tirsdag 22 september 2020

kinasjakk

Kina seiler opp som USA- og NATO-imperialismens utpekte hovedfiende ved siden av Russland.

Retorikken fra USA, NATO og EU har endret seg merkbart, særlig i månedene som har gått siden NATO-toppmøtet i London i 2019. Det var første gangen NATO direkte pekte på «Kinas voksende innflytelse» som en trussel.

Pingpong om Hong Kong

Propagandakrigen rundt den tidligere britiske kronkolonien Hong Kong inngår som en del av opptrappinga, parallelt med voldsomme styrkeoppvisninger i Sør-Kinahavet fra den amerikanske, kinesiske og japanske flåten. For alle parter handler det om å markere revir og vise muskler.

Tida renner ut for særstatusen som Hong Kong har hatt som delvis sjølstyrt finanssentrum etter at Beijing overtok suvereniteten i 1997. Kina har satt ned foten for britisk og amerikansk innblanding i Hong Kong, der en ekstremt voldelig «demokratibevegelse» ble satt i bevegelse for å provosere fram maktbruk fra Beijing. USA frir til Boris Johnson og Storbritannia som i det lengste vil trekke i trådene i sin tidligere koloni. Beijing svarer med trusler om at Storbritannia må regne med «konsekvenser» for selskaper som Land Rover og storbanken HSBC dersom landet opprettholder sin «fiendtlige holdning» overfor Kina.

Nå trappes konflikten ytterligere opp ved at USA stenger ned det kinesiske konsulatet i Houston, Texas, og truer med å gjøre det samme i flere amerikanske delstater. Kina har svart med å varsle stenging av det amerikanske konsulatet i Chengdu. Utenriksminister – og tidligere CIA-direktør – Mike Pompeo fyrer løs mot Kina i alminnelighet og mot det kinesiske «kommunistpartiet» i særdeleshet, sist under sitt besøk i København nylig. Pompeo sa indirekte at president Donald Trump sitt forslag om å kjøpe Grønland fra Danmark fortsatt står ved lag, til tross for at danske regjeringer stort sett lar USA bruke øya som de vil. Interessen for Grønland har sammenheng med opptrappinga mellom stormaktene i Arktis.

Konfrontasjonen med den kinesiske ekspansjonen på verdensplan er unngåelig, uavhengig av hvem som innehar presidentembetet i Washington

Angrepene på Kina er sjølsagt ledd i Donald Trumps valgkamp for å vende oppmerksomheten vekk fra BLM-protestene og koronakatastrofen i USA. Han appellerer til amerikansk patriotisme, «lov og orden» og den fraksjonen i den nordamerikanske monopolkapitalen som særlig baserer seg på det store hjemmemarkedet i USA. Men det er en kortslutning å tro at Trump er problemets kjerne. Konfrontasjonen med den kinesiske ekspansjonen på verdensplan er unngåelig, uavhengig av hvem som innehar presidentembetet i Washington. Det spesielle med Donald Trump er at han er eksplisitt og ikke nøler med å iverksette drakoniske tiltak for å sette USA i krigsmodus. Akilleshælen er at hans generalprøve på fascisme, slik vi ser i Portland, Oregon, fører til en ekstrem klassepolarisering som truer med å destabilisere den amerikanske imperialismen innenfra.

Fienden er Kinas «kommunistiske» parti

Nytt er at angrepene blir retta spesifikt mot det statsbærende partiet i Kina, Kinas «kommunistiske» parti. USA veit bedre enn de fleste at dette partiet er alt annet enn kommunistisk, fylt opp med nyrike kinesiske millionærer som det er. Partiet er styringsredskap for det regjerende revisjonistborgerskapet, med «Folkets frigjøringshær» som den virkelige maktfaktoren. Amerikanernes hensikt er å benytte den antikinesiske kampanjen til et ideologisk generalangrep på kommunistiske og revolusjonære partier i alminnelighet, med KKP som stråmann. Med Pompeos ord må «den frie verden» stå samla imot den kommunistiske supermakta.

Kina som stråmann for ny antikommunistisk kampanje

Beskyldningene mot Kina går ut på alt fra industrispionasje til boikott av kinesiske Huawei, selskapet som leverer det mest avanserte 5G-nettet. USA har også trukket seg fra Verdens helseorganisasjon WHO, som Trump påstår er «kjøpt og betalt» av Kina. Påstanden faller på sin egen urimelighet ettersom USA har vært den største økonomiske bidragsyteren til WHO. EU stritter enn så lenge imot. Unionen skjerper Kina-kritikken, men vil ikke ha full boikott av Huawei og ønsker enda mindre å slå handa av WHO midt under Covid-19-pandemien.

NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg følger naturligvis den amerikanske taktstokken. Han har iherdig jobba for å inkludere Kina i NATOs «trusselbilde», til tross for at Kina ikke har noen militær tilstedeværelse i det nordatlantiske området. NRK gjør naturligvis sitt for å advare mot «den gule fare». I et langt intervju i Dagsnytt Atten 22. juli fikk Stoltenberg boltre seg fritt med generelle bekymringer om «ekstremisme» i lys av de fascistiske terrorangrepene for ni år sia, sjølsagt uten å nevne høyreekstrem fascisme med et eneste ord. På snedig vis kunne Stoltenberg koble forsvaret av «vestlige demokratiske verdier» mot terror til kamp mot antidemokratiske regimer av kinesisk type. Det manglet bare at massemorderen fra Utøya ble gjort til kineser i løpet av sendinga.

Den nye supermakta trer fram

Når Vesten vender oppmerksomheten fra Russland og mot Kina, har det sin årsak i at de kinesiske ambisjonene om å bli en supermakt er i ferd med å realisere seg. Kina har satsa på industri og verdiskapning, ikke på spekulasjon og finans. Den kinesiske arbeiderklassen har betalt prisen på monopolborgerskapets vegne. Fra å ha vært slave og underleverandør for vestlig industriteknologi, har kineserne rappa og utvikla teknologien. Landet har effektivt brukt sine enorme eksportinntekter til å investere i og bygge enorme infrastrukturprosjekter, som havneanlegg og jernbaner, i Afrika, Asia, Latin-Amerika og Europa. Noe er reint kommersielle investeringer, ande prosjekter er gitt i form av lån og «bistand» for å sikre energiforsyning og geopolitisk innflytelse.

Supermaktsambisjonene er ikke nye. De blei først proklamert av Chou En-lai på Folkekongressen i 1975 som en forlengelse av den såkalte teorien om tre verdener, seinere konkretisert av de kontrarevolusjonære etterfølgerne Hua Guofeng og Deng Xiaoping gjennom «de fire moderniseringene».

Den gangen flirte de vestlige imperialistene av supermaktsambisjonene. Det gjør de ikke lenger.

I 1977 var det bare den marxist-leninistiske bevegelsen ved det albanske kommunistpartiet og Enver Hoxha som hang bjella på katten. «I framtida, samtidig med forvandlinga av Kina til ei imperialistisk supermakt, vil hærens rolle i landets liv bli stadig sterkere. Den vil bli styrket som en pretorianergarde [betegnelse på de romerske keisernes livgarde– overs. merknad] væpnet til tennene for å forsvare et kapitalistisk regime og en kapitalistisk økonomi. Den vil bli redskapet til et kapitalistisk borgerlig diktatur som, hvis den folkelige motstanden viser seg sterk, også kan ta åpent fascistiske former.» (Enver Hoxha, «Imperialismen og revolusjonen», 1978. Her oversatt fra den engelske tekstutgaven.)

Slutten på et partnerskap

Hoxha fortsatte: «For å bli en supermakt under disse forholdene (der det på dette tidpunktet eksisterte to supermakter, USA og Sovjetunionen – overs. anm.), må Kina gjennomgå to hovedfaser: Først må landet skaffe seg kreditter og investeringer fra USA-imperialismen og de andre utvikla kapitalistiske landa og kjøpe ny teknologi for å utvinne sine hjemlige rikdommer, hvorav en stor andel vil gå til kreditorene i form av dividende. Dernest vil landet investere merverdien som er skapt på det kinesiske folkets bekostning i stater på forskjellige kontinenter, akkurat som USA-imperialistene og de sovjetiske sosialimperialistene gjør i dag. Kina baserer sine anstrengelser for å bli ei supermakt i første rekke på valg av allierte og på å bygge allianser. To supermakter eksisterer i dagens verden, USA-imperialismen og den sovjetiske sosialimperialismen. Det kinesiske lederskapet har kommet til at det må stole på USA-imperialismen, som det håper å få bistand fra på områder som økonomi, finans, teknologi og organisering, samt på det militære området. I realiteten er det økonomiske og militære potensialet til USA større enn det til den sovjetiske sosialimperialismen. Dette veit de kinesiske lederne utmerket godt, skjønt de sier at USA er på vikende front. Med den kursen de har valgt, kan de ikke satse på en svak partner.» (Samme sted.)

Teksten fortsetter under videoen. Hvis den ikke vises, kan du se den direkte på vimeo.

Donald Trump og Xi Jinping ved statsbesøket i april 2017.

Tid er nå i ferd med å renne ut for dette partnerskapet som de albanske kommunistene så komme for mer enn førti år sia. USA ser på et stadig mer sjølbevisst Kina som en voksende trussel mot egen dominans. Kina er på sin side blitt mindre avhengig av å plassere sitt eksportoverskudd i amerikanske statsobligasjoner, og eksporterer stadig mer av sin overskuddskapital til andre stater og prosjekter kloden over. Tida der de disse to imperialistene hadde flere sammenfallende interesser enn motsetninger seg imellom, er i ferd med å bli et tilbakelagt stadium.

Økende krigsfare

Det vi nå ser, er at den vestlige imperialismen har gitt opp sin gamle strategi om å spille det kinesiske kortet for å presse Sovjetunionen og Russland fra to fronter. Dette lyktes i flere årtier, spesielt mot slutten av forrige årtusen, da Kinas ustanselige utenrikspolitiske linjeskifter lenge var preget av at Sovjetunionen var «den farligste supermakta» og at USA var på felgen. Virkeligheten parkerte denne «teorien» da Sovjetunionen knakk sammen som et korthus i 1991.

For den vestlige imperialismen er Russland fremdeles en formidabel militær motstander, men den russiske imperialismen er i det vesentlige i en defensiv posisjon. Utenfor landets grenser er det stort sett bare i Syria at Russland markerer imperialistisk revir. Den kinesiske imperialismen viser sine militære muskler mest i Sørøst-Asia, i verden for øvrig bruker Kina sine formidable økonomiske og teknologiske muskler til å flytte fram sine posisjoner. Det skremmer vestmaktene mer.

Kan styrke alliansen Kina–Russland

I dag har Kina og Russland en taktisk allianse i form av Shanghai-initiativet CCO, hvor landa også gjennomfører store felles militærøvelser. Konflikten mellom Kina og India og andre asiatiske stater, setter tidvis alliansen på prøve. Like fullt har både Russland og Kina i dagens situasjon i hovedsak sammenfallende interesser i å stå imot vestlig, og særlig amerikansk, militær innringing og aggresjon.

Med det presset Kina nå opplever, er det sannsynlig at landet vil intensivere og styrke alliansen med Russland og andre potensielle partnere, som Iran. Verden deler seg mer og mer i to imperialistiske hovedblokker som står mot hverandre. Tilsynelatende har USA og NATO et betydelig militært overtak, som den vestlige imperialismen i verste fall kan finne på å bruke for å knuse den kinesiske imperialismen før den vokser seg for sterk.

Kineserne er garantert dyktigere enn amerikanerne i å spille kinasjakk. Tida jobber for Kina, som snart vil kreve å høste mer av sine globale investeringer. Den økonomiske, diplomatiske og politiske omfordelingskrigen er allerede i gang. Spørsmålet er dessverre ikke om, men når, den vil ta form av militære sammenstøt og kanskje full krig.