NATO er i egne øyne en systemforvalter. En systemforvalter er noe langt annet enn en forsvarspolitisk militær allianse.
NATO arbeider med et nytt strategisk konsept. En såkalt «refleksjonsgruppe» la 25. november 2020 fram rapporten «NATO 2030: united for a New Era». Rapporten er opplysende og ikke minst skremmende – sett fra et fredsperspektiv.
Sammendrag av et analysenotat fra Stopp NATO
Dokumentet viser usminket at NATO ikke er en «forsvarsallianse», men et redskap i en maktkamp mellom imperialistiske rivaler. Maktkampen ikles fraser om forsvar av vestlige demokratiske verdier, rettsstatsprinsipper og sin egendefinerte høyverdige internasjonale orden. Det tegnes et bilde av at «ordenen» og verdifellesskapet er truet av «systemiske rivaler». Med vektlegging av «den politiske dimensjonen» og redskapene for å få det til, vokser det fram et fastere institusjonalisert maktinstrument, som også får mer overnasjonal karakter enn tidligere
Strategirapporten begynner med å glorifisere NATOs egen historie – som makthavere tradisjonelt gjør. Dette gjøres i nærmest religiøse vendinger. «NATO stands as history’s most successful alliance.» Ingen ydmykhet der i gården. Suksess for hvem? For millioner av flyktninger, kriger, intervensjoner og brudd på folkerett?
Når glansbildet nå begynner å slå sprekker og USA/NATO møter motstand og intern uro, må fiendebildet oppdateres, og «NATO må tilpasse seg». Det samme skjedde etter Sovjetunionens sammenbrudd. Faren fra øst, ble etterhvert byttet ut med NATOs ’out-of-area’ aksjoner og kamp mot terrorister (definert i sitt bilde). Dette suppleres nå med ny fare fra nære og fjerne østen.
Det oppdaterte fiendebildet i dag er en fortsettelse av det som har kommet til syne i uttalelser fra NATO-toppmøter de siste årene. Trusselbildet oppsummeres nå mer helhetlig for å vedtas formelt i NATOs såkalte strategiske konsept.
Vi lever «i en verden av «systemiske utfordrere og voksende trusler», er mantraet. Fiendebildet bygger på at Russland nærmest har gjenoppstått fra de døde og at Kina i pakt med sin økonomiske vekst viser muskler. Økonomiske og politisk konkurranse blir pakket inn i et ideologisk slør om kamp mellom den frie (vestlige) verden og autoritære styresett.
Nato er utsatt for «systemisk rivalisering, et vedvarende aggressivt Russland, fremveksten av Kina og EDT (signalforstyrrende teknologier) … på samme tid som den står overfor økte transnasjonale trusler og risikoer.»
Det er kontroll det dreier seg om!
«Autoritære regimer som vokser seg sterke og truer det demokratiske USAs hegemoni» (John Bolton).
NATOs strategi mot 2030 legger på flere områder opp til et kvalitativt sprang i maktkonsentrasjon og konfrontasjonslinje.
Legitimering av NATO
Det har kommet fram uenigheter og ulike syn, også blant NATO-medlemmer, rundt samholdet og nytten av ’Det nordatlantiske samarbeidet’. Nå må rekkene samles. Da må fiende- og trusselbildet oppdateres og «formidles».
Et punkt som går igjen er at det er et mål i seg selv å vise NATOs relevans. Det å definere sin egen relevans kan ses på som en desperat og defensiv strategi – i tider med tvil og tro. Men i helheten, som det legges fram i strategien, så er det både et ideologisk samlende forsøk og et middel for å propagandere mer offensive tiltak.
«… det er et mål å finne intensiver for å få land til å se positivt på NATO»
Strategidokumentet sier åpent at NATO må «vise ’verdi’ for medlemslandene, og at det er et mål å finne intensiver for å få land til å se positivt på NATO.»
Med NATOs offensive medlemsrekruttering så har det dukket opp mere politisk splid i alliansen. De må samle rekkene. Det understrekes nå at politisk enighet er en forutsetning for militær effektivitet. Dette er også en bakgrunn for økt vektlegging om den «politiske dimensjonen».
I tillegg til konkurransen mellom USA og EU – handelspolitisk, teknologisk og finansielt/skattemessig, så har tyngdepunktet for USAs interesser i større grad flyttet seg fra Europa til Asia. Innholdet i de transatlantiske forbindelsene handler stadig mer om verden utenfor Europa. Det betyr at det nå blir sett på som viktigere hvordan EU stiller seg i andre internasjonale spørsmål der USA har sterke interesser.
Det betyr at transatlantiske forbindelser i større grad må ses i lyset av den globale rivaliseringen mellom USA og Kina. Kina må konsolideres politisk som felles europeisk fiende og NATO må bidra til det.
Selv om NATO-traktaten opprinnelig hadde paragrafer om forsvar av felles verdier, så kan en økt politisering faktisk undergrave en grunnleggende forutsetning for å se på NATO som en forsvarsallianse for uavhengige og selvstendige stater. For hva er artikkel 5 (alle for en) verdt hvis politisk uenighet ikke gir en full sikkerhetsgaranti?
NATO som institusjonelt overnasjonalt organ
Til nå har NATO på en måte vært en allianse som har vært basert på enstemmighet og nasjonale selvstendige beslutninger om militær deltakelse og ’commitment’. I det siste har NATO gjennom uttalelser, og utspill fra generalsekretæren, stadig oftere tatt en tydelig politisk rolle. I en sånn situasjon har også uenigheter innad vokst som et egendefinert sikkerhetsmessig problem for alliansen. Selv om den nye strategien fortsatt har noen formuleringer om nasjonal selvstendighet, så er det flere tiltak som peker i en overnasjonal retning.
«Allierte må bekrefte at Nord-Atlanterhavsrådet (NATO) har en rolle som et ekte forum for konsultasjon om viktige strategiske og politiske spørsmål. Allierte bør streve for å holde nasjonal politikk i samsvar med politikklinjen utviklet i NATO.»
Dette er usminket forsøk på å legge føringer for nasjonal utenrikspolitikk. Det skal settes NATO-stempel på (all) utenrikspolitikk.
«Politiske avvik innen NATO er farlige»
Og det finnes mye mer av samme ulla i strategidokumentet:
«Å tillate tvister om temaer som er ’NATO-eksterne’ til å påvirke Alliansens effektivitet, kan gi langvarige skader for Alliansen (Allowing disputes that are external to NATO to infect the functioning of the Alliance could cause long-term damage to the Alliance). For å opprettholde enhet og styrke kollektiv handling fremover, må allierte hele tiden bekrefte og demonstrere, ved handlinger så vel som ord, deres forpliktelse til den politiske identiteten og strategiske mål for Alliansen.»
NATO beklager at land går egne veier. NATO som merkevare må styrkes.
«De (enkelte land) har heller ikke prioritert proaktiv og konsekvent kommunikasjon til støtte for Alliansens mål. Mot trusselen fra stater og ikke-statlige aktører som bruker aggressiv taktikk, under terskelen til konvensjonelle styrker, for å utfordre og undergrave Alliansens verdier og samhold, må NATO sørge for at landene er klar over og i stand til å forhindre og svare med objektiv og faktisk informasjon.»
«Politiske avvik innen NATO er farlige fordi de gjør det mulig for eksterne aktører, og spesielt Russland og Kina, å utnytte uenigheter mellom allianselandene».
Utvider trusselbildet og kamparenaen
Atomvåpen har vært en kritisk søyle i NATOs kollektive forsvar siden oppstarten. Sånn er det fortsatt.
«Allierte bør også huske (recall) sin holdning når det gjelder traktaten om forbud mot atomvåpen, nemlig at den aldri vil bidra til praktisk nedrustning, og vil heller ikke påvirke folkeretten.»
Atomstrategien ligger fast
Dette er drøy kost og sier sitt, men påminnelsen skyldes vel også at de merker den økende oppslutningen om atomvåpenforbud.
Vi har sett at et eller flere tidligere NATO-land har deltatt i kriger som del av såkalte «koalisjoner av villige» – ofte USA-ledet. Nå skal det lages større rom for flere direkte NATO-ledete koalisjoner også hvor enkelte land reserverer seg. Terskelen for det enkelte medlemslandets mulighet for å blokkere fellesvedtak, bør løftes opp til ministernivå, heter det. En struktur for hyppigere krigføring.
NATOs trusselbilder endrer seg stadig. I tillegg til å utpeke land og regjeringer som fiender knyttet til militære aktiviteter, så legges fortsatt vekt på «kamp mot terror» (egen definisjon av terrorister). Denne gangen vektlegges i tillegg trusler mot infrastruktur, og bindinger som følge av teknologi og økonomiske- og handelsmessige forhold.
Det er godt dokumentert at handel og økonomiske forhold kan brukes i maktpolitiske spill uansett formelt styresett i selger-kjøper-land. Det er også godt dokumentert at overvåking og «cyberkriminalitet» foregår på tvers av politisk vennskap – ref. USAs overvåking av nettverk og datatrafikk.
Det er vel ganske opplagt at digitalisering og teknologiske avhengigheter er en arena for maktkamp i våre dager. På samme måter som tidligere kamper om transportveier og ressurser.
NATO er bekymret for at enkelt lands valg av teknologi «svekker interoperabilitet og potensielt kan stimulere avhengighet av rivaliserende stater. NATO må øke tempoet og omfanget av dets politiske fokus på dette området hvis det virkelig ønsker å motvirke truslene og høste fruktene som følge av ny teknologi… NATO har en viktig rolle i å fremme utviklingen av en felles strategi, forankret i en alliansevid EDT-trusselvurdering». (EDT er bruk av forstyrrende elektroniske teknologier.)
Realiteten er at lands selvstendige valg av tekniske løsninger og handelspartnere blir definert som felles trusler bare hvis leveransene ikke kommer fra «venner» og allierte. Det betyr at disse truslene settes inn i stormaktsrivaliserings-perspektivet – og ikke handler om sikkerhet, trygghet og selvstendighet.
Også bekymring for ferdsel og energiforsyning vektlegges nå mer direkte. I et rivaliseringsperspektiv er det en viss logikk i dette. Det som NATO-strategien gjør, er å løfte disse områdene inn i sitt helhetlige trusselbilde i den ideologiske kamp om verdier. Og dette defineres som globale transnasjonale trusler. Dette sammenfaller med å definere verdens (kommende) største økonomi (Kina) som en trussel siden de ikke er lik oss og ikke deler våre «verdier».
NATO sier at de skal vektlegge regional (transatlantisk) operasjonalitet, men tenke globalt. Men det utvidete trusselbildet åpner for globale operasjoner. At globale og transnasjonale forhold kan ha regional effekt, kan begrunne det meste. Et bilde med transnasjonale trusler passer jo også veldig godt inn i et mål om å sikre internasjonal kontroll for sitt styringssystem og «USAs hegemoni».
I sammenhengen advares det også mot ulike former for påvirkning, desinformasjon og propaganda.
- Andre land truer «vestlige demokratiske institusjoner og prosesser» - kamparenaen utvides.
- Sikkerhet utvides – fra territorial militært forsvar – til kontroll over sivilsamfunnet og ’verdier’.
«Grensen mellom sivile og stridende blir uskarpe gjennom bruken av fullmakter og private militære selskaper, desinformasjon og undergravning. Alt dette, og hybrid terrororganisasjoners aktivitet, søker å svekke og splitte allierte innenfra ved å undergrave samfunn, samhold og vår livsstil. Dermed har NATO måttet bruke stadig mer tid på å utvikle politiske og ikke-politiske verktøy for å motvirke hybridaktiviteter som nye tilnærminger til attribusjon, avskrekking i hybriddomenet, og takling av desinformasjon.»
Situasjonsbeskrivelsen i sitatet over passer veldig godt på USA og NATOs egen virksomhet (ref. Terje Alnes’ artikkel: «Obs! Krig pågår» – Spartakus.no).
NATO må styrke motstandsdyktigheten mot såkalte sammensatte trusler, heter det. Dette betyr enda mer samarbeid med sivilsamfunnet, næringsliv og private aktører.
«Å bygge nye partnerskap i NATO med privat sektor, akademia og frivillige organisasjoner vil gjøre det mulig for alliansen å øke bevisstheten, dele data og kreativt utnytte erfaringer og kunnskap.»
Det militærindustrielle komplekset vil nok se gode forretningsmuligheter i tida framover.
NATO som systemforvalter
Når NATO legger til grunn at Vesten/USA står overfor en «systemisk» rival og utfordrer, så viser det ganske godt hva NATO faktisk er. NATO er en systemforvalter!
En systemforvalter er noe langt annet enn en forsvarspolitisk militær allianse. Å mikse sammen «systemforvaltning» med forsvar av land, frihet og selvstendighet er ikke bare å blande kortene, men bidrar til en prinsipiell legitimering av krigføring.
I NATO-norske ordbøker, så vel som i media og regjeringsdokumenter, omtales FN og NATO som nærmest likeordnete multilaterale organisasjoner. Dette er ikke bare en sak for språkrådet, men del av en ideologisk maktpolitisk retorikk.
Natos rolle som internasjonal systemforvalter har ikke noe med lands forsvarsrett å gjøre – de er en stormakts- og systemforvalters redskap i en maktkamp som nettopp utgjør en trussel mot folk og nasjoner.
«NATO er både en militær og politisk allianse. Samtidig som NATO målbærer og er et redskap for Vesten/USAs finansinteresser og våpenindustri, så fungerer alliansen som et maktmiddel for å sikre vestens markedsliberalistiske styresett og «sine» rammebetingelser for vestens liberalistiske og markedsøkonomiske system.»
Sitatet over er fra organisasjonen Stopp NATOs program.
NATO er en operativ forvalter av et system for å sikre at stadig flere områder overføres til markedet og konkurranseprinsipper der alle er i konkurranse mot hverandre. Stormaktsrivalisering og militarisering følger i kjølvannet.
Det kan være et visst håp i at NATO-samholdet faktisk har reelle grunner til å sprekke opp. Men en freds- og antikrigsbevegelse er avhengig av å kle av NATOs krigsretorikk for å stå imot en økende retning mot ny storkrig.
Sitater er fra NATOs strategirapport hvis ikke annen kilde er oppgitt. Uthevinger og understrekninger er forfatterens. Revolusjon gjengir notatet i noe forkortet form. Du kan lese notatet i sin helhet her.