Et omforma Rød Valgallianse og en endra politisk situasjon, gjør det for første gang på årtier meningsfylt å snakke om bygging av en revolusjonær venstrefront.

Krisa i sosialismen har skapt oppløsning og frustrasjon på den revolusjonære venstresida. Men reaksjonens offensiv mot alt som er det minste progressivt eller antiimperialistisk, har også aktualisert spørsmålet om progressiv koordinering og enhetsfront.

Alliansen av «AKP og uavhengige sosialister» oppsto i 1973 som AKPs parlamentariske ansikt, og hittil har AKP vært sjuende far i RV-huset. Denne eksklusive særstillinga på alle områder har utelukka utvikling av RV til en progressiv enhetsfront, til et levende debattforum og aktivistsentrum som er til stede i klassekampen året rundt – og ikke bare i valgkampene. Først nå, med et dramatisk endra verdensbilde og tildels nye demarkasjonslinjer i den ideologiske debatten, eksisterer det et politisk klima for en mer organisert koordinering av venstrekreftene. Skal den finne sted, utgjør RV den mest naturlige og tilpassbare ytre ramma. Kombinasjonen av denne gryende erkjennelsen og intern fraksjonsstrid førte til at AKP i vinter ga avkall på sitt eksklusive monopol i forhold til RV.

Viktig hamskifte

Nå er RV blitt en medlemsorganisasjon. Landsmøtet i mars fulgte opp med vedtektsendringer og valgte for første gang personer fra en annen politisk organisasjon enn AKP inn i landsstyret, nærmere bestemt Arbeidermaktgruppa – AMG (trotskistisk).

Riktignok er AKP-medlemmene fortsatt i solid flertall, og AKP setter stadig sitt stempel på programavsnitt i flere kontroversielle spørsmål. Men situasjonen er likevel ny. AKP-erne i eller utenfor RV er dessuten ikke lenger noen homogen gruppe, og klarer bare unntaksvis å opptre sånn. RV har så å si fått «luft under vingene», og har dermed fått en enestående sjanse til å fremme et oppbrudd til venstre og nærme folk til marxismen og revolusjonære posisjoner — hvis muligheten utnyttes.

Kampen om RVs framtid

Motivene for å gå inn for et fristilt RV har vært og er høyst ulike. I hovedsak er det den opportunistiske — og dels åpent antikommunistiske — høyrefløyen i AKP som i lang tid har sloss for et fristilt og uavhengig RV. De har som primært mål å erstatte AKP med et breitt venstreparti, fordi de avskyr sjølve ideen om et marxist-leninistisk fortroppsparti – og drømmer om taburetter i konkurranse med SV.

Disse høyrefolka har allierte i AMG, som forlengst har erklært at de ønsker å omdanne RV til «et nytt parti til venstre for SV på et ikke-stalinistisk revolusjonært grunnlag ...» som bl.a. skal «bekjempe de stalinistiske restene». Målet på litt lengre sikt er «at de revolusjonære aktivistene samles i et parti med Klassekampen som sin dagsavis». Imidlertid er AMG uttrykkelig imot ei innsnevring av RV-arbeidet til parlamentarisme og valg.

Venstrefløyen i AKP – i den grad en kan snakke om en enhetlig fløy – har hovedsaklig gått imot fristilling, og absolutt imot ideen om sammenslåing av RV og AKP. Så lenge de anser AKP som et i det vesentlige kommunistisk fortroppsparti, er standpunktet logisk nok: det dreier seg om å forsvare partiet mot likvidatorene.

Når vedtaket først er fattet ser de revolusjonære kreftene i AKP samtidig RV som en viktig arena for å slå tilbake høyrefløyen, og hindre at den får gjennomslag for sin reformistiske kurs.

For aktivisme og kampenhet

De politiske motsetningene og alliansene er såleis mangslungne og tidvis diffuse. Sjøl om det særlig er høyreopportunistene som har fått pressa gjennom omforminga av RV, støtter vi denne utviklinga og vurderer den positivt, om enn ut fra helt andre premisser. Samtidig er vi fullt oppmerksomme på farene som kan kvele det revolusjonære allianse- og frontpotensialet til RV.

Men utviklinga nå er både interessant og rik på muligheter.

AKP har pålagt sine medlemmer å avvente diskusjonen om RVs framtid til etter høstens valg. Både høyre- og venstrefløyen i AKP ser ut til å ha felles interesse av at RV utelukkende skal drive politisk arbeid «i tilknytning til parlamentariske organer», slik det sist ble understreket på RV-landsmøtet.

Men det finnes motstand. Et mindretall ville fjerne denne formuleringa. Vi er helt på linje med kreftene i RV som kjemper mot at RV begrenser seg til den parlamentariske arenaen, og for en permanent medlemsfront for utenomparlamentariske aksjoner, et forum for politisk debatt og kampfellesskap. Slike perspektiver trakk vi opp allerede høsten 1989, bl.a. i et innlegg i Klassekampen hvor vi skreiv: «Skal et slikt prosjekt (dvs. en revolusjonær allianse m.a.) være liv laga, må det ha form av et levende politisk forum og aktivitetssentrum, som er vedvarende del av og en kraft i arbeiderklassens kamper og folkelige aksjoner.» (se KK for 9. november 1989 – En ny kampenhet?)

I samme innlegg antyda vi også elementer som burde inngå i et framtidig minimumsprogram – hvor revolusjonen og sosialismen er erklærte mål.

Progressive inn i RV

Som marxist-leninister mener vi sjølsagt ikke at RV er noe kommunistisk parti, og heller ikke at det kan eller bør bli det. Vi kjemper både for en brei, revolusjonær venstrefront og for et kommunistparti på samme tid. Det ene står ikke i motstrid til det andre. Etter vårt syn er begge deler nødvendige forutsetninger for å bringe Norge fram til – og over – sosialismens dørterskel.

Når vi sier at et omforma RV ikke kan eller bør bli et kommunistisk parti, mener vi heller ikke at det skal utvikle seg til et parlamentarisk parti av velkjent type. Potensialet og oppgavene for en reell venstrefront ligger i dag på et annet område.

Skal et nytt RV greie å fylle ei rolle som front, må det bli en bevegelse prega av aktivisme og allsidige initiativer, utvetydig i sin revolusjonære grunnholdning, men uten et for omfangsrikt og detaljert program. På den måten kan det bli en første skole i politisk virksomhet, en innfallsport til revolusjonær tenkning og praksis. Men da må det også tåle – innen fastlagte grenser – å være tumleplass for ulike mer eller mindre sosialistiske og revolusjonære grupper og fraksjoner.

I ei tid prega av forvirring og frafall, trur vi det er viktig at sosialister og revolusjonære gjenvinner trua på sine krefter og politiske mål, at venstresida igjen kommer på offensiven og slutter å handle og opptre på borgerskapets premisser. Ettersom dagens Norge ikke akkurat oppviser noen overflod av revolusjonære, forutsetter det vilje til å samordne kreftene der det er mulig og rasjonelt.

Nettopp fordi det nye RV som tar form bærer i seg muligheten til å organisere venstrekreftene på en helt ny måte, må medlemskap i RV grundig overveies av alle progressive og revolusjonære grupper og enkeltpersoner. Også fordi det vil bli harde kamper om retninga for den videre utviklinga, om revolusjonære standpunkter, om aktivisme i forhold til streiker og masseaksjoner, om graden av parlamentarisk innretting osv., er det vesentlig at reformistene som ønsker et slags mini-SV ikke får ture fram som de vil.

Fra Revolusjon nr. 7, mai 1991.

Personvern