Teser om sosialismens økonomiske grunnlag og om sosialismen som overgangssamfunn.
1. Et samfunns økonomiske grunnlag (basis) består av produktivkrefter og produksjonsforhold. Over dette grunnlaget reiser det seg en politisk, ideologisk, kulturell og juridisk overbygning.
2. Den samfunnsmessige overbygninga (lover, maktstrukturer, ideologi, moral) springer ut av og er tilpasset basis, men den virker også aktivt tilbake på og påvirker utviklinga i den økonomiske basis innafor rammene av de objektivt eksisterende økonomiske lovene.
3. Det eksisterer objektive økonomiske lover for alle kjente samfunnssystemer, mens noen økonomiske lover er spesifikke for bestemte samfunnssystemer.
En objektiv økonomisk lov for alle samfunnssystemer er at det må herske samsvar mellom produktivkrefter og produksjonsforhold. Når produktivkreftene ikke lenger kan utvikle seg uten å møte stengsler, krever det tilpasninger og endringer i produksjonsforholdene. Når stengslene blir uoverkommelige, må de gamle produksjonsforholdene omkastes fullstendig. Disse endringene i samfunnets økonomiske basis må ledsages av en omveltning i samfunnets overbygning.
4. Produktivkreftene er de mest bevegelige og dynamiske kreftene, mens produksjonsforholdene er bestemmende: det vil si at de enten hemmer eller fremmer produktivkreftenes utvikling. Bestemte produksjonsforhold svarer til et bestemt utviklingstrinn av produktivkreftene.
5. Produktivkreftene utvikler seg i det gamle samfunnets skjød, og kommer på et gitt tidspunkt i antagonistisk konflikt med de rådende produksjonsforholdene. Denne konflikten lar seg bare løse gjennom en samfunnsmessig revolusjon som kullkaster de gamle produksjonsforholdene og skaper en ny samfunnsmessig overbygning.
6. Alle nye samfunnssystemer vil for en viss tid måtte dra med seg levninger fra de gamle produksjonsforholdene.
7. Mens de nye produksjonsforholdene i tidligere samfunnssystemer til et visst punkt vokste fram innafor det gamle samfunnets rammer, må sosialismen bygge sin egen økonomiske basis og etablere helt nye produksjonsforhold. Mens f.eks. den kapitalistiske overbygninga oppstår som en nødvendig refleks av endringene i basis, er den sosialistiske overbygninga en forutsetning for å drive igjennom en økonomisk basis av en ny type. Overbygninga - i praksis statsmakta - spiller dermed en avgjørende rolle i etableringa av de nye produksjonsforholdene.
8. Et absolutt og avgjørende ledd i bygginga av sosialismens økonomiske basis er ei sterk statsmakt som ligger i arbeiderklassens hender - proletariatets diktatur.
9. Den sosialistiske oppbygginga må foregå etter en sentralstyrt og overordna plan som omfatter og involverer hele samfunnet. Med dagens teknologi er dette en umåtelig mye lettere oppgave enn det var for tidligere sosialistiske oppbyggingsforsøk.
10. Sosialismen er et overgangssamfunn som fortsatt bærer merker fra foregående samfunnsystemer, som for eksempel verdiloven og den borgerlige rett som følger av den. Slik må sosialismen i den første fasen inngå en rekke kompromisser omkring alle spørsmål - unntatt når det gjelder arbeiderklassens ubeskårne kontroll over statsmakta og dens organer.
11. Sosialismen kan samtidig nyttiggjøre seg at en framskreden kapitalisme har gitt den overveiende del av økonomien en samfunnsmessig karakter. Den utvikla kapitalismen og aksjeselskapsformen har allerede til en viss grad «ekspropriert» kapitalistene og grunneierne som individer fra sin egen eiendom.
12. Sosialismen - eller kommunismens lavere fase - har som oppgave å avskaffe klassene. Den må raskt ta skritt for å etablere produksjonsforhold hvor den kapitalistiske privateiendommen blir avløst av samfunnsmessig eiendom, det vil si at den i løpet av kortest mulig tid avskaffer borgerskapet som klasse.
13. Småborgerskapet og tilhørende sjikt kan ikke avskaffes med ett slag. Det ville ødelegge samfunnsøkonomien og gjøre store deler av de småborgerlige lagene til fiender av det nye samfunnet. Staten må i første omgang aktivt tilrettelegge for at de småborgerlige laga ser seg tjent med overgang til ulike former for samvirke, kooperativer og kollektiv gruppeeiendom.
14. Den viktigste og høyeste formen for samfunnsmessig eiendom er den sosialistiske statseiendommen, som virkeliggjøres ved overtakelse eller ekspropriasjon av alle jord- og landressurser, finanssystemer, all infrastruktur og store industrier. I jordbruket og fiskeriene og enkelte andre sektorer må den nye statsmakta gå mer gradvis fram, ved å utvikle former for kollektiv og kooperativ gruppeeiendom. På denne måten legger sosialismen grunnlaget for at det ikke lenger eksisterer antagonistiske klasser i samfunnet.
15. Dette betyr på ingen måte at klassekampen opphører, bare at de fiendtlige klassene har opphørt å eksistere som klasser i økonomisk forstand. Tvert om vil klassekampen skjerpes. Elementene fra de gamle utbytterklassene vil, i tett samarbeid med den imperialistiske omverdenen, bruke alle midler som står til rådighet for å gjenopprette utbyttersystemet, og de vil spille på småborgerlige, religiøse og andre tilbakeliggende former for bevissthet i massene. I særdeleshet vil de med krav om «demokrati» og «ytringsfrihet» oppfordre til opprør mot den nye «despotiske» statsmakta som har fratatt utbytterne deres privilegier.
16. I den første fasen av oppbygginga kan det bli nødvendig å ty til former for statskapitalisme og i særlige tilfeller også tillate begrensa privatkapitalistisk virksomhet. Denne fasen må imidlertid være svært begrensa og kortvarig, om ikke hele det nye samfunnet skal bli underminert.
17. Sosialismens økonomiske grunnlov er å tilfredsstille folkehusholdningens stadig voksende materielle og kulturelle behov på grunnlag av utnyttelse av den mest moderne teknologien. Men sosialismen må samtidig forholde seg til de objektivt virkende økonomiske lovene. Den må lære å utnytte dem, og samtidig gradvis innskrenke disse lovenes virkefelt.
18. For at sosialismen skal utvikle seg mot kommunismen, er det grunnleggende at produksjonen av produksjonsmidler (avdeling I) har forrang foran produksjonen av forbruksvarer (avdeling II), sjøl om de sistnevnte er mer etterspurte og på kort sikt gir større akkumulasjon. Produksjonsmidlene skal og må kontrolleres av staten, og kan ikke selges fritt, det vil si at de er unndratt verdilovens virkeområde.
19. Også under sosialismen vil produktivkreftene utvikle seg raskere enn produksjonsforholdene. Men under sosialismen kan den økonomiske politikken, idet den tar hensyn til de økonomiske lovene og de politiske mulighetene, sikre at motsetningene mellom produktivkrefter og produksjonsforhold ikke utvikler seg antagonistisk. Dette krever at de sosialistiske produksjonsforholdene stadig blir perfeksjonert og utvikla - i siste instans betyr dette at eiendomsformene blir stadig mer samfunnsmessige, at kollektive eiendomsformer gradvis blir statlige, at verdilovens virkeområde blir begrensa til å omfatte stadig færre (forbruks)varer, og at varebyttet mellom by og land gradvis blir avløst med produktbytte.
20. Den sosialistiske staten og arbeidermaktas oppgave er å avskaffe klassene og alle former for privat eiendom. Det innebærer også å innskrenke den borgerlige rett, gjennom systematisk å minske lønnsforskjellene. Først når alle samfunnets grupper er løfta opp på samme nivå og all eiendom er samfunnsmessiggjort i ytterste instans, vil klassene oppheves og staten dø bort.
21. Denne overgangen til kommunismens høyeste fase, betinger et overskudd av varer i forhold til samfunnets behov, et nytt menneske skapt av den kulturelle og politiske oppdragelsen, og folkets aktive deltakelse i styringa av samfunnet som er muliggjort gjennom fire eller fem timers arbeidsdag.
22. Mens sosialismen kan virkeliggjøres i ett land (forutsatt at landet har en viss størrelse og rår over de viktigste naturressursene), er kommunismen bare mulig i verdensmålestokk.
23. Mens kommunistenes endemål er kommunismens høyere fase, er sosialismen vårt umiddelbare strategiske mål.