torsdag 20 januar 2022

Artikkelindeks

VIII. Ville eller uoffisielle streiker.

Den internasjonale reformismens politikk som tar sikte på en «fredelig» bileggelse av alle økonomiske kamper gjennom tvungen voldgift, systematisk sabotasje og forræderi mot arbeidernes krav gjennom det reformistiske forbundsapparat, stiller de brede arbeidermasser overfor problemet om å kjempe for de aller mest elementære krav uten godkjenning fra eller på tvers av viljen til det reformistiske fagforeningsbyråkratiet.

Den internasjonale reformismens politikk som tar sikte på en «fredelig» bileggelse av alle økonomiske kamper gjennom tvungen voldgift, systematisk sabotasje og forræderi mot arbeidernes krav gjennom det reformistiske forbundsapparat, stiller de brede arbeidermasser overfor problemet om å kjempe for de aller mest elementære krav uten godkjenning fra eller på tvers av viljen til det reformistiske fagforeningsbyråkratiet.

De såkalte ville eller uoffisielle streikene, dvs. slike streiker som blir erklært av arbeiderne uten vedkommende forbunds godkjennelse eller mot de offisielle sentralorganers vilje, streiker som nå og da bryter seg vei gjennom fagforeningsstatuttene, danner nå den eneste veien for å ta kampen opp mot den stigende utbyttingen og det voksende trykket fra arbeidskjøpernes side. Streiker uten forbundenes godkjennelse og mot deres vilje blir stadig hyppigere. De er alt blitt et massefenomen, og vil i framtida bli det i enda høyere grad. Vår oppgave er derfor å gjenreise de såkalte ville eller uoffisielle streiker ettersom fagforeningsbyråkratiet motsetter seg streik som kampmiddel.

Streiker som forløper uten eller imot det reformistiske forbunds vilje, især i de landene hvor fagforeningsbyråkratiet ennå er sterkt (England, USA, Tyskland), krever grundige forberedelser og kraftanstrengelser fra RFI-tilhengernes side. Framfor alt gjelder det i våre egne rekker å overvinne undervurderingen av arbeidernes styrke, og overvurderingen av det reformistiske fagforeningsapparatets styrke og frykten for selvstendige aksjoner fra arbeidernes side. Dag ut og dag inn må man drive propaganda og agitasjon blant massene der det legges vekt på at arbeiderne ikke kan vente seg noe av det reformistiske forbundsapparatet, da dette bare er en hemsko for arbeidernes kamp for sine mest elementære krav.

Bryter det ut såkalt vill eller uoffisiell streik, så er det særlig nødvendig å vekke til live massenes initiativ og handlekraft, for bare hvis man kan spore de brede masser til aktiv deltakelse i kampen lykkes det å bryte gjennom enhetsfronten mellom arbeidskjøperne, den borgerlige stat og det reformistiske faglige byråkratiet.