torsdag, 05 12 2019

Pengene, særlig i form av kreditt, gir inntrykk av å ha overnaturlige, skapende egenskaper. Slik framtrer pengene som løsrevet fra sitt egentlige opphav – arbeidet. Menneskene har frambragt varer, penger, ting som underlegger menneskene disse tingenes herredømme. I denne tingliggjorte verden blir menneskene fremmedgjort.

Det kan se ut som om pengene, når de opptrer i form av kreditt, bryter med denne fremmedgjøringa. Hvis et menneske står uten materielle midler til produksjon eller forbruk, har det mulighet til å inngå et personlig forhold til et annet menneske, et kredittforhold, som dermed gjør det mulig for ham å forbruke eller produsere.

Slik oppstår den forestilling at det tingliggjorte forholdet i et samfunn som bygger på vareproduksjon blir forvandlet tilbake til et personlig forhold mennesker imellom.

Marx kritiserte tilhengerne av den utopiske sosialisten Saint Simon for å ha latt seg narre av dette bedraget. «St. Simonistene […] ser på utviklinga av penger, veksler, gjeldspapirer, kreditt og bankvesen som en gradvis opphevelse av menneskenes atskillelse fra tingene, av kapitalen fra arbeidet, privateiendommen fra pengene og pengene fra menneskene, atskillelsen av mennesker fra mennesker. Det organiserte bankvesenet er dermed deres ideal.» (Marx, MEW Ergängzuband 1, s. 448 ty.utg., Marx’ uthevelser.)

Marx påviste med sin analyse i 1844 at kredittvesenet, i stedet for å oppheve fremmedgjøringa, snarere setter dette forholdet på spissen.

«Men denne opphevinga av fremmedgjøringa, denne tilbakevenden av mennesket til seg sjøl og dermed til andre mennesker er bare et bedrag, den er en enda mer infam og ekstrem sjølfremmedgjøring, avmenneskeliggjøring, ettersom dens element ikke lenger består av varer, metall, papir, men av et moralsk væren, den gjensidige tilværelse, det innerste i menneskets bryst; ved at det under skinn av tillit mennesker imellom, innebærer den høyeste grad av mistillit og den fullkomne fremmedgjøringa.»

Tro og kredittverdighet

Ordet kreditt kommer av det latinske credere – som betyr å tro. Den som yter kreditt til noen tror at han vil få kreditten tilbakebetalt, ellers ville han ikke ha gitt den.

Man kan sjølsagt tenke seg at en rik innvilger kreditt til en fattig, som han anser for å være flittig og ordentlig. Denne formen for kreditt hører til den romantiske, sentimentale del av nasjonaløkonomien, til dens ytterpunkter, som unntak, ikke som regelen. Långiveren vil dessuten ha sikret seg pant i denne personens evner og arbeid.

«Tenk hvilken nedvurdering», sier Marx, «som ligger i at et menneske blir verdsatt i penger. Det sier seg sjøl at kreditoren ut over den moralske garantien også har garantier i form av juridisk tvang og videre mer eller mindre reelle garantier (såkalt kredittsikkerhet – J.St.) for sin mann.»

«Kreditten er den nasjonaløkonomiske dommen over et menneskes moralitet. Gjennom kreditten er mennesket sjøl i stedet for metall eller papir blitt formidler av bytte(forholdet), ikke som menneske, men som tilstedeværelsen av kapital og renter av denne. Bytteforholdet er slik riktignok tilbakeført til mennesket fra sin materielle form, men bare fordi mennesket har pantsatt seg sjøl i materiell skikkelse. […] mennesket er sjøl blitt forvandlet til penger, eller pengene er inkorporert i ham (kroppsliggjort). Den menneskelige individualitet, den menneskelige moral (jfr. uttrykket betalingsmoral – J.St.) er sjøl blitt både en handelsartikkel og en gjenstand hvori penger eksisterer.»

I det moderne kapitalistiske samfunnet er praktisk talt enhver arbeider slave, ikke bare av produksjonen og lønnsarbeidet, men også av bankene – kredittyterne. Du blir ikke bare vurdert ut fra hva arbeidskrafta di er verd for bedriften, men også din egen livsførsel er en «handelsartikkel» som du er nødt til å selge for for eksempel å skaffe deg et husvære.

Slik er ikke bare din fysiske og intellektuelle arbeidskraft, men også din personlighet pantsatt til kapitalistene. Mens arbeidskrafta blir solgt for et begrensa antall timer av døgnet, løper kredittforholdet og overvåkinga av din betalingsmoral døgnet rundt. Når regningene hoper seg opp, og du må be banken om betalingsutsettelse, skapes et inntrykk av at banken etter en «personlig vurdering» av deg og din betalingsevne, innvilger deg dette på medmenneskelig grunnlag.

Dette og en rekke andre forhold tilslører kapitalismens egentlige vesen. Derfor må vi trenge inn under det falske sløret. For å forandre virkeligheten, må vi først forstå den.

Fra en artikkelserie kalt Lynkurs i noen sider ved marxismens politiske økonomi fra 1998-99.