Også før i historien hadde de undertrykte massene gått til opprør. Under Pariserkommunen greip den franske underklassen makta. Men kommunardene ble isolert fra resten av landet, og opprøret ble druknet i blod.
Det revolusjonære opprøret som startet den 7. november (25. oktober etter gammel tidsregning) endte derimot med seier. Det russiske proletariatet og milliontalls fattige bønder som fulgte det, knuste godseiernes og kapitalistenes herredømme, overførte de viktigste produksjonsmidlene til samfunnseie og tok fatt på å bygge et sosialistisk samfunn. Den revolusjonære smitteeffekten var voldsom, også i Norge.
Bolsjevikene griper ledelsen
Dette var en sosialistisk revolusjon, en nødvendig videreføring av den ufullstendige borgerlig-demokratiske revolusjonen i februar, som skjøv tsaren til side og ga større politisk frihet enn under despotiet, men som framfor alt tjente interessene til det oppadstormende russiske borgerskapet. Massene var under denne revolusjonen dårlig organisert, og borgerskapet klarte å tilrive seg førerskapet. Bolsjevikene, som på dette tidspunktet var i mindretall i arbeider- og soldat-sovjetene, sa fra første stund ifra om at revolusjonen måtte føres videre. Kerenski-regjeringas manglende evne til å oppfylle massenes krav om jord, brød og fred, og de opportunistiske arbeiderpartienes åpenlyse svik, førte til at massene fylket seg stadig sterkere bak bolsjevikene. Da Lenin den 7. oktober kom illegalt tilbake til Russland gjennom Finland, besluttet sentralkomiteen at den væpna oppstanden skulle iverksettes i løpet av de nærmeste dagene.
Enorme utfordringer
Oppgavene for den nye klassemakta, arbeiderklassens og bøndenes diktatur, var uendelig mange: For å grunnfeste sovjetmakta måtte det gamle, borgerlige statsapparatet brytes ned og erstattes med et nytt apparat for sovjetmakta. Det var videre nødvendig å ødelegge restene av stenderordningen og det nasjonale undertrykkelsesregimet, oppheve kirkas privilegier, likvidere den kontrarevolusjonære pressa og de kontrarevolusjonære organisasjoner av alle slag, oppløse den borgerlige konstituerende forsamling. Endelig var det etter nasjonaliseringa av jorda også nødvendig å nasjonalisere hele storindustrien og deretter komme ut av krigstilstanden, få slutt på Russlands deltakelse i verdenskrigen, som mest av alt sto i veien når det gjaldt å grunnfeste sovjetmakta.
Alle disse tiltaka ble gjennomført i løpet av noen måneder, fra slutten av 1917 til midten av 1918. Fredsavtalen ved Brest-Litovsk ga den nye sovjetmakta det pusterommet den trengte, skjønt avtalen betydde svære innrømmelser og store landavståelser til de tyske imperialistene. Alle lån som tsaren og den provisoriske regjeringa hadde tatt opp i utlandet, ble annullert, for å frigjøre landet fra finansiell avhengighet og fremmed kapitalistisk utbytting. Finland fikk sin sjølstendighet.
Etter at verdenskrigen ble avsluttet i 1918, forente imperialistene sine anstrengelser for å knuse den unge sovjetstaten. Fra alle kanter trengte intervensjonsstyrker og sabotører inn i landet, og ble først endelig knust et stykke ut på 20-tallet.
De objektive og subjektive faktorene
Lenins navn er uløselig forbundet med Oktoberrevolusjonen. Ingen har klarere enn han formulert forutsetningene for at revolusjonen kan bryte ut og seire. Lenin skjelner mellom de objektive vilkåra, grunnlaget for at en revolusjonær situasjon oppstår, og de subjektive vilkåra som avgjør om revolusjonen kan gjennomføres. Begge disse forutsetningene var fullt ut til stede i Russland høsten 1917.
Den revolusjonære situasjonen inntreffer, sa Lenin, «når det er umulig for de herskende klassene å bevare herredømmet sitt uten forandring». De subjektive vilkåra ligger i arbeiderklassens egen utvikling og modning, sa Lenin, «i den revolusjonære klassens evne til å gjennomføre revolusjonære masseaksjoner som er sterke nok til å slå i stykker (eller ryste) det gamle regimet». (1)
Partiets avgjørende rolle
I et tilbakeliggende land, hvor åtti prosent av befolkninga var bønder, kunne det virke håpløst å iverksette en sosialistisk omveltning. Trotskis tilhengere mente sommeren 1917 at det var umulig å gjennomføre revolusjonen uten at det skjedde en proletarisk revolusjon i Vest-Europa. Stalin gikk skarpt i rette med trotskistenes framlegg om å vente på revolusjonen i Vesten:
«Den mulighet er ikke utelukket at nettopp Russland blir det landet som baner veien for sosialismen... En må kaste bort den forelda forestilling at bare Europa kan vise oss veien. Det finnes en dogmatisk marxisme og en skapende marxisme. Jeg står på den sistes grunn.» (2)
De kapitalistiske industrisentrene rundt om i landet hadde skapt en sterk og bevisst arbeiderklasse. Bolsjevikene forsto at arbeiderne måtte gå i spissen, men samtidig reise krav som de fattige bøndene ville slutte opp om. Kravet om fred, jord og brød forente massene under arbeiderklassens og bolsjevikpartiets ledelse.
Lærdommene fra Oktober
Lærdommene etter Oktober er mange. De viser hvor nødvendig det er med en organisert, politisk ledelse, som evner å utarbeide en riktig strategi og taktikk for revolusjonen. De viser at den politiske situasjonen kan endre seg uhyre raskt i revolusjonære tider, og at det gjelder for partiet at det greier å gripe initiativet og reise de rette taktiske paroler i det rette øyeblikk. De viser at mange av de som framstår som revolusjonens «venner», i det avgjørende øyeblikk går over til forræderi og blir farlige fiender. Bare et parti som til enhver tid befinner seg på høyden med, og helst i forkant av begivenhetene, kan evne å omstille seg raskt og ta de nødvendige politiske og organisatoriske grepene. Bare et parti som er strengt disiplinert kan oppvise den fleksibiliteten som trengs.
Mange seinere revolusjoner har bekreftet disse lærdommene fra Oktober. Og de vil sikkert vise seg nyttige den dagen den norske arbeiderklassen ikke lenger vil la seg styre, og det norske borgerskapet er i ferd med å miste maktgrepet.
Borgerskapets historieskrivning
I den grad de tør å omtale jubileet for Oktoberrevolusjonen, vil borgerskapet gjøre sitt ytterste for å framstille den som en historisk parentes, med et skrekkvelde som resultat. Mens Oktoberrevolusjonen blir framstilt som usivilisert vold, «forstår» de borgerlige historikerne februarrevolusjonen mot tsaren samme år. De «glemmer» beleilig at alene i St. Petersburg gikk 1500 menneskeliv tapt i februardagene.
De enorme framgangene til den nye sovjetmakta lar seg ikke slette fra historien. Analfabetismen ble utrydda på få år, landets utallige nasjonal minoriteter fikk kulturelle rettigheter og språklig frihet. Kvinnenes likeverd ble slått fast. Rettighetene og statsoppgavene til den nye klassemakta fikk sin juridiske utforming i og med forfatninga av 1936, som ble vedtatt etter svære massediskusjoner.
Industri og jordbruk ble utvikla i kolossalt tempo. Undergravere og spioner ble rensket ut gjennom Moskvaprosessene. Sovjetunionen ble materielt og moralsk i stand til å stå imot Hitler-Tysklands overfall i 1941. Men det kostet. Det kostet enormt i materielle ødeleggelser og 20 millioner drepte.
Men det kostet også på andre måter. Titusener av de beste kommunistene falt i krigen. Den nødvendige årvåkenheten mot forrædere og agenter ga rom for et voksende byråkrati. Uten tvil ble også uskyldige personer anklaget og dømt.
Sovjetmaktas banesår
Sjøl om Sovjetunionen vant krigen, fikk sovjetmakta et banesår. Et sterkt kvalitetsmessig svekka parti ga rom for karrierister og opportunister. Sjøl om ledelsen holdt fast ved ei riktig linje i innen- og utenrikspolitikken, utviklet partiorganisasjonene seg til politisk «døde» organisasjoner, som i hovedsak diskuterte femårsplaner og økonomisk gjenoppbygging.
Denne stagnasjonen i partiets indre liv, denne tendensen til at viktige spørsmål ble avgjort i sentralkomiteen – og bare der, fostret karrieremakere som Krustsjov. Disse folkene kunne utnytte den usunne situasjonen i partiet og sammenfiltringa av stat og parti til å påbegynne sin fredelige kontrarevolusjon. Byråkratiseringa og andre usunne tendenser ble satt i fokus på partiets 19. kongress i 1952, men de ble angrepet mer på moralsk enn på politisk grunnlag. Arbeiderklassen ble ikke mobilisert til motoffensiv, kanskje fordi partiavdelingene allerede var blitt så avmattet at de ikke var i stand til det? Til sist gjensto Stalins personlige autoritet som det siste hinderet for de kontrarevolusjonære elementene. Han var knapt lagt i Kreml-muren, før Krustsjov og hans kumpaner slo til.
Skritt for skritt tilbake til kapitalismen
Den fredelige kontrarevolusjonen gikk skrittvist fram, faktisk tok det innpå 40 år før den klassiske kapitalismen som nå herjer Russland, ble fullt restaurert gjennom tospannet Gorbatsjov og Jeltsin. Den dag i dag, etter at russerne har fått føle kapitalismens «velsignelser» på kroppen, står fortsatt Lenins og Stalins navn høyt i kurs blant millioner av russere. De har ikke glemt hva de tross alt hadde oppnådd. De ønsker seg ikke tilbake, men framover, alltid framover. I Lenins og Stalins ånd legges kimen til den neste russiske revolusjon.
Atter en gang er det vingestekka Russland imperialismens svake ledd. Og stadig vekk lever vi i det Lenin definerte som imperialismens og de proletariske revolusjoners epoke.
Noter
(1) V.I. Lenin: Den 2 Internasjonalens sammenbrudd.
(2) Protokollene fra RSDAP(b)s 6. kongress, s. 233-234 russisk utg.