringa som våpen, sjøl om mange av artiklene er uforenlige med imperialismen sjøl. Vi ser igjen at den herskende moral er den herskende klasses moral.

Samvittighetsfriheten; det viktigste spørsmål i vår tid?

Det faktum at det tross alt ligger sosialt og politisk sprengstoff i Verdenserklæringa har fått en hel del venstreradikalere til å forsøke å snu på flisa. De vil bekjempe imperialismen nettopp med menneskerettighetsbegrepet som plattform. Spørsmålet er om de gamle borgerlige frihetsbegreper lar seg bruke som våpen mot det imperialistiske borgerskapet?
Noen revolusjonære mener at bare arbeiderklassen blir seg bevisst at den har rett til tak over hodet, arbeid og samvittighetsfrihet, så vil sosialismen nærmest komme av seg sjøl.
«For at arbeiderklassen skal frigjøre seg, må den erkjenne at alle individer har ukrenkelige rettigheter i kraft av at de er mennesker, og for det andre at samfunnet har en forpliktelse overfor alle sine medlemmer.» (*)
Ei sånn holdning innebærer at man har forlatt en dialektisk-materialistisk anskuelsesmåte, og nærmer seg eksistensialismen. Mennesket gis en særstilling i naturen og samfunnet rett og slett fordi det er menneske, og det er det enkelte menneskets såkalte frie vilje som avgjør hva det klarer å utrette.
Dette blir bekrefta gjennom tesen som er blitt fremma både direkte og indirekte av forskjellige revolusjonære om at «samvittighetsfriheten er det grunnleggende spørsmålet i vår tid». Kontrasten til Marx’ og Engels’ holdning er under alle omstendigheter åpenbar.
For hvem orker å «ytre seg» før han eller hun har mat i magen, klær på kroppen og tak over hodet? Slike materielle forutsetninger, tilfredsstillelsen av elementære kroppslige behov, må nødvendigvis komme først. Hvis ikke alle har rett til utdanning og tilgang til moderne media blir enkeltindividets rett til å ytre seg en illusjon – det blir en rett forbeholdt et mindretall.
Akkurat dette kan saktens de «moderne» revolusjonære være med på. Noen av dem leverer i og for seg glitrende argumenter for at den moderne kapitalismen er uforenlig med menneskerettighetserklæringa, iallfall når det gjelder de innskrevne kollektive og sosiale rettighetene. På den annen side: kan man ikke si det samme om de fleste kapitalistiske lands egne forfatninger, som «garanterer» for retten til arbeid, for likeverdig behandling i rettsapparatet og andre juridiske papirbestemmelser?

Moral og samvittighet

Vi har allerede sett at moralen springer ut fra et klassestandpunkt, og at den følgelig er klassemessig objektiv. Annerledes med samvittigheten. Min personlige samvittighet kan ikke være objektiv, den er nødvendigvis subjektiv. Jeg kan mene at familien min trenger og har rett på pengene jeg kan tjene som streikebryter, sjøl om jeg veit at dette bryter fullstendig med min klassemoral.
«Venstresosialister» av forskjellig kulør insisterer på at samvittighetsfriheten, retten til å ytre seg fritt om hva som helst og når som helst, er en absolutt menneskerett. I særdeleshet under sosialismen, kan det virke som. Det er på dette området de spesielt går til angrep på de tidligere sosialistiske landa og på marxismen-leninismen.
Så la oss gå over til spørsmålet om demokrati og menneskerettigheter under sosialismen.