Fra Revolusjon nr. 4 (1990) – introduksjon til temaserie om revisjonismens sammenbrudd i Øst-Europa og SSSR
I årtier har marxist-leninistene framholdt at den kapitalistiske kursen revisjonistlederne slo inn på, måtte føre til den tragedien som nå utspiller seg.
Den nyere politiske historia til noen av landa i øst blir belyst på de neste sidene, for å gå disse bevisene på kommunismens påståtte sammenbrudd nærmere etter i sømmene.
Bastardsystemene i Øst-Europa, som har forsøkt å kombinere klassisk kapitalistiske økonomiske virkemidler med utstrakt statlig overoppsyn, og måttet sikre folket et minimum av sosial sikkerhet for å forsvare sin legitimitet som herskere, har bitt seg sjøl i halen så lenge at avlivinga nærmest var blitt et spørsmål om barmhjertighet.
Kapitalistiske krampetrekninger har ridd øststatene som en mare, spesielt de to veikeste av dem; Ungarn og Polen. Det var nettopp her reaksjonen og imperialismen organiserte de kontrarevolusjonære oppstandene i 1956. Fysisk blei oppstandene slått ned, men politisk seira reaksjonen indirekte hhv. gjennom Kadars «gulasj-sosialisme» og Gomulkas uoffisielle regjeringskoalisjon med Pavens kardinaler.
Sovjetunionens rolle etter Gorbatsjovs innføring av «perestrojka» og «glasnost» blir ustanselig framholdt som det avgjørende moment for den dramatiske utviklinga i Øst-Europa de siste månedene. Og sjølsagt har Gorbatsjov – f.eks ved sine løfter om å avstå fra militær maktbruk å la Tsjekkoslovakia '68 – hatt direkte innflytelse på tempoet i utviklinga, men i langt mindre grad på utviklingsforløpet. En må ikke glemme at til tross for total sovjetisk dominans innen Warszawapakta og Comecon, så har andre stater i den revisjonistiske blokka vært de virkelige pro-vestlige kapitalistiske «pionerene».
Ungarn slo f.eks. tidlig inn på den åpne kapitalismens vei og slapp alt i 1971 de vestlige monopolene løs i landet. Gjennom lang tid har samarbeidet med Vesten foregått systematisk, ved hjelp av statlige budsjettilskudd og kreditter som er gitt høy prioritet. Samtidig sank det ungarske samfunnet stadig djupere ned i krisa. Utenlandsgjelda er den høyeste i Øst-Europa, målt i forhold til innbyggertallet. Det var derfor ingen overraskelse da det ungarske partiet høsten 1989 kalte seg hva det alltid har vært; sosialdemokratisk, og gikk inn for et «pluralistisk» demokrati. Dette markerte sluttoppgjøret med alle sosialistiske levninger, etter at kontrarevolusjonen i 1956 var blitt «rehabilitert» under stor applaus fra de vestlig-kapitalistiske pådriverne.
Mer overraskende enn begivenhetene i Ungarn og Polen var kanskje at forandringens vind blåste videre over Øst- Europa: Tsjekkoslovakia, Bulgaria – til og med DDR og Romania. Overalt begynte vandringen mot «demokratiets og kapitalens paradis» omtrent like systematisk og taktfast som en velregissert såpeopera. Syndebukkene blei ofra, «kommunistpartiets maktmonopol» blei oppgitt, ekte «demokratisk pluralisme» med mange reaksjonære partier blei lansert som den nye given for Øst-Europa.
Det kan ikke være noen tvil om at det var og er ekte folkelig misnøye i disse landa, og at denne misnøyen ga opptøyene og demonstrasjonene et delvis folkelig preg. Men like sikkert er det a den usynlige amerikansk-sovjetiske hånd har vært meget virksom i kulissene – for intet folkelig opprør kunne ha holdt en sånn stram timeplan som vi opplevde, helt skreddersydd for mediene som skulle dekke dem. Det hele blei skildra på forhånd med stor nøyaktighet i en del av mediene. De kunne så å si på klokkeslettet forutsi når begivenhetene ville inntreffe. Og Willy Brandt, som aldri har vært kjent for diskresjon, kunne fortelle at de Østeuropeiske lederne alt i oktober hadde orientert ham om Honeckers kommende avgang. Slik blei fallittboet etter revisjonismen budt ut på salg, til store klappsalver fra Vestens imperialister og lakeiene deres. Men om folket i øst hadde latt seg lure av den kapitalistiske propagandaen om bedre tider når «kommunistregimene» blei borte, har de fort nok fått helt kaldt vann i blodet.
De øst-europeiske arbeiderne har mer eller mindre helhjerta bidratt til å sluttføre en ufullendt kontrarevolusjon. Men bare de mest kompromitterte medlemmer av revisjonistborgerskapet mister sine posisjoner, mens hoveddelen, sam- men med restene av de gamle utbytterklassene og de framvoksende småkapitalistene, blir sveisa sammen til en mektig kontrarevolusjonær klasse.
Historisk er dette et skritt tilbake, ei mektig styrking av kontrarevolusjonen og borgerskapets samla krefter. Men i sin tur skaper denne prosessen forutsetningene for en skjerpa klassekamp og ny politisk bevissthet blant arbeiderne. Eller som Marx skreiv om de revolusjonære forandringene som prega Frankrike i åra 1848-50: «Med ett ord: Ikke i sine umiddelbare tragikomiske landevinninger fikk det revolusjonære framskritt sitt gjennombrudd, men omvendt ved å skape en sluttet og mektig kontrarevolusjon, ved å skape en motstander hvis bekjempelse først kunne modne opprørspartiet til å bli et virkelig revolusjonært parti.»
Fra Revolusjon 4, utgitt april 1990
- Les også: Sovjetunionen: Imperiet rakner fra samme nummer (se relaterte artikler)