IntroduksjonDette er en lett bearbeidet artikkel fra 2001. Den var et innspill til diskusjonen i Den internasjonale konferansen av marxist-leninistiske partier og organisasjoner om arbeiderklassen i dag. Innspillet tar blant annet opp spørsmålet om endringer i verdiskapningsprosessen og spørsmålet om hvordan tilsynelatende ikke-produktive sektorer likevel kan generere enorme profitter for kapitalen.

I det følgende vil vi rette oppmerksomheten mot noen særlige områder som ikke er framhevet i dokumentet Arbeiderklassen i dag. * Våre bemerkninger er ikke å anse som endelige konklusjoner, men som betraktninger vi mener trenger til ytterligere undersøkelse og diskusjon.

1.1. Nye framtredelsesformer ved vareproduksjonen og hva dette har å si for klasseanalysen

Kapitalismen tvinger seg på alle områder av samfunnet, som det blir påpekt i dokumentet fra de franske og spanske kameratene*. Helse, kultur, forhold som tradisjonelt hørte inn under familiesfæren osv. blir alt sammen forvandla til varer, dvs. produkter og tjenester som legges ut til salg på et marked. Særlig i de mest utvikla land utvider den såkalte tjenestesektoren seg hurtig, og sysselsetter enormt mange folk. Noen av disse ansatte tilhører  arbeiderklassen, mens andre ikke gjør det.

Problemer vi vil se nærmere på er:

  1. Hva kan man faktisk betegne som vareproduksjon?
  2. Hvordan skal en betrakte disse forskjellig laga i et klasseperspektiv?

Ved første øyekast ser det ut til at nesten alt kan forvandles til en vare, det gjelder også sosiale og kulturelle forhold som før i tida ikke ble ansett som det.

 

Den massiv privatiseringa på helse- og utdanningssektoren ser ut til å forvandle prosessen der arbeidskrafta reproduseres til en vare. Disse sektorene har fra et marxistisk ståsted alltid vært ansett som ikke-produktive i den forstand at ansatte i disse sektorene har blitt lønna gjennom merverdi skapt i den produktive sektoren i kombinasjon med tung skattlegging av vanlige folk. Nå ser det ut til at disse sektorene genererer stor profitt for privatkapitalen, tross nedgangen i statlig finansiering.

 

Om vi forstår Marx riktig, var han allment av den mening at alt som genererer profitt for kapitalistene er produktivt arbeid sett fra kapitalens synspunkt. På den andre sida påpeker han at det vi i dag kaller offentlig sektor blir finansiert av merverdien som er skapt i de produktive sektorer av økonomien.

 

Hvis vi tar helsesektoren, så har dette betydning når det gjelder å fastslå hvilke deler (om noen) av de ansatte i helsesektoren som tilhører arbeiderklassen, og videre om noen av dem også tilhører den produktive delen av arbeiderklassen (vi mener at de ikke gjør det, inntil det motsatte er bevist).

 

Noen teorier, hovedsakelig revisjonistiske, insisterer på at disse sektorene er av interesse for kapitalistene på grunn av den høye andelen manuelt arbeid som er nødvendig for at den skal fungere (det er svært begrensa hvor mye en kan automatisere helsesvesenet), og at de derved unnslipper den allmenne tendensen til krympende profittrate. Derfor, sier de, kan kapitalismen leve evig ved at den utvider sitt virkefelt til hvert eneste område innenfor kultur, utdanning og helse. Vi trenger å utvikle teoretiske argumenter for å imøtegå den slags teorier.

 

La oss ta sport som et annet eksempel. På dette feltet, spesielt innafor fotballen, blir det generert enorme profitter og sport har blitt en de facto industri av stort omfang. Fotballspillere kjøpes og selges som luksusslaver for titalls millioner av dollar, mens de eksklusive rettighetene for å sende fotballbegivenheter blir omsatt for hundrevis av millioner av dollar.

Profittene fra denne virksomheten ligger i dagen. Men for oss er det like innlysende at en fotballspiller eller et lag som sådan verken skaper verdi eller merverdi. I lys av den politisk økonomien er sport ikke-produktivt. Likevel oppstår det enorme pengesummer og storprofitt fra sportsarenaene. Hvordan forklarer vi dette?

 

Etter hva vi kan forstå, har det seg sånn at den virkelige verdien (eller merverdien) ikke blir skapt på idrettsarenaene, men i biproduktet fra begivenhetene, dvs. i bygging av stadioner, i produksjon av TV-signaler og overføring også videre. Derfor er det en forskjell på hvordan varen framtrer og den faktiske varen. Med andre ord; mens fotballspillet framtrer som en vare, så ligger den egentlige varen i de produktive anlegga som omformer det til en forbruksartikkel. Det samme gjelder for sex-industrien, der en neppe kan snakke om noen produktiv innsats fra den prostituerte eller fra porno-«skuespillere». Den virkelig profitten ligger i film- og magasinproduksjonen.

Disse to eksemplene, der gigantprofittene bare overgås av våpenindustrien og narkotikahandelen, beviser det moralske forfallet til kapitalismen på det nåværende stadiet. Men de viser også behovet for å trekke noen skillelinjer når vi snakker om vareproduksjon i alminnelighet.

 

Har dette noe å si for spørsmålet om klasseanalyse? Ja, det har det. For hvis det er slik at industriene nevnt ovenfor er produktive, så innebærer det at fotballspillere og prostituerte er lønnsarbeidere, ansatte og del av arbeiderklassen. Prostituerte i Tyskland har for eksempel krevd at de blir omtalt som «sex-arbeidere» og ikke som horer. Mange strømninger på venstrefløyen og blant revisjonistene aksepterer betegnelser som disse i sin klasseanalyse, som innlemmer praktisk talt alle yrkesutøvere i klassen av lønnsarbeidere.

En sånn slutning er absurd etter vår mening, både ut fra kriteriene for hvem som tilhører arbeiderklassen, og også fra den marxistiske politiske økonomiens synspunkt.

1.2 Kapitalens økte organiske sammensetning og oppkomsten av merverdi i forkant av masseproduksjonsprosessen

Er tesen om at kapitalens grunnleggende tendens er at komplisert arbeid blir erstattet med enklere arbeid og at det levende arbeidet blir fortrengt av «dødt» arbeid gyldig på alle områder? Automatisering og bruk av roboter i produksjonen er bevis på sistnevnte. Det er også sant at betydninga av begrepet enklere arbeid er relativt, avhengig av kultur- og utdanningsnivået i et bestemt land på en gitt tid.

Likevel bør en stille spørsmålet om dette har gyldighet for dagens industri. I framskredne land synes det som om intellektuelt arbeid er av like stor betydning som det manuelle arbeid. Arbeidsmarkedet i disse landa er tydelig delt inn i to sektorer, et for arbeidskraft for komplekst, hovedsakelig intellektuelt arbeid, og et for enklere, hovedsakelig manuelt arbeid.

Sett fra den politiske økonomiens ståsted virker det også klart at verdi og merverdi i stigende grad skapes i prosessen forut for den aktuelle masseproduksjon (der automatiseringa kraftig har redusert behovet for arbeidskraft). Dette har implikasjoner utover den generelle tendens til veksten i konstant kapital og den relativ minskinga av variabel kapital.

 

Det som er klart i dag er at vitenskapen har blitt en integrert del av produksjonen. Også tidligere har det vært ingeniører og teknikere som har tegnet og planlagt produksjonsanlegg og -prosesser. Imidlertid har deres bidrag til den totale massen av produsert (bytte)verdi vært relativt underordnet. Det var titusenvis av arbeidere ved samlebåndet eller på byggeplasser som dominerte i verdiskapninga.

 

I mange av dagens industribransjer har det skjedd en endring. Her snakker vi selvsagt om store innbyrdes forskjeller mellom ulike industrigreiner. Men la oss ta et eksempel: I programvareindustrien (som i Silicon Valley) brukes det enorme ressurser og hundrevis av ansatte bruker tida si til utvikle og utprøve produkter som er beregnet for masseforbruk (ved siden av mer snevre bedriftsløsninger og -applikasjoner). Denne prosessen, som vi understreker finner sted før fasen med masseproduksjon, er i høyeste grad produktiv. Når programvaren slippes fra programmererne og IT-folkene er det allerede innbakt en betydelig mengde merverdi i produktet før det blir satt i masseproduksjon. Samlebåndet for markedet er vanligvis høyt automatisert, der datamaskiner og roboter kopierer programet på CD-er til detaljhandel og distribusjon. Det er et begrensa behov for arbeidere i siste del av produksjonslinja.

 

Selvfølgelig er denne typen høyteknologisk industri ennå ikke typisk for industrien sett under ett. Men mange av de samme tendensene kommer til syne i bilindustrien og andre plasser hvor design og planlegging i forkant av den aktuelle masseproduksjon har blitt en avgjørende, og av og til dominerende, del av den produktive prosessen.

Disse observasjonene fra vår side er verken presise eller uttømmende, men vi tror at noen av disse aspektene fortjener grundigere analyse.

 

1.3. Arbeideraristokratiet

Enda en grunn til å grave i disse problemene, er behovet for en klarere forståelse av hvordan reformismens sosiale basis kommer til uttrykk i arbeiderklassen. Som flere av Konferansens partier har påpekt tidligere, har oppsigelsene og nedskjæringene i industrien i de utvikla kapitalistiske landa også berørt og redusert det tradisjonelle arbeideraristokratiet, både i antall og i innflytelse. Men oppkjøp av et bedrestilt lag av arbeidere foregår stadig vekk, og spørsmålet reiser seg om det er sånn at en ny type arbeidsaristokrati utvikler seg på andre områder og i andre bransjer, enten som et tillegg til eller som erstatning for den tradisjonelle varianten av dette sjiktet.

Vi reiser spørsmålet uten å ha noe endelig svar.

 

(I forbindelse med nyutgivelsen av Lenins verk om imperialismen er det relevant å nevne Lenins sitat fra den reformistiske økonomen Hobson, hvor sistnevnte peker på den framtidsmulighet at arbeiderne i Vest Europa forfaller til en hovedsakelig ikke-produktiv masse av relativt godt betalte arbeidere og tjenere som hovedsakelig er sysselsatt med å levere tjenester til den herskende klassen av parasitter som har sugd profittene sine ut av Asia og Afrika. I deler av Europa kan en allerede observerere utslag av dette fenomenet.)

 

1.4. Den kvinnelige arbeiderklassen

Den voksende rolla til kvinnene som en aktiv del av arbeiderklassen må ikke glemmes. Kvinnene har i mange tilfeller vist seg være en aktiv kraft i kampen mot kapitalen, av og til mer militante enn sine mannlige kollegaer. Dette er forståelig; kvinnene er enda mer undertrykte og tvunget til å ta ansvar for sine familier og barn ved siden av å være arbeidere. Sjøl i de landa der slagorda om kvinnefrigjøring har blitt ropt i årevis og der kvinners rettigheter er relativt anerkjent, som i Norge, består forskjellen i lønnsnivå mellom mannlige og kvinnelige arbeidere. Disse forholdene gjør at kvinnene har større vilje til å reise krav om likelønn og kortere arbeidsdag.

Problemet er at kvinnene og bransjene der de dominerer (som i helse- og omsorgssektoren osv.) mangler kamp- og organisasjonserfaring. Organisering av kvinnene er i seg sjøl en viktig oppgave, ettersom det er velkjent at halvparten av kvinnene bare jobber deltid, et faktum som gjør det vanskelig organisere og utvikle en framskreden fagforeningsbevissthet.


Kommentarene og betraktningene ovenfor skal ikke forstås som endelige konklusjoner. Dette er spørsmål som vi bare har begynt å diskutere, og vi har ingen fasitsvar. Vi legger disse vurderingene fram for konferansen i tilfelle kameratene finner dem relevante for å utvikle diskusjonen videre. Vi setter sjølsagt pris på kommentarer og kritikk.

 

* Dette viser til et dokument skrevet av de marxist-leninistiske partiene i Frankrike (PCOF) og Spania (Octubre – PCE(m-l)).

{smooth-scroll-top}

Personvern