SPØRSMÅLET om hvordan mennesket lærte å tenke – dvs. den evnen som først og fremst antas å skille oss fra dyra – har til alle tider opptatt både lek og lærd.

Eldre tiders religiøse tro på at tenkeevnen er en gudegave, og dermed setter et absolutt skille mellom mennesket og alle andre levende vesener, har i nyere tid måttet vike for en vitenskapelig tilnærming.

Like lite som mennesket plutselig trådte fram i fullt ferdig tilstand, skapt av Gud, er tenkeevnen noe annet enn resultatet av ei utvikling som pågikk gjennom hundretusener av år. Etter hvert har arkeologer, paleontologer og antropologer avdekka spora etter utviklinga av språk og tanke hos mennesket.

De første menneskene

En gang for et par millioner år siden begynte en art menneskeaper å gå oppreist på to bein. Dermed fikk den hendene fri – dvs. fri til å brukes til nye oppgaver, til arbeid. Hendene utvikla seg deretter gjennom bruk til smidige redskaper som kunne utføre stadig mer kompliserte oppgaver. Hendene er ikke bare arbeidsredskaper, de er i utgangspunktet også produkter av arbeid.

Det eldste mennesket var et flokkdyr akkurat som sine apeliknende forfedre, altså et sosialt vesen. Sjølve utviklinga av arbeidet førte menneskene sammen i felles aktiviteter, og på et visst stadium fikk de behov for å snakke med hverandre. Utviklinga av blant annet strupehodet satte mennesket etter hvert i stand til å frambringe mer kompliserte lyder enn noe dyr kan prestere. Slik oppsto språket.

I neste omgang blei også hjernen og sanseapparatet påvirka av utviklinga av arbeidet og språket. Det skjedde blant annet ved at sansene blei skarpere, særlig berøringssansen. Gjennom bruken og utviklinga av menneskehanda blei berøringssansen skjerpa til et nivå som ligger langt over apenes.

Språket gjorde bevisstheten klarere, og evnene til å abstrahere og trekke konklusjoner vokste fram. Også dyr kan kommunisere med lyder så vel som på andre måter, og de kan manipulere sanseinntrykk og følelser på en måte som i og for seg kan kalles tenkning. Men for de eldste menneskene dreide det seg om et kvalitativt sprang som definitvt skilte slekten homo fra dens apeliknende forfedre. Og menneskene skilte seg klart ut fra dyra.

Arbeidets betydning

Dyr har som nevnt evnen til å planlegge og kommunisere, og dermed også til en viss form for tenkning. Men dyra bruker miljøet slik det foreligger, mens menneskene bearbeider det for sine formål. I siste omgang er det arbeidet som skiller menneskene fra dyra.

Etter hvert begynte menneskene å leve i samfunn, en atferdsform som skilte seg klart ut fra apeflokkenes atferd. Den avgjørende forskjellen var arbeidet, det vil si den målbevisste innsatsen for å skaffe mat. I dette arbeidet blei det tatt i bruk redskaper, og i jakta på kjøtt blei det også utvikla samarbeid av gryende samfunnsmessig karakter.

Varierende levevilkår lærte også mennesket å utvikle nye former for tilpasning – ved å lage klær mot kulda, ved å dyrke jorda og holde husdyr. Menneskesamfunnet, slik vi kjenner det fra den aller eldste delen av historisk tid, vokser fram.

Hvor kommer overtroa fra?

Etter hvert som språket og hjernen utvikla seg, begynte menneskene å tro at tankene deres var opphavet til handlingene, og ikke omvendt. Dette «idealistiske» synet utvikla seg videre, og førte blant annet til at noen filosofer (særlig Platon) bygde verdensanskuelsen sin rundt det.. Platons filosofi hevder at ideene – begrepene – er den egentlige fattbare verden, og at virkelighetens gjenstander og hendelser bare er et gjenskinn av ideene.

Det idealistiske synet har vært framherskende i tusener av år, først og fremst gjenom religionen, og spesielt i Europas middelalder. Da skulle Gud, dvs. religionen, være den eneste kilden til kunnskap og innsikt om universet, og idealismen dominerte all kultur, vitenskap og tenkning. Middelalderen var derfor en gold periode for utviklinga av vitenskap og teknikk.

I de siste 500 åra har utviklinga av arbeidets produktivkrefter og dermed også vitenskapen ført til ei progressiv undergraving av det idealistiske synet. Vitenskapen har i stigende grad vært opptatt av å utforske hvordan fenomenene faktisk  oppfører seg i virkelighetens verden, og har tatt i bruk eksperimentelle metoder for å finne lovene for bevegelse og forandring.

Men den idealistiske og religiøse overtroa henger i og er ikke lett å knekke. Et velkjent eksempel fra forrige århundre er den berykta «apeprosessen» i USA i 1925, da en skolelærer blei bøtelagt etter å ha fortalt elevene om Darwins utviklingslære. Og helt nylig kasta en amerikansk professor fram en teori om en slags «genetisk berøring av Gud» som opphav til tenkeevnen: For 40 000–50 000 år siden skulle det ha skjedd en mutasjon hos mennesket slik at vi blei i stand til å tenke mer kreativt enn før. Men nye arkeologiske funn har allerede rivi bort grunnen under dette siste religiøs tankespinnet.

Den marxistiske dialektikken

Det store gjennombruddet i vitenskapelig tenkning kom med den marxistiske dialektikken. Best kjent er den historiske materialismen, som imidlertid bare er et spesialtilfelle av den dialektiske materialismen, anvendt på mennekelige samfunnsforhold. For dialektikken gjelder for all materie i universet, for de naturvitenskapelige fenomenene som for de samfunnsvitenskapelige. Som Marx uttrykte det: Dialektikken er «vitenskapen om de generelle bevegelseslovene, både for den ytre verden og for menneskets tenkning».

Og Engels besvarer spørsmålet i denne artikkelen slik: «Spør man imidlertid videre hva nå tenkning og bevissthet er og hvor de stammer fra, så finner man at de er produkter av den menneskelige hjerne og at mennesket selv er et naturprodukt som har utviklet seg i og sammen med sine omgivelser. Da sier det seg selv at den menneskelige hjernes produkter som jo i siste instans også er naturproduker, ikke motsier men tilsvarer den øvrige natursammenheng.»

Personvern