fredag, 15 11 2019

Forord til Globalismen, Revolusjon nr. 23 (temanummer), desember 2001

Den folkelige oversettelsen av bokstavkombinasjonen WTO er We Take Over. Den økonomiske globaliseringa overtar makt fra folkevalgte organer, den begunstiger de markedsaktørene som allerede har mest makt, den lar markedet slippe inn på absolutt samtlige samfunnsområder.  Etter den siste forhandlingsrunden til WTO i Doha, Qatar, er prosessen i gang igjen etter tilbakeslaget i Seattle. Investeringsspørsmålet er ikke avvist, Kina er blitt medlem med sitt enorme marked. Også India, som har ord på seg for å være den tredje verdens viktigste stemme og bremsekloss i WTO-sammenheng, underordner seg de internasjonale monopolenes krav og direktiver.

De multinasjonale selskapene har kontinuerlig styrket sin posisjon, sin økonomi, sin makt, i mer enn et århundre. Den såkalt frie konkurransen har ført til ytterligere monopolisering og sentralisering av kapital og makt i hendene på et lite mindretall. Når 51 av verdens største økonomiske enheter er selskaper – ikke stater, når de 20 største selskapene rår over større ressurser enn 80 av verdens fattigste land – da sier det noe om hvilke eventyrlig vekst disse selskapene har hatt og hvilke enorme formuer de rår over.

I sitt berømte verk «Imperialismen» fra 1916 påviste og analyserte Lenin hvordan og hvorfor den utvikla kapitalismen må utvikle seg på denne måten, hvordan monopolkapitalen skaffer seg grep om regjeringer, landområder, ja, over hele det økonomiske og politiske livet overalt på kloden. Han påviste hvordan finanskapitalen og en personalunion av kapitalister setter dagsorden, ikke bare økonomisk, men også politisk.

Imperialismen er i sitt vesen den samme i dag som for hundre år sida. Men den inneholder også nye trekk. Ett av dem er at børs- og valutahandel – flytting av penger – til forskjell fra tidligere nå utgjør storparten av all handel; handelen med varer og tjenester er forsvinnende liten i sammenligning.

Den såkalte nyliberalismen og «strukturtilpasninga» er rettet mot folkemassene i de fattige landa, den er et systematisk angrep på den statlige suvereniteten, på den nasjonale identiteten og den folkelige kulturen over hele kloden. Handelsorganisasjonen WTO, Verdensbanken, Det internasjonale pengefondet, og også FN-systemet blir brukt som redskaper i denne globale offensiven.

Kapitalismen utvikler seg lovmessig ujamnt i forskjellige land. Det økonomiske styrkeforholdet mellom ulike kapitalistiske stater og blokker av stater endrer seg, og nye imperialistiske oppkomlinger vil kreve sin del av kaka. Det vesle imperialistiske Norge har for lengst funnet seg en plass i hyeneflokken, som vil ha noen kjøttstykker når de store løvene har forsynt seg.

Imperialisme vil alltid bety krig og kamp for nyoppdeling av markeder. Krigen foregår rett foran våre øyne når dette skrives, i desember 2001. «Kampen mot terrorismen» i Afghanistan  og kanskje snart i Irak, Sudan eller Libanon  er tilsynelatende en krig der stormaktene står samlet. Men bak den idylliske fasaden av bombefast enhet foregår nyoppdelinga av interessesfærer i og rundt Sentral-Asia og Midtøsten, slik vi allerede har sett det på Balkan.

Den kapitalistiske verden er en grusom og urettferdig verden. Den er dødelig i all sitt vesen. Den fører til fattigdom, fornedring og krig. Det internasjonale samfunn består av en liten elite som kontrollerer verdens ressurser og en majoritet som lever i fattigdom. Fattigdommen er heller ikke kjønnsløs. Over 70 prosent av verdens fattige er kvinner.

Lederne av WTO, Verdensbanken, handelskamrene og de politiske lederne vil ha oss til å tro at there is no alternative  det finnes ikke noe alternativ. At denne nyliberale og markedsstyrte politikken også er til det beste for utvikling og demokrati over hele verden.

Men stadig flere folk tror ikke på det. Globaliseringsmotstanden har vokst og fortsetter å vokse. Den har vært konsentrert rundt kampen mot en multilateral investeringsavtale og mot at nye områder skal inn under markedsliberalistiske prinsipper i WTO. Kampen mot WTO må fortsatt være en hovedprioritet i kampen mot globalisering. Det er WTO som er redskapet for å definere alle samfunnsområder som handelsrelaterte og derfor også som mulig gjenstand for liberalisering. Den massive globaliseringsmotstanden viser at folk reagerer mot den groteske urettferdigheten og undertrykkinga av de fattige landa.

Samtidig har globaliseringsmotstanden tendenser til skjønnmaling av mulighetene innenfor kapitalismen. Kampen dreier seg mye om å få innført «kapitalisme med et menneskelig ansikt». Uttrykk som fair trade, not free trade og ropet på at FN skal fastsette markedsregler viser nok urealistiske forhåpninger til det kapitalistiske systemets vilje og mulighet til endring. Globaliseringsmotstanden i de vestlige landa er forbausende lite systemoverskridende. Det er ikke sosialisme de kjemper for. Ennå.

Det som gjør globaliseringsmotstanden til en trussel mot verdenskapitalismen er først og fremst den kampen folkene i den tredje verden fører mot de transnasjonale selskapene og deres institusjoner. Denne kampen er i de fleste tilfellene en nasjonal kamp. Det er en kamp om råderett over naturressurser og begrensninger for kapitalflyten. Det er en kamp som nødvendigvis setter spørsmålet om den politiske makta i staten på dagsordenen, slik som i Ecuador, Colombia eller Venezuela.

«Globalismen» er imperialismen på sitt sterkeste - men også svakeste. Den globaliserte, nye verdensorden er en koloss på leirføtter. Imperialismen vil rase i grus når arbeiderklassen og folkene forstår at alt snakk om rettferdig fordeling er en umulighet innafor rammene av kapitalismen. Forutsetninga for rettferdig fordeling er politisk makt og et grunnleggende annet samfunnssystem, der økonomien styres av de som skaper verdiene og der statsmakta ligger i hendene på arbeiderklassen og folkeflertallet. Rettferdig fordeling er utenkelig uten sosial og politisk revolusjon.

Redaksjonen avsluttet 12. desember 2001