Artikkelen «Kvinnedagen» av Alexandra Kollontai blei trykt i avisa Pravda ei uke før den aller første feiringa av Arbeiderkvinnenes internasjonale solidaritetsdag i Russland – den 23. februar (8. mars) 1913.
I St. Petersburg blei dagen markert gjennom starten på en kampanje mot manglende økonomiske og politiske rettigheter for arbeiderkvinner, for enhet i arbeiderklassen, og for å styrke sjøltilliten blant kvinnelige arbeidere.
«For borgerkvinner er politiske rettigheter bare et middel for at de lettere og sikrere skal karre seg fram i en verden som er grunnlagt på utbytting av arbeidsfolk. For arbeiderkvinner er politiske rettigheter et skritt på den vonde og vanskelige veien som leder fram til det arbeidets rike de ønsker seg.»
Hva er «Kvinnedagen»? Er den virkelig nødvendig? Er den ikke en innrømmelse til borgerskapets kvinner, til feministene og suffragettene? Er ikke dette skadelig for enheten i arbeiderbevegelsen?
Sånne spørsmål kan fortsatt bli hørt i Russland, om enn ikke lenger utenlands. Livet sjøl har allerede gitt klare og velformulerte svar.
«Kvinnedagen» er et ledd i den lange, sterke kjeden til den kvinnelige arbeiderbevegelsen. Hæren av organiserte arbeiderkvinner vokser år for år. For tjue år sida fantes bare mindre grupper av arbeiderkvinner spredt her og der i rekkene til fagforeningene og arbeiderpartiet ... Nå har de engelske fagforeningene over 292 000 kvinnelige medlemmer, i Tyskland er rundt 200 000 med i fagbevegelsen og 150 tusen i arbeiderpartiet, og i Østerrike er 47 tusen med i fagforeningene og nesten 20 tusen i partiet. Overalt – i Italia, Ungarn, Danmark, Sverige, Norge og Sveits – organiserer arbeiderklassens kvinner seg. Kvinnenes sosialistiske hær har nesten en million medlemmer. En mektig kraft! En kraft som verdens herskere må regne med når det er spørsmål om levekostnader, om fødselspenger, barnearbeid og lovgivning for vern av kvinnelige arbeidere.
Det var ei tid da mannlige arbeidere trodde at de aleine måtte bære byrdene av kampen mot kapitalen på sine skuldre, at de aleine måtte ordne opp med den «gamle verden» uten hjelp fra sine kvinner. Men etterhvert som arbeiderklassens kvinner fylte rekkene blant dem som selger arbeidskrafta si, etterhvert som nøden tvang dem ut på arbeidsmarkedet når ektemann eller far var arbeidsløs, blei de mannlige arbeiderne klar over at det å la kvinnene stå igjen blant de «uten klassebevissthet» ville skade saken deres og bremse den. Jo større antallet av bevisste kjempere er, jo større er sjansene for suksess. Hva slags bevissthetsnivå har ei kvinne som sitter ved grua, som ikke har noen rettigheter i samfunnet, i staten eller i familien? Hun har ingen «idéer» som er hennes egne! Alt blir gjort etter ordre fra faren eller ektemannen ...
Tilbakeliggenheten og mangelen på rettigheter som kvinnene lider under, deres underordning og likegyldighet, er ikke til fordel for arbeiderklassen, faktisk er den direkte skadelig for den. Men hvordan skal den kvinnelige arbeideren trekkes med i bevegelsen, hvordan skal hun vekkes?
Sosialdemokratiet i utlandet fant ikke det riktige svaret med en gang. Arbeidernes organisasjoner var åpne for kvinner, men bare et fåtall meldte seg inn. Hvorfor? Fordi arbeiderklassen i første omgang ikke skjønte at den kvinnelige arbeideren er det juridisk og sosialt mest nødstedte medlem av klassen, at hun har blitt slått, truet, forfulgt i århundrer, og at for å stimulere hennes sinn og hjerte, trengs en spesiell tilnærming, ord som snakker til henne som kvinne. Arbeiderne forstod ikke umiddelbart at i denne verden av manglende rettigheter og utbytting, er kvinnen ikke bare undertrykt som selger av arbeidskrafta si, men også som mor, som kvinne ... Men da arbeidernes sosialistiske parti først forstod dette, tok det modig opp forsvaret av kvinnen både som arbeider og som kvinne, som mor.
Sosialister i alle land begynte å kreve særlig vern av kvinnelige arbeidere, trygd for kvinner og barn, politiske rettigheter for kvinner og forsvar av kvinners interesser.
Jo mer tydelig arbeiderpartiet forstod dette andre målet i forhold til kvinnelige arbeidere, jo mer villig sluttet kvinner seg til partiet, jo mer satte de pris på at partiet er deres sanne forkjemper, at arbeiderklassen også slåss for deres krav og kvinnelige særbehov. Arbeiderkvinnene sjøl, organiserte og bevisste, har gjort mye for å klargjøre dette målet. Nå ligger hovedbyrden av arbeidet for å trekke med flere yrkesaktive kvinner i den sosialistiske bevegelsen hos kvinnene. Partiene i alle land har sine egne kvinnekomiteer, -sekretariater og byråer. Disse kvinnekomiteene driver arbeid blant den fremdeles i stor utstrekning politisk ubevisste kvinnelige befolkningen, de vekker arbeiderkvinnenes bevissthet og organiserer dem. De undersøker også spørsmålene og kravene som er særlig viktig for kvinner: beskyttelse og hjelp til gravide og ammende kvinner, lovregulering av kvinners arbeidsvilkår, kampanjen mot prostitusjon og spedbarnsdød, kravet om politiske rettigheter for kvinner, forbedring av boliger, kampanjen mot stigende levekostnader, etc.
Som medlemmer av partiet kjemper derfor de kvinnelige arbeiderne for klassens felles sak, mens de på samme tid streker opp og fremmer de behovene og kravene som gjelder dem sjøl som kvinner, husmødre og mødre. Partiet støtter disse kravene og slåss for dem ... Arbeiderkvinnenes krav er en integrert del av arbeidernes felles sak!
På Kvinnedagen demonstrerer de organiserte kvinnene for å oppnå sine manglende rettigheter.
Men, vil noen si, hvorfor denne utskillinga av kvinneligearbeidere? Hvorfor egne «Kvinnedager», egne brosjyrer for arbeidende kvinner, møter og konferanser for arbeiderklassens kvinner? Er ikke dette til sjuende og sist en innrømmelse til feministene og de borgerlige suffragettene?
Bare de som ikke forstår den djuptgripende forskjellen mellom den sosialistiske kvinnebevegelsen og de borgerlige suffragettene kan tenke på denne måten.
Hva er feministenes mål? Deres mål er å oppnå de samme fordeler, den samme makta, de samme rettigheter innafor det kapitalistiske samfunnet som deres ektemenn, fedre og brødre har. Hva er målet for arbeiderkvinnene? Deres mål er å fjerne alle privilegier som er knytta til fødsel eller formue. For en kvinnelig arbeider er det likegyldig om det er en mann eller en kvinne som er «herre». I fellesskap med hele resten av sin klasse kan hun bedre stillinga si som arbeider.
Feministene krever like rettigheter for alle og overalt. Arbeiderkvinnene svarer: Vi krever rettigheter for enhver borger, mann og kvinne, men vi glemmer ikke at vi ikke bare er arbeidere og borgere, men også mødre! Og som mødre, som kvinner som setter framtida til verden, krever vi særlig omsorg for oss og våre barn, særlig beskyttelse fra staten og samfunnet.
Feministene strever etter å oppnå politiske rettigheter. Men også her skilles våre veier.
For borgerkvinner er politiske rettigheter bare et middel for at de lettere og sikrere skal karre seg fram i en verden som er grunnlagt på utbytting av arbeidsfolk. For arbeiderkvinner er politiske rettigheter et skritt på den vonde og vanskelige veien som leder fram til det arbeidets rike de ønsker seg.
Veien som arbeiderkvinnene og de borgerlige suffragettene har gått har delt seg for lenge siden. Forskjellene mellom de måla som livet stiller dem overfor er for stor. Det er for store motsetninger mellom interessene til de kvinnelige arbeiderne og til herskerinnen, mellom tjenerinnen og husfruen ... Det finnes ikke og kan ikke finnes noen berøringspunkter, fellestrekk eller sammenfall mellom dem. Derfor trenger ikke mannlige arbeidere frykte for egne kvinnedager, særskilte konferanser for kvinnelige arbeidere eller egne kvinneaviser.
Alle særegne og markerte former for arbeid blant arbeiderklassens kvinner er bare et middel for å vekke bevisstheten hos den kvinnelige arbeideren og trekke henne med i rekkene til dem som kjemper for ei bedre framtid ... Kvinnedager og det langsomme, omstendelige arbeidet som gjøres for å bevisstgjøre arbeiderkvinnene tjener ikke til å splitte, men til å forene arbeiderklassen.
La gleden over å tjene den felles saka samtidig som de kjemper for sin egen kvinnefrigjøring, inspirere kvinnelige arbeidere til å delta i feiringa av kvinnedagen.
Alexandra M. Kollontai: Utvalgte artikler og taler, Progress Publishers, 1984.
Først offentliggjort i Pravda nr. 40 (244), 17. februar 1913, St. Petersburg.
Oversettelse ved Revolusjon fra engelsk utgave på marxists.org