fredag, 13 12 2019

Artikkelindeks


Teksten gjengitt i kursiv er innspill og spørsmål fra bokas forfatter Tsjujev og historikeren Shota Kvantaljani.

 

 

 

 


DEL I (fra Revolusjon nr 28)

Om prosessene

De som påstår at prosessene var dårlig regissert, er i sin dumskap rett og slett allierte med hvitegardistene. Verken GPU eller noen annet sikkerhetsorgan kunne ha fabrikkert prosessene på den måten. Det ble gjennomført tre store prosesser: i 1936, 1937 og 1938, der mye materiale ble gjort offentlig. De tiltalte var fullstendig demoraliserte, og de avslørte atskillig omkring sine gjerninger. Jeg tror og går ut fra at de holdt tilbake informasjon under sine vitnemål og at de forsøkte å villede på visse områder.

Å si at folk som Krestinskij og Rosengolts, folk som Jagoda, som Bukharin og Pjatakov alle fulgte et slags manus er absurd!

Så lenge imperialismen består vil sånt som dette gjenta seg gang på gang. Det vil være høyrefolk og venstrefolk. Så lenge imperialismen fins, slipper vi ikke av med dette.

«Om ikke dere hadde vunnet fram i 1937 ville Sovjetregjeringa kanskje ikke lenger ha fantes», sa Shota Ivanovitsj.

– Nei, det er en ytterliggående antakelse. Det ville ha vært flere ofre. Vi ville ha vunnet fram uansett. Men det ville ha krevd milliontalls flere ofre. Vi ville ha måttet slå tilbake den tyske invasjonen og slåss mot den indre fienden på same tid. [16. juni 1977]

– Dere blir anklagd for at Stalin angivelig tok livet av de mest begavede folkene i landet.


Skulle de mest begavede være Trotskij, Sinovjev og den slags? Med den slags talenter ville vi ha blitt satt tilbake. Det fins begavelse og begavelse?
[28. desember 1977]

– En ny versjon er framsatt når det gjelder de åpne prosessene i 30-åra. Det blir sagt at de tiltalte fikk løfte om å få beholde livet til gjengjeld for inngående tilståelser … noe i den stilen.

– Det er en hvitegardistversjon. Det er noe de har funnet på. Sånne påstander fantes tidligere også. Er de komplette tomskaller, eller hva? [28. april 1976]

«Det er folk som klandrer dere», sa Shota Ivanovitsj, «for at dere ikke gjorde jobben grundig i 1937. Det burde ha vært hardere undertrykking fordi mange skjulte fiender ble latt i fred. Du har vist i ditt memorandum at dobbeltspillere fikk adgang til partiet!»

– Ja, både i de regionale partiorganisasjonene og i folkekommissariatene. I sjølveste politbyrået fantes det folk som ikke trodde på saken vår. Rykov, for eksempel. Og Sinovjev også. Rykov var overbevist om at det ville komme til en oppstand i Don-regionen.

– Hvordan kan vi nå forklare den bitre striden innad i partiet forut for krigen? Dette er et svært viktig spørsmål, en ytterst vesentlig ide som jeg først ikke fikk tak i.

– Utbytterklassene var ikke ennå blitt avskaffet, og dette gjenspeilte seg i partiet.

– Man sier nå at utbytterklassene var eliminert på den tida. I 1937 fantes det ikke en eneste kulakk?

– Man anså jobben som avsluttet dagen etter at kulakkene var blitt deportert! La meg nå vise til hva som ikke var sluttført. Kulakkene var slått, ja. Men det betydde ikke endelig seier. Kulakkmentaliteten kan en iaktta i dag også, og det i stort omfang. Partimedlemmer tar kulakkene i forsvar! «De er hardtarbeidende?» argumenterer enkelte. Mange skribenter sier slike ting. Fullstendige treskaller!

– Folk sier at Lenin aldri ville ha behandlet sine motstandere slik som Stalin gjorde. Stalin viste en despotisk personlighet. Lenin brukte en masse tid på en person som Trotskij!

– Det var en annen æra, og det fantes ingen andre alternativer. Sånn var det. «Jeg forlater partiets sentralkomité. Jeg går ut av regjeringa», truet Lenin [dersom ikke opposisjonen mot Brest-avtalen gikk over til hans standpunkt]. Så langt var tingene kommet, forstår dere!

Sjølsagt viste Lenin seg mer fleksibel i visse tilfeller. Stalin var mindre tolerant. Men, på den andre sida forlangte Lenin at Sinovjev og Kamenev matte bli utstøtt fra partiet i tida for Oktoberrevolusjonen, mens Stalin forsvarte dem. Det kunne slå begge veier, avhengig av hva det gjaldt. Men en kan ikke si at Lenin var ettergivende. Han brukte ikke tid på å tørke snørr og tårer. Lenin bør ikke framstilles slik. [30. juni 1976]

Vi kunne ikke gjøre opphold [i 1930-åra] for å gå grundig igjennom en persons rulleblad og framskaffe objektive fakta om ham. Vi hadde verken tid eller ressurser til å vente med å handle. I noen tilfeller hang vår saks skjebne i en tråd. Jeg mener at vi handlet korrekt, selv om det innebar enkelte uunngåelige, også noen grove, overdrivelser. Men det fantes ingen annen vei i den perioden. Hvis opportunistene hadde seiret, ville de selvsagt ikke ha fulgt den kursen vi hadde. Men siden, under krigen ville det ha blitt mye intern splid som ville ha virket inn på alt arbeidet vårt, på selve Sovjetmaktas eksistens. Vi kan og må kritiseres, vi bør endog anklages for overdrivelser. Men jeg tror ikke vi hadde noe alternativ den gangen. Det var det beste av de alternativene som forelå.

– Dine motstandere hevder at «Dersom Bukharin hadde seiret, ville det ha vært mye bedre. Stalin og Molotov ville blitt avsatt og mindre blod ville ha blitt spilt.»

– En ekte kommunist kan ikke snakke slik. Det er ikke bare det at vi overdrev undertrykkinga. Våre feil, inkludert de grove feilene, kan rettferdiggjøres. Alternativt ville høyrefolkene ha gjort opp med oss alle, og en ødeleggende kamp ville ha herjet i landet. Vi ville ikke ha lagt oss flate for Hitler, men han kunne ha vunnet mye på dette. Det ville naturligvis ha påført hele den framtidige kommunistiske bevegelsen i Europa et hardt slag. (I Kina hadde bevegelsen ennå ikke oppnådd solid fotfeste.)

Jeg mener at vi blir anklagd av folk som er ute av stand til å tenke og handle som bolsjeviker. Ja, vi er ansvarlige ettersom vi var ledelsen, men dette er et mer komplisert spørsmål. Personlighetens rolle og betydning – i særdeleshet den til Stalin, for ikke å nevne Lenin – var utvilsomt enorm.

– Ta eksemplet Chile. Allende la ikke hand på noen, men hva kom ut av det? For en blodig terror!

– I den internasjonale situasjonen som rådde ville strid innad i sentralkomiteen og partiet naturligvis ha spilt i hendene på Hitler. Hitler ville ha fått en håndsrekning fra bolsjevikene. Den gangen kunne vi ikke vite hvordan det hele ville ende. Ingenting godt kunne komme ut av interne stridigheter. Iallfall jeg skjønte at visse folk som var overlatt oss fra Lenin ikke desto mindre var ikke-bolsjeviker. Folk som Sinovjev, Kamenev og Bukharin hadde en gang spilt en stor rolle i partiet, men var nå i motstrid med det. Vi hadde følgelig i det store og hele kommet fram til en riktig holdning i spørsmål av førsterangs betydning. [14. oktober 1983]

© CC-BY Revolusjon 1996–2019 | Marxist-leninistisk forlag, tidsskrift og nettmagasin  Facebook 30px twitter 30px