torsdag 20 januar 2022

Artikkelindeks

IV. Lede, men ikke kommandere!

En streik eller en lockout som omfatter store masser av arbeidere, skaper en gunstig situasjon for å utvide innflytelsen til den revolusjonære fløyen i arbeiderbevegelsen. Men denne innflytelsen kan bare tilta hvis de ledende elementer har en særlig god føling med massene og skaper sunne forhold mellom streikeledelsen og de streikende.

Streikeledelsen må forstå ikke et eneste øyeblikk å tape forbindelsen med massene, den må legge vekt på stadig å holde massene underrettet om hva den gjør. Den må sørge for å ta opp i seg nye, virkelystne og energiske streikende som har vist initiativ, og i det hele på enhver måte drive sitt arbeid slik at arbeiderne kan kontrollere den.

Særlig farlig er det om streikeledelsen tyr til kommandometoder overfor de streikende, om den prøver å avgjøre viktige spørsmål ut fra egen maktfullkommenhet, eller til og med går så langt som til å oppgi visse krav eller endog avblåser streiken.

Systemet med befalinger og hemmelig diplomati må skånselløst drives ut av streikeledelsenes praksis. Deres rolle og betydning vil bare vokse, såfremt streikeledelsen står under massenes kontroll og tar stilling til alle viktige spørsmål i streikekampen sammen med dem.

Massenes kontroll over streikeledelsens virksomhet og streikeledelsens kontakt med massen utelukker naturligvis ikke at streikeledelsene hvor det er nødvendig, hurtig fatter selvstendige beslutninger når situasjonen krever det og gir massene rapport om hva de har gjort. I denne forbindelse må lærdommene fra de siste streikene studeres omhyggelig, og det må øves en streng kritikk i alle tilfeller hvor streikeledelsene har forfalt til kommandering.