torsdag, 21 11 2019

Debattinnlegg i Klassekampen den 18. februar 2009.

Sjøl når vi nå står konfrontert med den verste krisa på 80 år snakker ingen, eller så godt som ingen, om sosialisme, planøkonomi eller revolusjonær omveltning. Det er nærmest underforstått at den slags er utopi i et land som Norge.

Det var derfor befriende å lese kronikken til den faglige veteranen Terje Skog den 5. februar, «Kapitalismens verdier». Debatten Terje reiser er viktig, og jeg vil forsøke å følge hans resonnement et stykke videre. Plassen tillater dessverre bare en overflatisk gjennomgang av noen momenter.

Den nåværende krisa er ei overproduksjonskrise med bestemte særtrekk. Krisa manifesterte seg først i finanssektoren, men begrepet «finanskrise» tildekker mer enn det klargjør. Det er opplagt riktig at et oppsvulma kreditt- og finanssystem har gjort det mulig å forsinke kriseutbruddet som «normalt» skulle ha kommet langt tidligere. Men det fins også andre viktige faktorer, der den amerikanske krigsøkonomiens statsgjeld og Kinas akkumulasjon av gigantiske valutareserver er vesentlige ingredienser. En annen «forsinkelsesfaktor» har vært effekten av det nyliberale røveriet av den samfunnsmessige almenningen i vid forstand: Destruksjon og privatisering av alt fra den opprinnelige sosialistiske felleseiendommen i SSSR og Øst-Europa til den vesteuropeiske arbeiderklassens pensjonsordninger. Marx forklarte at kreditten er en nødvendig og positiv drivkraft for kapitalens utvida reproduksjon, mens den samtidig åpner dørene på vidt gap for spekulasjon og legger grunnlaget for nye kriser. Også Rosa Luxemburg skrev om det som alle nyhetskanaler daglig forteller om: «Ved de første tegn på stagnasjon skrumper kreditten inn, lar varebyttet i stikken akkurat når den hadde vært nødvendig, viser seg som virknings- og formålsløs hvor den ennå frambys, og reduserer dermed under krisa evnen til konsumpsjon til et minimum.» (Rosa Luxemburg: Reform eller revolusjon.)

Marx, Lenin og Luxemburg vektla den industrielle kreditt. På deres tid var «forbrukerkreditt» et ukjent begrep, det dreide seg i høyden om å få handle litt på krita hvis kjøpmannen var grei. I de utvikla imperialistiske statene har arbeiderklassen blitt velsignet med forbrukerkreditt. Fenomenet har eksplodert de siste tjue åra. Med plastkort og forenkla digitale transaksjoner har dette skapt et nytt marked for finans-, industri- og handelskapitalen som har holdt produksjonen og omsetninga av forbruksvarer gående. Den økonomiske effekten er at arbeiderklassen får en kunstig «kjøpekraft» langt ut over det egentlige lønnsnivået. Dertil kommer den politiske og psykologiske effekten av at klassen disiplineres ved at den til enhver tid har en utestående restanse og inkassotrusler rundt hjørnet. Kapitalens parallelle offensiv mot lønna har framskyndet en brutal slutt på «forbruksfesten».

Monopolgrunnrenta i byene kombinert med relativt lav rentefot sørger for at unge arbeidere i dag må regne med å være gjeldsslaver fra vugge til grav. Dette til forskjell fra foreldre- og besteforeldregenerasjonen, og en illustrasjon på at utarminga av arbeidsfolk, sjøl i «velstands-Norge», ikke bare er relativ, men også absolutt.

De politiske følgene av disse forholdene burde undersøkes mye nærmere. Ei venstreside som innskrenker seg til å kreve lavere rente, kutt i lederlønninger og aktive inngrep fra kapitalistenes stat som svar på krisa, opptrer som systemets venstrealibi. Det er ikke et hår mer radikalt enn oppskriften til president Barack Obama.

Problemet er kapitalismen. Sosialismen er løsninga.

Jan R. Steinholt