I ei tid med massiv omfortolkning av historia, er dette ei nødvendig bok. Ikke minst for dagens unge.Birger Bakken, Reidar T. Larsen, Arne Jørgensen og Åge Fjeld: Død over de tyske okkupanter - De norske kommunistenes motstandskamp 1940-1945.
Informasjonsforlaget 1998. 251 sider. Kr. 250,-
Med boka «Død over de tyske okkupanter - De norske kommunistenes motstandskamp 1940-1945» har de fire forfatterne sammenfattet og dokumentert hvordan kommunistene, fra Finnmark til Agder, stilte seg i spissen for den aktive motstandskampen. Kjensgjerningene er at ingen ofret og ga så mye for et fritt Norge.
Når det gjelder de store linjene, inneholder ikke boka mye nytt og ukjent materiale; den er snarere en fornyet presentasjon av det som systematisk blir fortidd eller forvrengt av de «anerkjente» historikerne - enten det dreier seg om skolehistorikerne som siden krigen har glorifisert Hjemmefrontledelsen og rehabilitert kapitulasjonspolitikerne, eller den åpent revisjonistiske historieskrivinga til Hans Fredrik Dahl og andre, som er opptatt av å «forstå» NS-folkene, frontkjemperne og tyskertøsene.
Borgerlig kapitulasjon
«Antikommunistene har skapt den myta at deres aktive motstandskamp utviklet seg allerede fra høsten 1940, mens NKP først kom med i kampen da Sovjet-Unionen ble angrepet den 21. juni 1941.
Virkeligheten er: Da NKP ble forbudt den 16. august 1940, la partiet helt om til illegalt arbeid. Arbeiderpartiet og de borgerlige partiene var etter sammenbruddet i Riksrådsforhandlingene i lang tid paralysert og lot seg oppløse 25. september 1940. Noe initiativ til å opprette et sentralt ledet motstandsarbeid ble i disse kretsene ikke tatt før den 20. juni 1941.» (side 77)
Den tyske okkupantmaktas fremste representant, Reichskommissar Terboven, kunne med tilfredshet gi stortingsflertallet i 1940 følgende rammende karakteristikk: «En politisk forsamling som er korrupt til siste rest, både når det gjelder den enkelte personlighet og hele forsamlingen».
Flere av samarbeidsfolkene sommeren 1940 gjenoppsto seinere som den borgerlige Hjemmefrontens Ledelse. Det gjaldt for eksempel biskop Berggrav og høyesterettsjustitiarius Paal Berg, som kunne ha blitt regjeringssjef etter krigen om ikke NKP hadde satt foten ned. NKPs virksomhet under og ikke minst etter krigen, da partiet mangedoblet sinoppslutning, gir også bakgrunn for å forstå hvordan og hvorfor reformismen så raskt begynte å prege partilinja.
Nektet fondsmidler
Statsministerens kontor opprettet i 1995 et fond som skulle «anvendes til opplysningsvirksomhet om okkupasjonstidens Norge og krigen 1940-45. Siktemålet er å bringe de erfaringer en vant i denne tiden videre til kommende generasjoner». Dette utvetydige formålet var ikke til hinder for at initativtakerne til denne boka fikk tvert avslag på sin beskjedne søknad om 100.000 kroner. Fondet ble bestyrt av Dag Berggrav, sønn av biskopen.
Heldigvis lot ikke forfatterne seg kneble.
Død over de tyske okkupanter er rikt illustrert (70 bilder), og kunne anbefales av den grunn aleine. Den er lettlest, og har en grei inndeling. Redigeringa kunne imidlertid vært bedre, og boka skjemmes dessverre av en rekke trykkfeil. Disse innvendingene er bagateller. Skaff deg boka, les den, og kjøp en til for å gi som gave.
Fra Revolusjon nr 16 – 1/1999