Etter en ekstrem kursutvikling i 2017, krasjlanda den digitale valutaen før jul med et kursfall opp mot femti prosent.
Kryptovalutaer, med bitcoin som den mest kjente, er på mange måter besnærende. Vi kan slippe at enhver handel vi gjør blir overvåket og loggført av myndighetene. Vi kan låne av hvem som helst. Banker, ågerrenter og gebyrer kan kanskje bli historie. Folket kan så å si få sitt eget betalingsmiddel.
Denne vakre fortellinga er dessverre litt for god til å være sann.
Det skal vi se nærmere på. Men først litt om hva en kryptovaluta er og bakgrunnen for dagens bitcoin-feber.
En bitcoin kunne i januar 2017 omsettes for ca. 1000 dollar. 17. desember 2017 kostet en bitcoin 17 000 dollar. Altså en verdiøkning på 1700 prosent løpet av ett år. Det meste av kursutviklinga ser ut til å være drevet fram av de asiatiske landa Sør-Korea, Japan og Vietnam, ifølge en fersk undersøkelse. I dagen før jul 2017 kom knekken mange har venta på, da kursen på nesten alle kryptovalutaene raste. Bitcoin hadde det største fallet, med rundt 40–50 prosent.
Kryptovalutaer finnes i en mengde varianter og med forskjellige krypteringsløsninger. Kryptografi blir brukt for å sikre og anonymisere transaksjoner og for å utstede nye, digitale valutaenheter. Bitcoin er den mest kjente av disse, og derfor den vi konsentrerer oss om her.
Det er i utgangspunktet mye mystikk hefta ved Bitcoin. Satoshi Nakamoto grunnla teknologien i 2009. Ingen vet til denne dag hvem denne Nakamoto er, eller om det i det hele tatt er snakk om en person. Det kan være ei gruppe av folk eller for den saks skyld en etterreretningstjeneste. Den mystiske guruen Nakamoto, som i to år var svært aktiv på mange nettfora, opphørte tilsynelatende helt å eksistere i 2011. Men teknologien og valutaen lever videre.
Pengenes funksjon
Penger har tradisjonelt tre funksjoner. De kan tjene som byttemiddel, som en måte å akkumulere verdier og som et verdimål. Alle disse funksjonene forutsetter at det råder et minstemål av generell, samfunnsmessig enighet og tillit til at pengeenheten det er snakk om representerer en reell underliggende verdi.
I valutaform er pengene et internasjonalt byttemiddel som representerer den relative økonomiske, utviklingsmessige og militære styrken til en stat i forhold til andre stater og deres valutaer. Særlig de mindre statenes valutaer er utsatt for spekulasjon og manipulasjon på de internasjonale valutabørsene.
Mens kontrollen over «normale» valutaer (som norske kroner, euro osv.) ligger hos en sentralbank, vanligvis en seddelbank som Norges Bank, er kryptovalutaer desentraliserte. Algoritmer skal sørge for at transaksjoner og generering av nye digitale mynter skjer på en planmessig og forutsigbar måte, for bitcoin med en maksimumsgrense på 21 millioner myntenheter. Hvert fjerde år halveres antallet nye «mynter». Disse kan igjen splittes.
Prosessen foregår vanligvis i form av en blokkjede (blockchain) der informasjonen blir spredt til en rekke noder som gjensidig kontrollerer hverandre mer eller mindre kontinuerlig. Bitcoin-nettverket genererer (eller «utvinner») et nytt parti med bitcoins omtrent hvert tiende minutt, med en kapasitetsgrense på 1 megabyte.
Digitale gullgravere
Etter hvert som kontanter blir mindre vanlig, er kryptovalutaer et opplagt alternativ for den som vil sikre anonymitet og unngå overvåking. Det kan være helt legitimt, men er sjølsagt spesielt interessant for kriminelle miljøer – og for ulike staters etterretningsorganer og desinformasjonskampanjer.
Kryptovalutaen Iota er en delvis norsk oppkomling som i stedet for blokkjede bruker det de sjøl beskriver som en ny fase i krypteringsteknologien, Tangle. Mens Bitcoin og tilsvarende valutaer tar transaksjonsgebyrer og har en grense for hvor mange transaksjoner de kan behandle i sekundet, hevder Iota at den ikke har disse begrensningene.
Her skal det legges til at det er frivillig i bitcoin-systemet om man ville betale et gebyr, men gjør man ikke det er det fare for at transaksjonen blir forsinket eller kanskje ikke prosessert.
Systemet er avhengig av at det er personer og institusjoner som stiller datakapasitet tilgjengelig for å være «minere« (utvinnere) som gjennomfører og overvåker transaksjonene. «Minere» får betalt ut fra hvor mange transaksjoner systemet gjør gjennom aktørens maskiner. Betalinga de får skjer i form av en andel av nyutstedte bitcoin. Det bør være en kontinuerlig kø av transaksjoner for at mange nok «minere» skal finne det lønnsomt å være avregningskontor.
Det er klart at en oppskrudd bitcoin-hype gjør det mer interessant å bidra til transaksjonsstrømmen og få en bit av omsetninga i form av bitcoins på opptur. Baksida av medaljen er at det blir mindre på hver dess flere som kaster seg på trenden.
Et boblende energisluk
Kryptovalutaen har et annet stort problem: Det formidable energiforbruket. Enorme mengder datakraft brukes for å generere nye digitale mynter. Det totale strømforbruket er foreløpig 29 terrawattimer (TWh) i året. Den norske strømproduksjonen i 2016 var til sammenlikning ca. 150 TWh. Skulle den nåværende veksttakten fortsette, vil nettverkene til bitcoins bruke mer strøm enn hele USA i løpet av et par år.
Dette er trolig en av grunnene til at energiselskaper som Agder Energi velger å investere. Energiselskapet ser også for seg strømhandel direkte mellom privatpersoner.
Ikke minst på grunn av relativt lav strømpris, har en del nordmenn hengt seg på bølgen og investert i høyteknologiske maskinparker for mange millioner. De er både avhengige av at prosessorene kjører kontinuerlig på fullt for å knekke de kompliserte algoritmene som må til for å utvinne nye bitcoins, og av at det finnes investorer som er interesserte i å leie maskinkapasitet. Strømkostnadene for å drifte en mellomstor maskinpark på for eksempel 15 maskiner beløper seg til 14.000 kroner i måneden.
Nervøsitet og børsrus
Stater og banker er i villrede om hvordan de skal forholde seg til kryptovalutaen. I noen land er Bitcoins forbudt som betalingsmiddel, i andre er det legalt. Noen banker formidler salg og kjøp av bitcoins, andre gjør det ikke. Også den norske regjeringa er urolige for hva denne utviklinga kan bety, og trommer sammen eksperter for å se på hvilke muligheter som fins for regulering av bitcoin og kryptovaluta.
Nå har Wall Street åpnet for short-salg av Bitcoin som den nyeste formen for fiktiv kapital. Derivatbørsen CME i Chicago har fulgt etter, mens teknologibørsen Nasdaq åpner for handel med kryptovalutaverdipapirer i 2018. Short-salg og derivater er reint spekulative børsoperasjoner som kan gi stor gevinst ved brå opp- eller nedgang i kursen. Investeringsbanker og meglerhus som JP Morgan og Goldman Sachs har investert i bitcoin-relaterte selskaper. Alt dette driver naturligvis etterspørselen og prisen videre oppover.
Et helt skred av nye selskaper med egne kryptovalutaer entrer markedene og tiltrekker seg investorer, godt hjulpet av medieblesten. Det hele kan minne om børsrusen da en lang rekke nye IT-selskaper kom på banen på 1990-tallet. Den såkalte dot.com-bølgen endte med et voldsomt krakk på Nasdaq-børsen i 2000. Det ramma slett ikke bare nykommerne. Et selskap som Microsoft fikk børsverdien sin halvert i løpet av dette året.
Derivathandel er et spillekasino som var en utløsende årsak til finanskrisa i 2007-2008, og en del av pyramidespillet som har tatt enda mer av de seinere åra – godt hjulpet av at sentralbankene og myndighetene i de imperialistiske landa masseproduserer «luftpenger».
Digitale luftpenger
Den virkelige «verdien» av kryptovalutaene ligger i mulighetene for å spekulere i dem. Sjølve valutaen er enda skjørere enn vanlige valutaer, fordi den utelukkende er basert på tro, håp og tillit og ikke har dekning i materielle verdier på noen som helst måte.
Riktignok er enhver annen valuta også basert på tillit, det vil si at kjøper og selger er enige om den verdien valutaen representerer som transaksjonsmiddel og som kilde til sparing. I imperialismens epoke har alle valutaer blitt mer og mer til papirverdier, ettersom stadig færre av dem har dekning i gullbeholdninger, som tidligere. Norges Bank har for eksempel solgt alt gullet banken rådde over. Likevel har den norske krona en samfunnsøkonomisk ryggdekning i nasjonale ressurser og landets økonomiske potensiale, enten vi snakker om vannkraft, fisk eller olje.
Den amerikanske dollaren er fremdeles den førende verdensvalutaen, som den har vært det siden slutten av Andre verdenskrig. I dag er den vanvittig overpriset på verdensmarkedet. USA har ikke lenger den økonomiske styrken som tilsa en sterk dollar, men dollaren innehar den posisjonen den har fordi den er oljevaluta og fordi Kina og en rekke andre land har foretatt svære investeringer i amerikanske statsobligasjoner. Dollarens hegemoni henger i siste instans på USAs militære styrke til å forsvare den, det vil i praksis si å true verden til å godta dollaren som verdensvaluta nummer én.
Kryptovalutaene har ikke dekning i underliggende verdier og har ingen stat eller sentralbank i ryggen. Det er også relativt få steder hvor de kan brukes som direkte betalingsmiddel, sjøl om dette er i rask endring. Dermed er de enormt sårbare for spekulasjon, noe den vanvittige kursoppgangen til Bitcoin er et eksempel på.
Krypteringsteknologi er dessuten langt ifra ugjennomtrengelig. Mens valutaspekulanter som George Soros kan framprovosere enorme kursfall i nasjonale valutaer, kan et avansert hackerangrep på en desentralisert internasjonal kryptovaluta gjøre hele valutaen fullstendig verdiløs.
En bitcoin-bruker er avhengig både av at «utvinnerne» (minerne) faktisk gjennomfører transaksjonen og av at selskapet som fungerer som en slags bank for dine bitcoin-penger er pålitelig. I 2016 ble et sånt selskap, Bitfinex, utsatt for datainnbrudd og Bitcoin verdt rundt $72 millioner ble stjålet. De har selvfølgelig aldri kommet til rette.
Når pengene blir overflødige
Betyr dette at kryptovalutateknologien er samfunnsmessig ubrukelig? Nei. IT-revolusjonen som sådan er et stort teknologisk framskritt med enormt potensial hvis det blir brukt til samfunnsmessig nytte, helt uavhengig av spekulasjonsvirksomheten som alltid følger med under kapitalistiske samfunnsforhold. Det samme gjelder for kryptovaluta.
Under sosialistiske samfunnsforhold, der teknologiske nyvinninger ikke har til oppgave å generere profitt for kapitaleierne, kan digital valuta i en eller annen form bety store samfunnsmessige innsparinger.
Den sosialistiske staten har til oppgave å innsnevre virkningene av verdiloven og begrense vareproduksjonen til framstillinga av forbruksmidler. Men det vil fortsatt være behov for varebytte mellom by og land og det vil trenges effektive metoder for budsjettering og regnskapsføring. Til alt dette kan en digital myntenhet og helautomatiserte metoder for bokføring være til stor nytte, under den forutsetning at «valutaen» er sentralisert i hendene på den sosialistiske staten og strengt avsondret fra det kapitalistiske børs- og bankmarkedet. Den vil kunne brukes i samhandel mellom sosialistiske land for å bygge et sosialistisk verdensmarked. Til nødvendig utenrikshandel med den kapitalistiske omverden, vil det fremdeles være nødvendig å ha reserver av «gammeldags» konvertibel valuta (eller eventuelle digitale imperialistiske pengeekvivalenter).
Under kapitalistiske forhold kan digitale pengeenheter også bety rasjonalisering, men da mest trolig som en ny måte for monopolkapitalen å tiltrekke seg frisk kapital fra store og små investorer. Aksjeselskapet (det anonyme selskap, Societé Anonyme) betydde en «voldsom utvidelse av produksjonens skala og av bedriftene som hadde vært umulig for enkeltkapitaler», for å sitere Marx. Aksjeselskapsformen er et uttrykk for at produksjonen er blitt samfunnsmessig, samtidig som en liten elite kan kontrollere enorme verdier med kanskje bare tjue prosent av aksjene i morselskapet. Aksjefond har vært en metode for å skaffe ny innsatskapital gjennom «demokratisering», kryptovalutaer kan bli en annen.
For «menigmann» som vil være med på en aksjeemisjon uten å gå via banker, meglerhus eller aksjefond, er prosessen ganske komplisert. Kryptovalutaer kan i framtida kanskje gjøre terskelen lavere for å investere i en aksjeportefølje uten mange snyltende mellomledd. Det kan bli et fristende alternativ til individuelle pensjonsavtaler der forvaltningsgebyrene sørger for at den nominelle verdien heller synker enn øker fra år til år. For kapitalen og dens stat er sjølsagt gevinsten at den først inndrar utsatt lønn i form av pensjon, og at arbeidsfolk som måtte ha råd til det bidrar til å øke forvaltningskapitalen til det samme borgerskapet som allerede høster fruktene av gratisarbeidet deres.
En kapitalisme «uten eiere»?
Kryptovalutaene kan i teorien bety en ytterligere «desentralisering» av kapitalen, samtidig som den i realiteten blir monopolisert og konsentrert på enda færre hender. Noen forestiller seg en kapitalistisk modell der institusjonene vi kjenner i dag blir erstatta av autonome og «eierløse» organisasjoner (se for eksempel Svein Ølnes i Dagens Næringsliv 19. desember 2017). Dette er en ny variant av ideen om en «folkekapitalisme» hvor alle blir lykkelige borgere.
Den illusjonen er ikke av ny dato. Det ligger i kapitalismens natur at merverdien som blir produsert ikke kommer de som produserer denne merverdien i hende. Da ville hele den kapitalistiske akkumulasjonsprosessen, der rikdommen samles i hendene på et lite mindretall, rett og slett stoppe opp. Akkurat som med aksjer eller gullreserver, så har den som kontrollerer fem eller ti prosent av verdens bitcoin-beholdning i realiteten full kontroll.
Det kan nok hende at noen snyltende mellomledd blir borte ved bruk av kryptovalutaer, men bitcoin-bølgen har allerede nådd de store børsene og meglerhusene. Og særlig de mest spekulasjonsorienterte av dem. Det er i overskuelig framtid her, på de store vekslingsmarkedene, at den overveiende delen av transaksjonene vil finne sted og ikke peer-to-peer.
Kryptovalutaens sjølmotsigelse
Ett av paradoksene for kryptovalutaene er at de er avhengige av de gamle valutaene som verdimål.
Ingen ville kjøpe en eneste bitcoin hvis man ikke kunne relatere den til en eller annen form for målbar markedsverdi. Ettersom bitcoin ikke er forankra i et nasjonalregnskap, i edelmetall (som gull) eller i annen konstant kapital (for eksempel et kapitalistisk storkonsern), gir det ingen mening å snakke om kryptovalutaens «verdi» uten å relatere den til en eksisterende valuta – som for eksempel dollar.
Verdistigninga på bitcoin som gjør den stadig mer populær, gjør den på samme tid mer og mer ubrukelig som betalings- og byttemiddel. Tenk deg at du tar opp et lån i bitcoin tilsvarende 400 000 kroner for å kjøpe deg en bil og etter et år finner ut at du må betale tilbake et beløp tilsvarende fire millioner for den samme bilen. Og da snakker vi ikke om renter, ettersom det ikke er en del av bitcoin-universet.
Sett fra monopolkapitalens og de kapitalistiske regjeringenes synspunkt blir det like viktig å kontrollere bitcoin som det er for dem å kontrollere telekommunikasjoner. Mer eller mindre fristilte kryptovalutaer utgjør en potensiell trussel mot fordelinga av verdensmarkedet imperialistene imellom. Stormaktene, monopolene og sentralbankene vil derfor gjøre alt de kan for at kryptovalutaer blir nominert i forhold til imperialistmaktenes hovedvalutaer. Det er disse, som dollar, pund, euro, yen og yuan, som definerer de «nasjonale» monopolenes og statenes relative makt og styrkeforhold.
Enn så lenge er kryptovalutaer bokstavelig talt prisgitt de gamle valutaene.
Enn så lenge er kryptovaluta, som ikke har eller representerer noen materiell basis eller egenverdi, bokstavelig talt prisgitt de gamle valutaene for å ha en fattbar markedsverdi.
Også teknologisk undergraver systemet seg sjøl med de komplekse algoritmene som styrer bitcoin-prosessen. Systemet er avhengig av tilstrekkelig mange minere som stiller avansert datakapasitet til rådighet. Dette gjør de ikke av idealistiske grunner, men for å høste nye bitcoin. «Men jo flere som miner, desto vanskeligere er det å få et stykke av kaka», som en av de norske bitcoin-minerne sier til Finansavisen 20. desember.
Venezuela eksperimenterer med Petro
Oljelandet Venezuela prøver å gå nye veier for å frigjøre seg fra dollarens grep og møte den økonomiske utpressinga fra USA, Canada og andre land. President Maduro lanserte kryptovalutaen Petro i desember 2017. Valutaen skal være fundert i landets svære olje- og naturressurser, men det er høyst uklart hvordan den skal fungere parallelt med eller i konkurranse med landets valuta, den vaklende bolivaren. En petro skal til enhver tid tilsvare verdien av ett fat olje, noe som betyr at den er ektremt ustabil i utgangspunktet siden oljeprisen fluktuerer voldsomt og har et «normalt» leie fra alt mellom $30 og $100.
Bolivaren er i fritt fall overfor dollar og andre verdensvalutaer. I det kriseridde Venezuela har det å handle med og generere bitcoin blitt en stadig mer utbredt metode for å omgå den omfattende inflasjonen i landet. Denne bitcoin-mineringa forsterker krisa ytterligere ved at den trekker ekstra elektrisitet fra et allerede overbelasta strømnett.
Det blir spennende å se om regjeringa i Caracas greier å realisere en egen digital valuta, spesielt hvis de har funnet en metode for å holde den under statlig og nasjonal kontroll, skjermet mot fremmed manipulasjon. Dét ville virkelig være et gjennombrudd. I motsatt fall kan petroen neppe bli annet enn et kreativt spekulativt mottrekk mot den imperialistiske undergravinga av venezuelansk økonomi.
Rubel i eteren
Den russiske sentralbanken har tidligere sett på kryptovalutaer som et finansielt pyramidespill. Likevel har president Vladimir Putin bedt om at det blir laget en krypto-rubel bygd på blokk-kjedeteknologien til bitcoin-konkurrenten ethereum. Fristelsen for Russland er at en kryptert parallell-valuta gir muligheter for å omgå sanksjonene landet er pålagt av USA og EU.
Sjølve den digitale polletten, eller mynten, kalles ether (eter). Kildekoden og egne skript gir muligheter for bl.a. å lage og lagre kontrakter og gjeldsfordringer fram i tid. Den russiske eteren er tenkt direkte knytta til rubelen og skal være underlagt sentralbanken. Hvordan man har tenkt å sikre at det da blir tilstrekkelig mange noder som genererer transaksjonene, gjenstår å se. Hver enkelt node må dessuten kalkulere de smarte kontraktene i sanntid, noe som fører til kraftig nedsatt ytelse.
Artikkelen ble sist oppdatert 20. januar 2018.
{jcomments on}